Anmeldelse «Fruen fra havet»: Frodig frihetskamp i fjæra

5

TEATER

Av Henrik Ibsen

«Fruen fra havet»

Regi: Fredrik Longva

Med: Madeleine Brandtzæg Nilsen, Trond-Ove Skrødal, Silje Lundblad, Emma Caroline Deichmann, m.fl.

Trøndelag Teater

TRONDHEIM (Dagsavisen): «Fruen fra havet» er ikke blant de hyppigst spilte av Henrik Ibsens psykologiske dramaer, til tross for potensialet som ligger i en tydelig rollebesetning og et nesten mytisk flettverk av valg og handlingsforløp. Derfor er det påfallende at stykket bare i høst er blitt bearbeidet i to forskjellige oppsetninger. Nationaltheatret hadde den på programmet som en del av det som opprinnelig skulle vært årets Ibsen-festival i Oslo, i Trine Wiggens regi, mens på Trøndelag Teater ser vi nå en versjon der etablerte skuespillere bryner seg mot nykommere i en rufsete og frodig viltvoksende tolkning hva gjelder virkemidler. At mye står på spill på flere plan skaper en dynamikk i seg selv.

Les også: Anmeldelse «Solaris»: En skrekkvisjon av et framtidsbilde

Regissør Fredrik Longva sto for en usedvanlig markant debut i fjor på Trøndelag Teater med Strindbergs «Dødsdansen». Han fikk fram Strindbergs kraft som en språkets og ordets mester. Nå viser Longva hvordan «erkerivalen» Ibsen på sin side hadde handlingen og figurtegningene i sin hule hånd. I en ganske så teksttro «Fruen fra havet» instruerer han med løsere snipp og lar skuespillerne gjennom absurde små episoder forstørre de enkelte personenes egenart og skjebne. Likevel har stykket en tydelig retning og en medrivende stramhet over seg.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Silje Lundblad som Ellida. Foto: Johannes L.F. Sunde

Longva har åpenbart et helt eget lag med et sjikt klassikere som behøver en klar visjon for å kunne skinne. Han gjør riktignok ikke noen større forsøk på å lese Ibsens psykologiske drama med andre øyne enn de tradisjonelle, men gjennom måten han lar særlig de yngre karakterene i stykket herje med sine narrativer, løfter han det hele opp på et nåtidig gjenkjennelig nivå. Livstrøttheten og de begrensede mulighetene i nordlandssmåbyen, og i generasjonen de enkelte representerer, blir slående. Dette gjelder framfor alt fyllefesten som innleder etter pause, en type framprovosert improvisasjon, nærmest som et generasjonsopprør, som er med på å illustrere det usagte og fordekte, men også løsrivelse og frihet.

Dette er bare ett eksempel på at den humoristiske galskapen og innfallene driver handlingen mot et gitt mål. Et annet er når en båt med dødsforakt for full musikk dras over scenen. Den humoristiske nerven etableres for øvrig umiddelbart av den altseende kunstneren Ballested (Madeleine Brandtzæg Nilsen) som maler det store bildet av havgapet mellom fjellene. Det eneste som mangler er den døende havfruen i forgrunnen.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du se på teaterscenen i høst

Stykkets tittel levendegjøres av Ellida (Silje Lundblad). Hun har giftet seg med den eldre doktor Wangel (Trond-Ove Skrødal) etter at foreldrene døde og hun satt alene og uten midler på fyret der ute i havgapet. Doktoren «redder» henne inn på land, men her innerst i fjæra, i brakkvannet, har havfruer dårlige livsvilkår. Her bor hun med mann og to ganske voksne stedøtre fra Wangels første ekteskap. De sørger fortsatt over sin døde mor, en rolle Ellida verken kan eller vil overta.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Trond-Ove Skrødal og Silje Lundblad. Foto: Johannes L.F. Sunde

Før Wangel fridde var Ellida forbundet med en annen, en havets mann som de siste ulykkelige årene har hjemsøkt sinnet hennes. Nå når han er på vei tilbake også i virkeligheten spiller det underbevisste på lag med tilfeldighetene. Samtidig kommer den gamle huslæreren Arnholm (Jon Lockert Rohde) på besøk etter mange år, og den taktløse sommergjesten Lyngstrand rører opp det hele. Dermed er det duket for et skjebnedøgn i den lille byen.

Les også: Teateranmeldelse «Linje 5»: Vitalt og viktig fra den delte byen

Olav Myrtvedts scenografi, en oppbygd, men ganske naken scene hvor det etter hvert kastes inn flagg, strandstoler, en rekke instrumenter, hagejord, røyk, redningsvester og karusser som fiskes opp av karpedammen. Det hele blir en illustrasjon over av det indre kaoset Ellida og andre lider under. Stykkets evige tematikk, om hvorvidt kvinnene hadde reelle valgmuligheter, bæres i særdeleshet oppe av Ellida. Fruen er «syk», hun må heles for sin «grufulde» dragning mot følelser hun ikke rår over. Bolette på sin side bærer på en drøm, en annen type «dragning». Er Arnholm skikket til å gjøre den til virkelighet? Svaret er også i denne versjon gitt på forhånd, i tråd med at «Fruen fra havet» er noe av det lysere Ibsen har skrevet, vel å merke uten at kloen slipper helt. Longvas regi retter et sterkt søkelys mot spørsmålene rundt kvinnenes reelle valgmuligheter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Jon Lockert Rohde, Madalena Sousa Helly-Hansen, Emma Caroline Deichmann og Emil Olafsson. Foto: Johannes L.F. Sunde

Emma Caroline Deichmann som Hilde Wangel, den eneste av Ibsens skikkelser som lager kvalm i to av hans dramaer, debuterer her med komisk bravur. Både hennes Hilde og den mer fornuftige storesøsteren Bolette, mer tilbakelent, men nyansert spilt av Madalena Sousa Helly-Hansen, får boltreplass. Nykommeren Emil Olafsson gjør på ingen måte en hulbrystet tolkning av hypokonderen Lyngstrand, snarere blir han en høyrøstet katalysator som er akkurat så klamt irriterende og latterlig for omgivelsene som han skal være. En tredje nyutdannet debutant, Jo Saberniak, spiller den fremmede.

Les også: Teateranmeldelse «Macrofobia»: Åtte personer søker en scene

Kontrastene er til dels store og gode. Samspillet mellom Lundblad og Skrødal som ekteparet Wangel er tett og intens, og uten innfallene som preger deler av forestillingen for øvrig. Det blir et grep som fungerer, ikke minst fordi det representerer Ibsens intensjoner om å legge alt ansvar for livets valg på den enkelte. I «Fruen fra havet» er det ingen utenforliggende faktor som er avgjørende for det Ellida til slutt velger, men det forutsetter at hun er fristilt. Og stykkets mest radikale valg ut fra opprinnelsen er at Ibsen gir Wangel evnen til å la Ellida gå.

Slik plasseres Wangel solid på sidelinjen idet Ellida konfronteres av det skremmende valget den fremmede representerer – i likhet med Arnholm når Bolette analyserer sin situasjon og framtid. Om noen av dem blir lykkelige forteller historien alt og ingenting om.