Anmeldelse «Solaris»: En skrekkvisjon av et framtidsbilde

5

Teater

«Solaris»

Av Stanislaw Lem

Regi: Peer Perez Øian

Musikk: Sjur Miljeteig

Med Ane Dahl Torp, Joachim Rafaelsen, Ellen Birgitte Winther, Gard Skagestad, m.fl.

Det Norske Teatret

Sceneversjonen av «Solaris» på Det Norske Teatret er en ny kraftprestasjon fra teamet bak den dystopiske framtidsfabelen «Solaris korrigert» fra fire år tilbake. Den oppsetningen, kritikerrost og prisvinnende, var bygd på Øyvind Rimbereids diktsyklus om et framtidig Norge, og hadde nettopp polske Stanislaw Lems science fiction-roman (1961) og russiske Andreij Tarkovskijs filmatisering (1972) av denne som forelegg. Nå går regissør Peer Perez Øian, musiker Sjur Miljeteig og skuespiller Ane Dahl Torp så å si tilbake til kildene, i en dramatisering av skotske David Greig som ligger tett opptil Tarkovskijs mesterlige film.

Les også: Anmeldelse «Solaris korrigert»: En fabelaktig visjon

Ifølge Tarkovskij selv skal faren hans, lyrikeren Arsenij Alexandrovitsj, ha ment at sønnens film i seg selv var litteratur. Det gjelder til en viss grad også teateroppsetningen, som kombinerer inspirasjonen fra de ulike foreleggene. Julia Wiedlocha, som oversetter nobelprisvinneren Olga Tokarczuk til norsk og nyutgaven av Lems roman, har vært konsulent på forestillingen, men den kreative staben bak gjør også historien i høy grad til sin egen. Det ligger særlig i måten de tøyer teaterets virkemidler når de etablerer ensomheten som drivkraft i handlingen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Erika Hebbert

Den samme ensomheten ble speilet i «Solaris korrigert», der inspirasjonen var hentet til jorden fra den fiktive planeten Solaris og pumpet ned i de mørke, høyteknologiske tankene dypt under den oljeødelagte Nordsjøen. «Solaris korrigert» beskriver en maltraktert planet etter store miljøødeleggelser. Planeten Solaris er på sin side dekket av et ubeskrivelig vakkert og omskiftelig ventende hav, preget av å ha ligget uberørt gjennom milliarder av år. På et psykologisk plan handler «Solaris» i høy grad om trusselen vi mennesker selv utgjør i kraft av behovet for kontakt og stadig mer informasjon.

Les også: – Virkeligheten har vært sånn: «Kødder du? Er dette sant?»

Psykologen Kris Kelvin (Ane Dahl Torp) ankommer romstasjonen som bedriver forskning på Solaris, to år etter at den ble opprettet. Nå har jorden mistet kontakten med besetningen, og hun finner dem og forskningsstasjonen i en begredelig forfatning. Bare Snow (Joachim Rafaelsen) og Sartorius (Ellen Birgitte Winther) er igjen. Kelvins gamle venn og mentor, professor Gibarian, har tatt livet av seg, men har etterlatt henne en melding som ikke bare gir ledetråder til hvorfor de andre er i ferd med å gå til hundene, men også en advarsel. Allerede første natten får Kelvin erfare Solaris’ skjulte egenskaper i form av «besøkende», fysiske legemliggjøringer av minner og mennesker fra fortida som kommuniserer ved å lese tankene til den de fester seg ved. Er dette det endelige beviset på at vi ikke er alene, at det finnes andre livsformer i universet, eller er Solaris noe annet, en helt egen livsform i seg selv? Etter det første sjokket av at Kelvins tidligere kjæreste Ray hjemsøker henne, bestemmer hun seg for å bruke skikkelsen til å forsøke å oppnå kontakt med Solaris. Men det kan like gjerne være omvendt.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du se på teaterscenen i høst

