«Parasite» varsler starten på en ny verdensorden innen filmbransjen

KOMMENTAR: Sørkoreanske Bong Joon-ho parkerte strømmegiganten Netflix og Hollywoods kritthvite hovmod da han innkassere hele fire Oscar-statuetter for «Parasite».

Filmbransjen snakker om et historisk skifte i Oscar-sammenheng etter at «Parasitt» som den første ikke-engelske filmen noensinne vant den aller gjeveste Oscar-statuetten – prisen for Beste film. Men tegnene til et vannskille innen måten internasjonal film vinner terreng på, har vært synlige en god stund. I fjor vant Alfonso Cuarons mexicanske film «Roma» prisen for både Beste fremmedspråklige film og Beste regi. Filmåret 2019 ble derfor historisk i Oscar-sammenheng der også, ikke minst fordi «Roma» var produsert av strømmegiganten Netflix som på flere vis utfordrer den tradisjonelle måten å lage film på, særlig i studiostyrte USA.

Nå er ikke Bong Joon-hos «Parasitt» en Netflix-film, men når den likevel topper Cuarons bragd med prisen for Beste film i tillegg til de andre prisene, kan man spørre seg om nettopp utbredelsen og produksjonsstrategien til Netflix og andre fremadstormende strømmetjenester innen film og TV-drama, har gjort folk mer mottakelige for impulser fra andre språkområder og kulturer enn utvalget som har pleid å dominere de vestlige markedene. Det i kombinasjon med en politisk verdensorden som formelig roper på en utjevning av de store klasseskillene i såvel lokal som internasjonal målestokk.

Les også: Anmeldelse av «Parasitt»: En av årets beste filmer

Når det amerikanske filmakademiet to år på rad velger å hylle «den andre filmen», er det revolusjonerende. Bong Joon-ho fikk – utover den forventede prisen for beste internasjonale film – også prisen for Beste manus, Beste regi og Beste film. Oscar-regnet på «Parasitt» er et triumferende faktum etter at filmen først vant Gullpalmen i Cannes og priser under Golden Globe og britiske BAFTA. De tidligere prisene i forkant av Oscar, som regnes som verdens gjeveste filmpris, er noen av flere faktorer som ledet opp til at Bong Joon-Ho hele fire ganger kunne innta scenen for å motta pris og kollegers hyllest. Slik Martin Scorsese endret Hollywood på 1970-tallet, er Bong sammen med andre koreanske filmskapere som Park Chan-wook og Kim Ki-duk ledende i det som er blitt hetende New Korean Cinema.

Les også: Stjerneregissør slår til på Film fra Sør

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra «Parasite». Foto: Arthaus

Scene fra «Parasitt». Foto: Arthaus

Her ser vi filmskapere som tross sørkoreanske myndigheters tidvise skepsis til det frie ord har fått boltre seg i filmkunstens mange uttrykk og utvidet repertoaret på tidligere utenkelige måter. Mens resten av verden tidligere så mot Hollywood, er det nå Hollywood og vestlige filmskapere som lar seg inspirere av det som skjer innen asiatisk film generelt og sørkoreansk film spesielt. Her har Bong særlig gjort seg gjeldende med «Snowpiercer» (2013) og Netflix-produksjonen «Okja» (2017), som begge fikk massivt gjennomslag internasjonalt, før «Parasite» kom og forførte en hel verden. Derfor fikk «Parasite» – i motsetning til internasjonale filmer flest – ordinær og bred kinodistribusjon i USA som har gitt den et unikt utgangspunkt.

Les også: «Joker» fikk flest Oscar-nominasjoner

Distribusjonen i USA, og resten av verden, er en viktig faktor når en ikke-engelsk film vinner de store hovedkategoriene ved siden av Oscar-kategorien den opprinnelig springer ut av, i dette tilfellet det som fram til i år het Beste fremmedspråklige film. «Slumdog Millionaire» og franske «The Artist» skrev riktignok historie da de ble kåret til Beste film, som de første utenfor det engelske språkområdet. Men førstnevnte var i høy grad en britisk film, og den nostalgiske stumfilmen «The Artist» ble innspilt på det mest internasjonale språket som tenkes kan, pantomimen. «Parasitt» tilhører imidlertid undertekstenes språkområde, altså noe vi her i Norge og Norden regner som den største selvfølgelighet. Men i USA er holdningen til tekstet film så fremmed at det fortsatt er en liten begivenhet i seg selv når ikke-engelske filmer blir vist på kino. Når det skjer er det alltid i svært liten skala og på kinoer som har spesialisert seg på såkalt «arthouse»-film. «Parasitt» er et unntak i det som nå kan bli en norm.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Reneé Zellweger fikk pris for Judy garland-rollen. Foto: AFP

