5
TEATER
«Licht und Liebe»
Av Susie Wang
Regi: Trine Falch
Med: Mona Solhaug, Kim Atle Hansen, Selome Emnetu
Samproduksjon mellom Susie Wang og Kilden Teater. Spilles på Kanonhallen i Oslo
«Huffda», kommer det spontant og høyt fra en eldre stemme blant publikum når den første skuespilleren kommer inn på scenen. Kun ikledd badeshorts og en blekblå hud i kontrast til den rosa murveggen, den turkise porten og «sandstranden», hinker han med blodet dryppende fra et kutt under foten. Men alle som kjenner teaterkompaniet Susie Wang fra før, vet at et medfølende «huffda» på langt nær er dekkende, og at en liten rift fort kan ende med at det ryker et lem eller to mens blodet flyter og hodet koker.
Susie Wang er hentet til Kilden Teater av Valborg Frøysnes, en av ensemblets tidligere skuespillere fra prisvinnerstykket «Mumiebrun», nå teatersjef i Kristiansand. Og oppsetningen, som først etter premieren fikk tittelen «Licht und Liebe», føyer seg inn i en liten rekke sceneopplevelser som har utfordret sørlandspublikum og tilreisende det siste året, som «Mysterier» og «Jonas». fram til og med 29. september 2021 er det publikum i Oslo som kan få med seg Susie Wangs tolkning av et «Ferieparadis».
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Selome Emnetu: Foto: Simen Ulvestad
Les også: Anmeldelse «Mysterier»: En hallusinering over verkebyllen Hamsun
«Licht und Liebe» er en urpremiere fra et av Norges mest stilbevisste teaterkompanier, som i utstrakt grad kombinerer det gjenkjennelige med det uhyggelige og skjønnhet med det skammelige og frastøtende. Det hele skapt i et sterkt estetisk formspråk hvor de enkelte figurene blir gisler i fargespekteret. Det lekende er så grundig befestet i den skapende prosessen at de også løsriver seg fra morsmålet og går inn i en fantasiverden der prototypene kan blåses opp til det lett groteske eller deformerte. Sånn har det seg at dialogen her går på tysk og engelsk, men aldri mer avansert enn at selv den minst språkmektige kan forstå.
I sin forrige forestilling «Burnt Toast» var det som å flytte inn på et David Lynch-hotell, befolket av gjester med bred amerikansk aksent. Denne gangen er utgangspunktet et tysk par som er på solferie et sted i Afrika. Kanskje kan vi tenke oss at filmskaperen Ulrich Seidl (riktignok østerriker) lager en splattervariant over livets iboende stygghet, om tyske turister som invaderer solkystene i tidligere koloniland, slik han gjorde i «Paradis: Kjærlighet». Det er skrekkartet nok i seg selv, men som også regissør Trine Falch sier, det er heller ubehaget som kjennetegner japansk og særlig sørkoreansk horrorfilm som har inspirert denne teaterproduksjonen. Og hun søker stram sjanger foran fri flyt.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Sabine spilles av Mona Solhaug. Foto: Simen Ulvestad
Les også: Anmeldelse «Fruen fra havet»: Frodig frihetskamp i fjæra
Titler signert Oscar-vinneren Bong Joon-ho og den nå metoo-skandaliserte Kim Ki-Duk trenger seg fram, filmer hvor bokstaven «u» klenger seg til ord som hygge og normalt. Humoren er burlesk, kanskje en smule spekulativ, og slett ikke uten en boblende fantasi av tentakler og menneskelige tabuer. Susie Wang lar seg dessuten utfordre av gitte sjangerrammer og skaper med det spesialeffekter (Fanney Antonsdottir) som ville vært imponerende i produksjoner langt større enn denne, men da uten den lurvete sjarmen.
Sujettene varierer fra gang til gang, men gjennomføringen er gjenkjennelig, særlig hvordan de i enkeltscener avleder oppmerksomheten når det begynner å utarte. Det kan være en bevegelse som sideblikket knapt fanger, en forsvinning eller noe truende som kommer innenfra.