I Peer Perez Øians stramme regi over et forrevent, ugjestmildt, organisk, lavasvart og goldt «landskap» i Dagny Drage Kleivas scenografi, manes det fram en skrekkvisjon der det dypereliggende og usette blir liggende som en klo forestillingen gjennom. Dette blir svært godt hjulpet av Sjur Miljeteigs jagende og effektfulle elektroniske musikk- og lydfølge. Kleiva løsriver det visuelle fra Tarkovskij og senere Steven Soderberghs uttrykk i den amerikanske filmversjonen av «Solaris» fra 2002. Begge bygget på stringente og kalde forestillinger om den høyteknologiske romstasjonen. Kleivas scenedekor er noe annet, og trekker veksler på andre filmer fra helt andre galakser, for eksempel hulelandskapet i Ridley Scotts første «Alien»-film. Det underliggende i scenografien blir et vel så kraftig thrillerelement som de åpenbare effektene.

Men mest av alt bringer den tankene nærmere en annen av Tarkovskijs egne filmer, «Stalker», med den ugjestmilde «sonen». Både landskap og romstasjon, fremmedartet og omskiftelig, blir en levende organisme i seg selv. Det er en metafysisk størrelse, men også en tematisk påminnelse om en verden ødelagt av utbytting og miljøødeleggelser.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Erika Hebbert

Les også: Anmeldelse «Vikla inn i blått»: En Dylan-konsert for historiebøkene – på nynorsk

Kyrre Heldal Karlsens «pustende» lysdesign sporer stemninger og overflater på mesterlig vis, og bidrar til å forsterke skjær av nostalgi og lengsel tilbake til noe kjært og trygt. Kanskje bare en drøm det også, i en galakse langt, langt borte, men for eksempel fungerer bruken av Pieter Brueghels maleri «Jegere i snøen», med jegerne og hundene som kommer hjem over åskammen og ser den velkomne varmen i det solfylte vinterlandskapet på en like slående måte som i filmen. Mer subtile referanser kan være Ane Dahl Torp sittende som Den lille havfruen i et ensomt øyeblikk, eller Gard Skagestads Ray som kommer som rett fra stranden, en «beach bum» og en karikatur på noe tilbakelagt, men også en påminnelse om understrømmenes lumske ubønnhørlighet.

Et minne det også, eller er det ikke? Snart kommer skikkelsene fra Brueghels maleri som fysiske sannheter, sammen med «minner» som hjemsøker den øvrige besetningen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Erika Hebbert

Les også: Anmeldelse «Fem forestillinger om døden»: Så ble det påbudt med munnbind på teater

Hvem som former hvem blir spørsmålet og premisset i «Solaris», der historien er strammet godt inn og foregår i sin helhet på romstasjonen, der for øvrig kjønnsrollene er byttet om på og Ane Dahl Torp spiller rollen som henholdsvis Donata Tanionis og George Clooney bekledde i de to filmatiseringene. Torp spiller Kelvin med undring, frykt og den dype hulheten som forsterker stykkets psykologiske kjerne. Både hun og de andre, spesielt Skagestad, bidrar til å løfte fram den latente humoren, mens Winthers desperate frykt og Rafaelsens forvirrede lidenskap maner fram uhyggens erkjennelser i et stykke som på overflaten fungerer fint som en medrivende spenningsfortelling.

Humoren gjør det lettere å godta science fiction-teatrets premiss om å omfavne det ubegripelige, men understreker også den opprinnelige visjonen til Tarkovskij om den klassiske science fiction-litteraturens meditative og psykologiske undring over vårt eksistensgrunnlag. Her satt inn i en visjon om hvordan en utenomjordisk eksistens speiler det menneskelige og manifesterer vårt behov for forening og helhet.

Under det hele ligger skjørheten, og det evige håpet, nydelig fanget av Ane Dahl Torp, samt vissheten som også ligger uttalt i Rimbereids diktsyklus fra en ødelagt jord, om at menneskets med sin blotte eksistens er en konstant fare for det skjøre, uberørte og ubesudlede.