Anmeldelse «Mysterier»: En hallusinering over verkebyllen Hamsun

5

TEATER

«Mysterier»

Av Knut Hamsun

Dramatisert og regissert av Ole Johan Skjelbred

Scenografi og kostymer: Ane Ledang Aasheim

Med: Henrik Rafaelsen, Olav Waastad, Isabel Beth Toming, m.fl.

Kilden Teater, Kristiansand

KRISTIANSAND (Dagsavisen): Kilden Teaters oppsetning av Knut Hamsuns roman «Mysterier» er en surrealistisk sceneeksplosjon, og innimellom tøyes strikken til langt over bristepunktet. Likevel står man igjen med den evige gåten Johan Nilsen Nagel og en rekke spørsmål rundt denne figuren som i avstikkende gul dress en sommerdag ankommer med dampbåt til sørlandssmåbyen, som han mot slutten av teaterstykket skal omtale som et «skjærerede av en by, et helvetes bol!».

Kildens nye teatersjef Valborg Frøysnes vil åpenbart riste litt i litterære klassikere, som i Bjørneboe-oppsetningen «Jonas» fra i vår. Nå har regissør Ole Johan Skjelbred fått alle fullmakter. De absurde anslagene vi har i stykker som «Gymnaslærer Pedersen» på Oslo Nye og «Lanzarote» på Trøndelag Teater, blir her foredlet ytterligere, som om galskap og tekstforståelse søker en høyere enhet. Men så er også utgangspunktet perfekt for en dramaturg og regissør som dyrker det grenseoverskridende.

Her er alle bremseklosser sparket unna, og i dramatiseringen av Hamsuns mest sammensatte og nettopp surrealistisk anlagte roman skjærer han hardt i teksten, vrir den ut av ledd og plastrer skrubbsårene med moderne ordvalg («dritkul», «helt sykt»), tilføyer og stryker. I tillegg regisserer han litt i tråd med Nagels tese om religion. Det er ikke avgjørende hva man tror på, men hvordan man tror på det.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst

Skjelbred leser på ingen måte «Mysterier» som Fanden leser Bibelen, og går i den grad det er mulig uærbødig til verks i måten han dissekerer teksten gjennom å legemliggjøre Nagels absurde indre kaos, forvirrende sprang og forstørrende fakter. Som Nagel tenker i romanen, at det hele er «komedie og humbug og bedrag». Skjelbred går videre i dialog med det mørket som omgir en forfatter som ikke uten videre kan føres til teaterscenen, menneskesynet hans tatt i betraktning slik det åpenbarte seg for alle gjennom hyllestene til Hitler og nazismen. I romanen «Mysterier» jager Hamsun – gjennom de voldsomme fyllekulene Nagel og hans bekjentskaper går igjennom – diskusjonene om litteratur, kunst og psykologi på et høyt plan, med Ibsen og Tolstoj på hoggestabben sammen med datidens politiske brennstoff.

Men i Skjelbreds versjon ses «Mysterier» i lys av både historien og dagens tidsbilde. Her er det naturlig å la det falle replikker om Resett og Sørlandsnyhetene når det kommer til «siste nytt», utheve konturene rundt metoo og mangfold og den enkelte figurenes underliggende speiling i hverandre, alt mens festene og rusinntaket arter seg som noe tilnærmet «grotte-raves» idet skuespillerne raver rundt med lysdioder på snoreloftet over publikum, på gjennomsiktige nettinggulv og klubbmusikken pulserende i bakgrunnen.

Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»

Kilden Teater har hentet «hjem» Henrik Rafaelsen fra Nationaltheatret, og han framstiller småbyoriginalen Minutten som dels en transseksuell Gullhår i minikjole og strømpeholdere, dels Uriah Heep med Jesus-kjortel. Som komisk skikkelse er han dessuten passe marinert i melankoli, og hans fortvilte monolog om hvordan han ble døpt er rørende. En etter en kommer de inn, et brokete knippe «langørede» småbymennesker som snart skal bli så opptatt av Nagel og den forestående basaren – festivalen – at hele byen settes på hodet. Teolog Karlsen er dessuten funnet død. Har han tatt sitt eget liv på grunn av prestegårdsdatteren Dagny Kielland? Som Nagel forelsker seg hodestups i samtidig med at han frir til den mange år eldre, hvithårede og ubemidlede Martha Gude (en spøkelsesaktig Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen), mens han sender telegrammer og gjør avtaler som gir inntrykk av at han er en rik mann.

