Han har fått sitt livs suksess med storfilm om nazistenes danske hjelpere

– Norge mangler en slik film, sier den danske regissøren Anders Refn om sitt storslåtte okkupasjonsdrama «De forbandede år».

Det er kinopremierer igjen, og fredag var det norsk premiere på en av dansk films store publikumssuksesser de siste årene.

En bedriftseiers moralske dilemmaer i møte med nazistene er hovedtema for filmen, som er sett av nærmere 400.000 dansker på kino.

– Det er vidunderlig! Jeg vil gjerne lage filmer som treffer mange, sier Anders Refn til Dagsavisen.

– Da koronaen kom, og kinoene stengte, gikk den fortsatt på 40 kinoer. DVD-utgivelsen ble framskyndet, og nå har DVD-en solgt 10.000 på en uke, i et fullstendig dødt marked, konstaterer han med fornøyd forbløffelse.

Filmanmeldelse «De forbandede år»: Et empatisk bilde av en okkupasjon (+)

– Jeg var med på flere visninger og opplevde hvordan diskusjonen gikk blant publikum etter filmen var slutt. Folk er svært opptatt av dette. I mange familier har det vært noe fra krigen som man ikke kunne snakke om – og sånn er det kanskje i Norge også.

Fri for raseri

«Gir oss et innblikk i en mindre kjent del av vår nordiske krigshistorie. Om dem som kollaborerte med invasjonsmakten for å bevare sin egen økonomi og sikkerhet (...) tegner et empatisk, nyansert bilde av disse menneskeskjebnene, fri for fordømmelse eller raseri», konstaterte Dagsavisens filmanmelder, som ga filmen karakter fem.

(Saken fortsetter under bildet)

Danmark hadde en helt annen okkupasjonshistorie enn Norge. Mens Quisling gjennomførte statskupp i Norge og konge og regjering dro i eksil, ble folketing, samlingsregjering og konge sittende i Danmark, underlagt den tyske okkupasjonsmakten.

Organisert motstand vokste fram utover i 1943, da den danske regjeringen nektet å gå med på tyskernes krav. «De forbandede år» slutter her, men del to er på vei (se under).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Det var ikke bare helter og skurker. Det var en komplisert, helt forferdelig situasjon: Hitler står her med verdens største krigsmakt, fascister styrer i Spania, Italia, Portugal, Polen var knust – hva fanden skulle man gjøre? Det dilemmaet er ikke blitt nok framstilt på dansk film og TV, sier Anders Refn.

Hovedrollen som bedriftseier Skov spilles av Jesper Christensen – som spilte kong Haakon i «Kongens nei».

– Vi syntes det var interessant med en hovedperson som er en suksess når filmen starter, han har selv bygd sin karriere, så kommer krigen og gjør alt mer komplisert. Han elsker sin familie over alt og vil sørge for at familien har det bra. Hans barn går i forskjellige retninger. Det er ikke bare en film der man holder med heltene, man må forstå de andres dilemma.

– Direktør Skov er ingen nazist. Men den danske regjering tvinger ham til å samarbeide med nazistene. Det som var kriminelt i starten av krigen var OK i 1945, og det som var forretning i 1940 ga fengsel i 1945, konstaterer Refn.

– Motstandskampen kom i gang først i 1943. Inntil da var vi Hitlers favorittprotektorat. Vi innførte hans lover, sendte politiske flyktninger tilbake over grensen i armene på Gestapo, vi internerte kommunister i leire i Nord-Sjælland. Etter krigen lot man som dette ikke hadde skjedd. Men ting er ikke så rosenrødt som det så ut i etterkrigstidens lys. Jeg synes vi skylder slektene som kommer etter oss å bringe videre historien om de som valgte feil.

(Saken fortsetter under bildet)

– Det er skrevet mange bøker om om Danmark under okkupasjonen. Forskerne og historikerne har sett virkeligheten i øynene. Men på film vil produsentene helst ha disse filmene om heltemodig dansk motstand. Man kan ikke være bekjent av å skildre virkeligheten så firkantet. Også historien om okkupasjonen må fortelles så komplisert og problemfylt som mulig – synes jeg, da. Norge mangler en slik film, fastslår han.