Les også: «Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten

Like viktig som bred distribusjon er reguleringene av Det amerikanske filmakademiet i kjølvannet av de såkalte #OscarsSoWhite-kampanjene for fire-fem år tilbake, som banet vei for en betydelig økning av medlemmer som ikke er hvite. I tillegg har akademiet innlemmet medlemmer fra den internasjonale filmbransjen som gjør at det i dag består av stemmeberettigede fra hele 59 nasjoner. Slik kom ikke «Parasitt»s Oscar-slem ut fra det store intet, men fra en målrettet holdningskampanje og det faktum at verden er mettet på historier resirkulert og fortalt av og for hvite amerikanere. Spanskspråklige «Roma» fra 2018 og Bong Joon-hos sørkoreanske «Parasite» er derfor å regne som spydspissene – også politisk – i en ny bølge fortellinger som inneholder andre perspektiver og menneskeskjebner enn de som tradisjonelt har gitt kinoene de største inntektene. Hollywood har grunn til å skjelve, både fordi internasjonal film er blitt noe langt mer enn de var før årets Oscar-natt, og fordi Netflix og andre strømmeprodusenter lager og distribuerer film for en ny generasjon uten å ta hensyn til det bestående.

Les også: «The Irishman»: Et kunstverk malt i blod

Netflix var en svært synlig aktør i forkant av årets Oscar-utdeling, med hele 24 nominasjoner hvorav Martin Scorseses «The Irishman» hadde hele ti av dem. Men etter at en sørkoreansk film hadde sendt sjokkbølger gjennom bokstavelig talt hele filmverdenen, var Netflix som det dominerende «studioet» i forkant plassert på sidelinjen med kun to vinnere, hvorav Laura Derns birolle-Oscar for «Marriage Story» er den mest profilerte. Martin Scorsese måtte nøye seg med godordene han fikk i takketalene fra sin sørkoreanske beundrer Bong Joon-ho, som med «Parasitt» gjorde det tilsynelatende umulige. Han knuste den amerikanske filmdrømmen på det mest smertelige, i hjertet av Hollywood og under den amerikanske filmbransjens aller største feiring av egen fortreffelighet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Laura Dern fikk Oscar for rollen i «Marriage Story», som reddet Netflix' ære under Oscar-natta. Foto: Reuters

Egenhendig parkerte han det vestlig funderte krigseposet og forhåndsfavoritten «1917», og «Parasitt» ble også stående i veien for den hyllesten en Oscar til Quentin Tarantino ville blitt om «Once Upon A Time … In Hollywood»-regissøren hadde fått en hovedpris for sitt portrett av nettopp Hollywood. Kanskje er Netflix skuffet i dag, men bunnlinjen viser at de tapte med produksjoner som til forveksling har rot i det «gamle» Hollywood. I porteføljen er Netflix imidlertid langt mer internasjonale enn noen av konkurrentene, og dermed også rigget for framtidige suksesser på andre språk enn engelsk og med regissører fra andre filmmiljøer enn de amerikanske.

Les også: En mesterlig krigsodyssé. Filmanmeldelse: «1917»

Kun skuespillerprisene under årets Oscar-utdeling fulgte en kjent oppskrift, med Joaquin Phoenix og Renée Zellweger som hovedvinnere for hver sin ikoniske rolle, henholdsvis «Joker» og «Judy» med etternavn Garland. Også de må tåle å stå i skyggen rundt sensasjonen «Parasite». Og hvem vet, kanskje er det ikke lenge til vi ser at også Hollywoods stjernelag av skuespillere må finne seg i å bli utfordret av europeiske, asiatiske, søramerikanske og afrikanske skuespillere som lenge har måttet stå i skyggen for Oscars hvite dominans, og det uten at det blir omtalt som et «historisk unntak».