Anmeldelse «Fruen fra havet»: En havfrue av kjøtt og blod

4

TEATER

«Fruen fra havet»

Av Henrik Ibsen

Regi: Trine Wiggen

Med Marian Saastad Ottesen, Fridtjov Såheim, Jan Gunnar Røise, Hanna-Maria Grønneberg, m.fl.

Nationaltheatret, Malersalen

Denne høsten har Malersalen på Nationaltheatret huset Ibsens besnærende stykke om fyrvokterdatteren Elida Wangel og hennes mentale grunnstøting innerst i en fjordarm, som ett av i alt tre Ibsen-oppsetninger på dette teatret alene. Malersalen er den minste av teatrets scener og ofte ute av syne og sinn når de store sesongkabalene legges, ikke minst blant publikum. Men Wiggens bearbeidelse av denne Ibsen-oppsetningen er med på å understreke hvordan dramatikken nettopp på scener som denne får ny gnist når intimitet og ord spiller hovedrollen som utslag av et annerledes blikk.

Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»

Ibsenfestivalen 2020 ble av naturlige årsaker avlyst denne høsten, men de planlagte egenproduksjonene «Vildanden», «Et dukkehjem» og «Fruen fra havet» ble likevel gjennomført. Som en Ibsenfestival i miniatyr. De tre dramaene, alle utgitt mellom 1879 og 1888, inngår blant Ibsens psykologiske nærstudier av familieliv, ekteskap og sannhetssøking bak fasadene. Og sett etter hverandre nærer disse tre tolkningene et slektskap gjennom vektleggingen av drømmer som brast som følge av mellommenneskelige prøvelser og ulykkelige hverdager.

I denne sammenhengen blir Trine Wiggens «Fruen fra havet» en gransking av ensomhetens tærende kraft, like ubønnhørlig som bølgene Elida Wangel stadig trekkes mot, både de våte og virkelige, og de som fyller sjelen hennes med lengsel.

Anmeldelse fortsetter under bildet.

Marian Saastad Ottesen og Fridtjov Såheim. Bak Jan Gunnar Røise og Kim S. Falck-Jørgensen. Foto: Øyvind Eide 

Elida Wangel er fruen fra havet, en naturkraft fra de salteste brottsjøene ytterst i havgapet, som nå synker hen innerst i den gjennomsiktige småbyen innerst i fjordene der vannet er sykt. Lunkent og slapt. Elida kan lett ses som en kommentar til Nora i «Et dukkehjem». De er begge ulykkelige i sine ekteskap, og på hvert sitt vis forholder de seg til realitetene. Elida har giftet seg med doktor Wangel med to godt halvvoksne døtre fra første ekteskap, Hilde og Bolette, som både forsterker og dyrker minnet om moren som døde. Både Wangel og Elida bærer sorgen med seg. Wangel etter sin første kone, men også etter barnet han og Elina mistet da det bare var noen måneder gammelt. Elida sørger over barnet, og sorgen forsterkes av tvilen rundt alt det hun sannsynligvis måtte forlate fordi hun ikke hadde andre valg. Doktor Wangel ble en mulighet, men også kimen til byrden hun for alltid må bære med seg.

Les også: Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo

Åpningsscenen med den lille fjordbyens lokale kunstner, husvennen Ballested, maler bokstavelig talt tematikken ut i bred forstand, med motivet av øyene innerst i fjorden. Men maleriet mangler en figur, forteller Ballested, en havfrue som ligger døende i brakkvannet. Det er Elida som har gitt henne ideen. I Marian Saastad Ottesens blåkledde figur, sårbar, følelsestæret og med skuldre og rygg bar, minner Elida selv om en havfrue, men der stanser også mystikken stykket gjerne hylles inn i. Wiggens oppsetning går riktignok inn i de dunkle skyggene, men også der er menneskene av kjøtt og blod, og ikke mytologiske skapninger fra sinnets irrganger.

På et detaljnivå slår for øvrig Wiggen et slag for historiens glemte kvinnelige kunstnere når hun lar Heidi Goldmann og ikke en mann spille Ballested.

Les også: Anmeldelse «Vikla inn i blått»: En Dylan-konsert for historiebøkene – på nynorsk

Det er tre år siden Wangel-ekteparet mistet sitt eneste felles barn. Like lenge har Elida gått og tenkt på mannen hun på et vis var forlovet med før hun sa ja til Wangel. Han var sjømann og kvensk knivmorder og en skikkelse som like gjerne kan være havet selv som et virkelig menneske. Giftemålet med Wangel er en praktisk nødvendighet, men siden barnet døde har alt vært dødt også mellom dem. Nå bygger det opp til oppgjørets time. De har kommet med dampbåten fra fortiden alle sammen, og alle har en agenda eller en rolle i sannhetsdramaet som skal bringe den fortvilte, lengtende og dypt ulykkelige Elida Wangel ansikt til ansikt med den fremmede og hennes livs største avgjørelse.

Det er en fortettet og intim forestilling, med publikum sittende tett rundt scenen. Bare et piano og noen hagestoler utgjør scenografien i tillegg til Malersalens egen utforming, med trapp og avsatser. Det ligger noe yrende og forventningsfullt i luften, med Hilde (Dagny Backer Johnsen) som en opprørsk og flørtende ung jente som lengter etter livet og en morsskikkelses kjærtegn, og som nær avkledd snur hodet på den syklige Lyngstrand (Kim S. Falck-Jørgensen) trill rundt.

Storesøsteren Bolette (Hanna- Maria Grønneberg) er i denne oppsetningen en sindigere person. Hun var en gang forelsket i huslæreren Arnholm (Jan Gunnar Røise), som når han nå returnerer blir den klamme maktfaktoren som indikerer hvordan historien gjentar seg, en vei ut av ensomhet og vanskeligheter for noen gjennom å si ja til en man ikke elsker.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Hanna- Maria Grønneberg og Dagny Backer Johnsen. Foto: Øyvind Eide

Les også: Anmeldelse «Antipodene»: Nye talenter tar ordet tilbake

Wiggens dramatisering av «Fruen fra havet» er solid med mange fine valg og prestasjoner, og med et godt blikk på det underliggende. Det er en modig og annerledes rollebesetning som skaper god og nødvendig friksjon mellom generasjonene og relasjonene, fra Johnsen og Grønnebergs lette, virile spill, til Såheims oppgitte, alvorsfylte jordnærhet. Det er befriende at Wiggen skreller bort mye av mystikken, av det «spøkelsesaktige», likevel etterlater valget noe uforløst i kjernen, tross Ottesens intensitet.

I tilnærmelsen til det realistiske og ikke minst dagsaktuelle som kjennetegner Wiggen som regissør, makter hun ikke her å helt etablere selve Elida-skikkelsen som bærende kraft i et kav av fordekte følelser og truende lengsler, hvor alle kjemper for å ikke bli dratt under mens de venter på neste trekk. Det grufulle i Elidas sinn, denne dragningen mot det hun sier er «en rædsel så grufuld, som jeg synes bare havet kan ha’ den», blir ikke den trusselen man forventer den skal være. «Fruen fra havet» ​en en fin forestilling som maner til etteranke, men det blir aldri farlig, selv ikke i den avgjørende timen. Det er litt som maleriet Ballested beskriver, med terrenget godt synlig, men hvor det fortsatt mangler en brikke.