– Man må kunne tulle med det fæle og det vonde

– Selvfølgelig ble man bedt om å trene og sånn. Jeg hadde ikke så lyst til det. Jeg synes det er på tide å se en politidame som har noen bilringer og som ikke har de definerte armene.

Den ideen om en utrent politidame fikk ikke Tone Mostraum medhold i. Men så skjønte hun at hun ikke skulle være trent for synlighetens skyld i rollen som politietterforsker Victoria Woll i den nye NRK-serien «Livstid», den første serien fra skaperne bak EMmy-vinneren «Mammon»

– De skulle jo ha en som var i knallform. Så da ble det å holde ut løpet, jobbe fra fem på morgenen, til seint på kvelden. Man måtte dra lasset. Vi hadde våpentrening. Kamptrening. To fridager i løpet av et halvt år, sier Mostraum.

Fra politi til «Vildanden»

Slag i slag har det gått for skuespilleren. Søndag er det premiere på NRK, men allerede dagen etter er det full fres på Nationaltheatrets hovedscene i Hanne Tømtas dramatisering av «Vildanden».

Ibsen har hun gjort før, som fast ansatt på Nationaltheatret. Men rollen som politi var ny for Mostraum, til tross for en rekke roller i TV-serier som «Kampen for tilværelsen» og «Presten»:

– Jeg ble litt mer nysgjerrig på hva dette var, da de casta meg. «Okei, så dere tenker å lage en litt annerledes greie», tenkte jeg. Og den rollen var alt annet enn hva jeg trodde jeg kunne fått til.

Les også: Sigrid Bonde Tusvik: – Jeg er glad for å bli kalt heks

Fra lutet til rak rygg

Et halvt år med ny livsstil gjør også noe med deg som person ellers i livet, erkjenner hun:

– Det var et eller annet med det å gå litt sånn her, sier hun og illustrerer med lutet rygg – eller også «PC-rygg» – før hun skyter brystet i været, hever hodet og forlenger halsen, med ryggen rak: – Det å da får vrengt seg litt sånn her, det å være litt sånn «mann» … sitte og skreve litt sånn, forklarer hun og kroppen videre, tilbake i fløyelsstolen i Dagligstuen på Hotel Continental.

Kunsten å gå i kjellern

– Det var gøy å trene seg sterk og leke politi da?

– Ja, det var det, også gjorde det et eller annet med meg privat òg. Jeg er mørkeredd og redd for å gå ut på kvelden, og å gå ned i kjellern. Underveis i skytetreningen der, ble vi lært at når man skal inn et sted og lete etter en gjerningsmann, så går man til det stedet man er mest redd for først.

Og det gjør hun selv i dag.

– Når jeg skal nedi kjellern alene, så går jeg først til det hjørnet der jeg tror det står en skummel mann, og klarerer det rommet. Da er resten lettere. Og den teknikken der har jeg tatt med meg videre. Jeg bruker det også i andre situasjoner, som i møter og sånn: I stedet for å unngå ting, så gjør jeg det i stedet bare med en gang.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mimsy Møller

– Utrolig relevant

«Livstid» er også en serie med flere sterke paralleller til dagsaktuelle temaer. Kjønnsroller er snudd om på og harseleres med – samtidig som serien tematisk tar for seg menn som utnytter makt, og begår overgrep, varslere, og metoo. Mostraum medgir hvor påfallende seriens timing plutselig ble:

– Det er utrolig hvor relevant de gjennomgående temaene er akkurat nå. Og det blir bare mer og mer aktuelt utover i serien. Man har truffet veldig med tidsånden.

«Happy noir»

Serien gjør også et lekent forsøk som hybriden «happy noir».

– Det er en litt vanskelig kombo med «happy» og «noir». Men det er krim med et glimt i øyet. Det er mer varme der, det er frekkere, mer sarkastisk og en ironisk tone – men uten at det går på kompromiss med krimsjangeren.

Men humor og krim går mer hånd i hånd enn man kanskje skulle tro i realiteten: Når jobben består i å se de mest brutale mennesker kan bli utsatt for, er humor en avgjørende overlevelsesmekanisme. Det lærte Mostraum da hun snakket med åstedsgranskere fra Kripos som har jobba med dette i årevis.

– Man må ha med seg galgenhumoren, hvis ikke er det bare å gå og legge seg, liksom. Og det gjelder for livet også. Man må kunne tulle med det fæle og det vonde. Legge seg nedpå.