Det er en vinglete svir, en tåkelegning og et bedrag. Nagel framstår på flere vis som det Dagny kaller «en ussel fyr», med blåsyre på innerlommen, en dypt ensom skikkelse som gjemmer sitt egentlige jeg ved å «blære» seg overfor de han møter. Det er en fordel å ha boken i bakhodet, for som en av tilskuerne sukket etter forestillingen denne anmeldelsen baserer seg på: «Jeg skjønner fortsatt ingenting av hva dette handlet om».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra Mysterier, Isabel Toming (fra venstre), Kjalid Mahamoud og Ulla Marie Broch. Foto: Heida Gudmundsdottir

Les også: Anmeldelse «Bienes historie»: Ambisiøst og krevende teater mot alle odds

Skjelbreds regi krever sitt av tilskueren når han legger opp overdrivelsene, med store doser slapstick ala Jacques Tatis Monsieur Hulot-filmer og Olav Waastad som Nagel, et fyrverkeri i åpne silkegevanter som parkerer Lillelørdag og Åpen Post på egen banehalvdel. Med dype lag av ironi er Waastad en Nagel fullstendig uten filter og sinnamestring når han sutrer, ruser, jamrer og argumenterer og synser, uansett om han er bakfull, delirisk, voldelig eller hallusinerende. Det topper seg når den grønne hesten som har hengt i taket føder og Nagel blir gitarvirtuos på morkaken. Nagel er en gåte fra begynnelse til slutt, trolig et bilde av Knut Hamsun selv som gjorde «skandale» i småbyen lik Nagels Lillesand et par år før han utga «Mysterier», ved å hilse på en ung dame på gaten uten å ha blitt presentert på forhånd.

Skjelbred antyder de underliggende båndene mellom Nagel og Minutten, og Dagny og Martha, og foretar bevisste valg for å lese disse opp mot dagens diskusjoner rundt metoo og mangfold. Her vektlegges også egoismen, selvdyrkelse og manipulasjon, blant annet gjennom Dagny Kielland, et høyt hvin av en selvopptatt «kokette», herlig framstilt av Isabel Beth Toming.

Les også: Anmeldelse av Goksøyr/Martens «Gå»: Salig ved reisens slutt

Men lenge før vi kommer til ravepartyene og Nagels frierier er det Khalid Mahamoud som åpner «showet», kledd i mosegrønn dress og en slags bowlerhatt. Snart blir det klart at han er fullmektig Reinert, og scenen er sekvensen i boken der han overtaler Minutten til å drikke og gjøre seg bort. Lydeffektene blir scenografi i seg selv når det skytes med fingre og skjæres med tenner med mimikk og høylytte lyder, og Mahamoud spiller sin rolle i subtil dialog med verkebyllene som ligger i materien, både den som handler om Hamsun selv og om større generell bevisstgjøring i samfunnet i flukt med bevegelser som Black Lives Matter.

Assosiasjonene kan gå til Childish Gambinos «This Is America»-video, men videre inn i en «actionmettet» første akt er det som om Skjelbred rigger et Tarantino-stykke anno «Kill Bill», med blant annet Nancy Sinatras tremoloversjon av Sonny Bonos «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)», framført instrumentalt i disputten mellom Nagel og fullmektigen når det gjelder Minuttens ødelagte frakk. En duell på høyt nivå.

Reinert-skikkelsen har selskap av enda underligere framtoninger, alle skapt med visuelt overskudd av scenograf/kostymedesigner Ane Ledang Aasheim. Som stuepiken Sara (Jenny Ellegård) og den androgyne doktoren (Ulla Marie Broch). Det skrikes, åles, drikkes, vræles, tråkkes og trampes. Og selv om denne hallusinerende runddansen kunne funnet sted når som helst mellom 1892 da romanen kom ut og 2020, skreddersyr Skjelbred og Aasheim sammen en helhetstanke som plasserer det hele midt i vår egen tid og bevissthet, og det uten å miste «mysteriene» av syne.