– Jeg klippet «Max Manus»-filmen, den er en bra film, men den gir også et nasjonalromantisk bilde av krigen. Krigen i Norge var mer enn Max Manus. Konsentrasjonsleirene i Nord-Norge med serbiske krigsfanger. De kommunistiske motstandskjemperne som man ikke fikk snakke om under den kalde krigen. Den danske samarbeidspolitikken gjorde at man kunne holde en hånd over jødene. Mens det norske politiet sendte de norske jødene til dødsleirene.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

– Norge hadde mange frivillige som kjempet for nazistene på Østfronten, for eksempel. Boken «Nådeløse nordmenn» leste jeg med stor interesse, den er full av historier.

50-årig karriere

Refns karriere i dansk film strekker seg over 50 år. Han regisserte tre spillefilmer på 70- og 80-tallet, hvor debuten var politifilmen «Strømer». Den utvidet han til en tv-serie på 80-tallet, og lagde en ny TV-sukses på 90-tallet, serien «Taxa» på 90-tallet.

Han har vært regiassistent og klipper på et utall filmer, også en rekke norske, og vært fast partner med Lars von Trier. «De forbandede år» er bare hans fjerde spillefilm. Den tok ham 20 år å få finansiert, så tok det ni måneder å spille den inn og få den ut på kino.

– Jeg har mange ganger vært fortvilet og tenkt at dette blir aldri noe av. Jeg er 76 år, tid er ikke det jeg har mest av, så det var en Guds lykke at jeg kom i gang og fikk laget denne filmen, sier Refn.

Til slutt ble det sønnen, Hollywood-regissøren Nicolai Winding Refn, som ga faren anledning til å realisere filmprosjektet.

– Dette er en historie som ikke er fortalt på film i Danmark før. Da jeg begynte å jobbe med dette prosjektet for 20 år siden var det heller ikke særlig interesse for å bli med på dette prosjektet. Jeg forsøkte å lage det som en tv-serie for Danmarks Radio. Så gjorde jeg en rekke filmer med Lars Trier, og klippet filmer i Norge, før min sønns firma viste interesse for filmen. Kan ikke vi produsere den? foreslo han.

Filmen berører også jødedeportasjonene i Norge. Datteren til industrimagnat Skov innleder et forhold til en tysk ubåtkaptein. En viktig del av handlingen i «De forbannede år» foregår i Trondheim, og er spilt inn på location med lokal medprodusent. Filmens tyske ubåtkaptein blir utstasjonert i Trondheim, der tyskerne bygde det gigantiske ubåthavnen Dora.

– Trondheim er med for at datteren skal møte en annen side av tyske soldater enn de hyggelige tyskerne hun er vant til fra København. Vi ville gjerne lagd mer i Norge, men fikk ikke støtte fra det norske filminstituttet. Det var opprinnelig også en lengre historie i Trondheim, men den ble avkortet i den endelige filmen, forteller Refn.

I filmen sitter borgerskapet rundt et festdekket nyttårsbord og skåler i champagne for at man har unngått «norske tilstander». «Glem de fine fornemmelser og selg til Tyskland» sier hovedpersonen Skovs danske bedriftsleder-venner. Mens hans svenske forretningsforbindelser mener at det finnes respektable nazister, og at man må innrette markedet på tysk seier.

(Saken fortsetter under bildet)

– Alt du ser i filmen har sin modell i virkeligheten. Med så følsomme temaer som dette og med så mange som led under krigen må vi være svært eksakte i vår historiefortelling. Vi har sjekket med alle mulige professorer, historikere og journalister. Vår kunstneriske frihet er at vi har flettet historiene inn i denne familien, sier Refn.

Del to

Filmen slutter i 1943, under oppbygningen av dansk motstandsbevegelse, men fortellingen var hele tiden tenkt som mer enn én film.

– Jeg var med og lage «Nymphomaniac» med Lars Trier, det var to filmer. «Gudfaren» var tre filmer. Jeg ville lage en så ambisiøs film som mulig, som fremstilte dansk historie fra 1940 til 1945.

Refn er klar for å sette i gang med del to, som allerede har fått produksjonsstøtte fra Dansk Filminstitutt.

– Vi skulle startet opptakene til del to den 29. mars. Nå er det utsatt til januar. Alle skuespillerne er klare, Dansk Filminstitutt har gitt penger, jeg håper det ikke stopper nå. Vi er optimistiske.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!