Les også: Laget serie om egne voldtektserfaringer

Slik møter vi Tone Mostraum i rollen som Victoria Woll i NRK-serien «Livstid», i front for ensemblet som også består av Iselin Shumba og (bak) Mattis Herman Nyquist og Judy Simone Nyambura Karanja. Foto: Jan Erik Kirkevold, Monster/NRK

Mer eierskap

Det har derfor vært viktig å finne fram til karakterenes egen humor ut ifra det som står i manus, forteller Mostraum.

– At vi knar teksten i manus slik at det passer bedre med rollen. Og det blir stadig oftere jobben til skuespillere å ta det ansvaret, fordi det jo går så fort fra ferdig skrevne manus, til produksjon. Skuespillerne får mer jobb, samtidig som man også får mer eierskap til rollene. Jeg og Iselin (Shumba, hennes motskuespiller i serien, journ.anm.) har snakket sammen om hva som er frekt og gøy, og som samtidig ikke høres ut som det er sagt i 1990, men er litt mer dagsaktuelt. Jo, kanskje det å kødde med Westerdals?

Hun er spent på hvordan karakterenes humor blir mottatt.

– Og det kan slå alle veier, sjangermessig. Man har prøvd ulik sjangerblanding i ulike episoder også. Så jeg synes det er modig av NRK å prøve en slags ny type sjanger, at de har satsa på det.

Les også: «Mammon II» vant Emmy for beste drama

«Faen meg nok her»

Den tøffe politikvinnen Victoria må snart vike for den mykere Gina Ekdal, når «Vildanden» står for tur på Nationaltheatret neste uke.

– Men jeg kjenner jeg kan få Victoria fram i de scenene der jeg er litt sånn «nå er det faen meg nok her». Kanskje jeg må dempe meg litt om den kraften blir litt for voldsom.

– Tar du med deg mange av rollene du har spilt med deg videre, litt som å sette dem på en hylle inni deg selv?

– Ja, jeg kan kjenne på det, at innimellom kan jeg sveipe innom en og annen liksom. Jeg gjorde en slags bevegelse på prøve i går, men da kom jeg på at det der kom fra en kjerring jeg spilte en annen gang. Det ble helt feil.

Les også:

– Står der og dirrer

– Nå som du skal treffe et fysisk publikum, hvordan er det kicket å stå på scenen og føle og gjøre noe umiddelbart, i forhold til det å jobbe på et film- eller TV-sett der samtlige er vant med det som skjer?

– Det er noe med det samholdet, når man står der og dirrer, og tenker «det her kan jeg ikke gjøre aleine. Det her gjør jeg sammen med dere. Vi hopper fra 10’ern sammen.» Det er skummelt, men også helt fantastisk. Det å være i fritt fall og kjenne at man liker det. Det er jo en rus.

Men etter rusen kommer også en mandag, selv for skuespillere som kan spille hovedroller på riksdekkende TV og stå på Nationaltheatrets hovedscene.

– Nå er jeg i et slags type vakuum hvor jeg lurer på hvorfor jeg ble skuespiller. Det tror jeg alle lurer på, så jeg er nok ikke aleine om det. Den grublinga kommer alltid på et tidspunkt. Det kan starte med «å, så fantastisk stykke! Så fantastisk rolle!», liksom. Og videre til «ja, det her skal gå bra». Men så går kurven nedover. Og litt opp igjen. Nå er vi liksom litt «her», sier hun og illustrerer med hånda i en imaginær dramaturgisk kurve tegnet i lufta over de ulike stadiene.

– Man har styggen på ryggen, og tenker «hvorfor sa du det sånn?». «Hvorfor tror du ikke på det her?». Den tvilen kommer mer og mer, synes jeg.

– Er tvilen på deg selv noe som kommer mer og mer med åra? Jeg som trodde det var helt motsatt?

– Ja, det skjer med åra, rett og slett. Jeg trodde det skulle være annerledes, men så skjønner jeg når jeg snakker med kolleger, at det er ikke den veien det går. Det går dessverre andre veien. Derfor er jeg så imponert over dem som holder ut til de pensjonerer seg. Det er ikke så mye selvtillit der inne, altså, sier hun og nikker mot det ruvende bygget over gata fra Hotel Continental.

– Det bare ser sånn ut. Også er det kraftige stemmer. Men man blir strengere og strengere med seg selv.

– Hvordan går det da med denne koronasituasjonen oppi det hele? Hvor ille står det til med kulturbransjen om dagen?

– Jeg opplever heller en stor sult etter det, sier hun med stor overbevisning. Dessuten har Mostraum nå lært fra politiets treningsmoduler hvordan man takler frykt: Går hun nedi kjellern alene, skal hun først til det stedet hun er mest redd for, og klarere det rommet.