For publikum blir mye av leken etter hvert å oppdage og undre seg over hva og hvordan. Og vi skal ikke glemme Martin Langlies musikk, som her framstår som et av forestillingens sterkeste elementer, et stort og klangfullt «soundtrack» som underbygger og frammaner så vel det truende som det banale og lykkelige.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Selome Emnetu og Mona Solhaug. Foto: Simen Ulvestad
Les også: Teateranmeldelse «Linje 5»: Vitalt og viktig fra den delte byen
«Licht und Liebe» er i handling en «Hjelp vi skal på ferie – til helvete»-fortelling. Det er dag en i paradiset, og det er varslet solformørkelse. Det tyske paret har vært på stranden, men ennå ikke fått nøkkelen av Airbnb-utleieren. Sabine (Mona Solhaug) er allerede ildrød på skuldrene og ryggen, men har bestilt bord på en restaurant. Barni (Kim Atle Hansen) vil helst holde seg i den flotte patioen med øl, «sonne» og henne. Tross forbrente skuldre, gnagende bikini og blødende kutt blir smøring av solfaktor og skåling i øl og vin svært så hyggelig, men mens de hygger seg på solsengen under den stekende solen overraskes de av den overstrømmende husverten Armani (Selome Emnetu) på skuter, med gullhjelm på hodet, ditto sko og trang, glitrende kjole. Snart skal det ulme under overflaten, av misforstått vennlighet, såret stolthet og giftig kosestemning.
Husverten har dårlig samvittighet for at nøklene lar vente på seg, og insisterer på å lage mat til dem. Sabine takker nei, Barni smiler ja. En god klump geitekjøtt kommer per bud. Selvsagt er de vegetarianere, de er jo tross alt tyske, men det vil de nødig fortelle verten. Unnfallenheten skal snart tvinge fram handlinger de knapt greier å kontrollere bedre enn omgivelsene i seg selv. Når Sabine motvillig går med på å preparere kjøttet, mens han tenner opp «grillen», blir kjøttklumpen levende mellom beina hennes. I tråd med alle gode «filmer» skal vi ikke røpe mer av handlingen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Det røyner på for Barni (Kim Atle Hansen). Foto: Simen Ulvestad
Les også: Anmeldelse: «Snødronningen» er både mytisk eventyr og treffende kjøkkenbenkrealisme
Susie Wang ble startet av skuespiller Mona Solhaug og Martin Langlie sammen med Baktruppen-medlemmene Trine Falch (regi) og Bo Krister Wallström (scenograf). Altså nittitallister som nå utfordrer den tilsynelatende konforme tidsånden gjennom å lage teater som den gang ville blitt uglesett på det frie feltet. Men blikket deres er fortsatt en lett ironisk gjennomtrenging av virkeligheten, slik at virkelighetsforskyvningene og typebeskrivelsene også er tatt på kornet. Den tyske mannen er her den fåret smilende sveklingen, klossete og ignorant. Hun er handlekraftig, men firkantet og trumpete. Og Airbnb-verten er den sterke og insisterende kvinnen som drar det hele et lite knepp for langt.
Hva slumrer under de fordekte fasadene? Den menneskelige omgangsformen er forutsigbar på den måten at vi ønsker å tilpasse oss omgivelsene, ofte på måter som kan misforstås. Å takke ja til en vennlig gest kan være vel så ødeleggende som å takke nei, og i Susie Wangs verden blir disse følelsene sprekkeferdige substanser der gørr og horror tyter fram. Men Trine Falch balanserer det hele med medynk, skjønnhet og en slags omtanke for figurene de tar innersvingen på.
Som publikummer kan man fint boltre seg i metaforer og jakten på intellektualiserende forbindelser, men først og fremst er «Licht und Liebe» skrekkelig god underholdning, like klamt som en hetebølge i Syden og tilsvarende morsomt på en grenseutfordrende måte. Forestillingen er som tittelen sier lys og kjærlighet, hvor dragningene fra en solformørkelse får de underligste driftene til å bokstavelig talt blomstre på godt og ondt.
Anmeldelsen er basert på urpremiere i Kilden Teater i oktober 2020. Gjestespill på kanonhallen i Oslo september 2021 i regi av Nationaltheatret.
