Anmeldelse teater: En deilig tankestrøm i en ufri tid

5

RADIOTEATER

«Til ettertiden (sammen hver for seg)»

av Marie Bjørn, Ida Marie Hede, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist

Regi: Ilene Sørbøe

Musikere: Steffen Hofset og Audun Melbye

Lyddesign: Audun Melbye

Med: Kari Simonsen, Sven Nordin, Tarjei Sandvik Moe, Lena Kristin Ellingsen, Henriette Faye-Schjøll, Svein Tindberg, Mattis Herman Nyquist, Hilde Louise Asbjørnsen, Kim Sørensen, Mari Maurstad, Bjarte Hjelmeland, Eivin Nilsen Salthe, Ingvild Holthe Bygdnes m.fl.

Oslo Nye Teater

Les også: Teatrene har lansert nye digitale forestillinger. Se den aktuelle oversikten her

Med den siste tidens oppblomstring av ulike digitale teaterløsninger, hvor det meste heller mer mot å være film enn teater, er det noe nærmest trygt, kjent og genuint med radioteaterformen. Eller lytteteater, som det nå plutselig også kan hete. Mens alle scenehus fortsatt er lukket, er teateret for øret den eneste tradisjonelle teaterformen som fungerer på koronarestriksjonenes premisser. I alle fall med noen tilpasninger. Oslo Nye Teater har nå etter inspirasjon fra danske AKT1 Danmarks Lydteater laget forestillingen «Til ettertiden (sammen hver for seg)», basert på teksten brukt i den danske versjonen. Og for de av oss som ikke har kunnet klemme en annen person på over en måned, føles alle disse stemmene fra 85 norske skuespillere tett, tett mot øret nesten like nære og varmende som en god klem.

Les også: Skuespiller ut mot Abid Raja: – Har du ikke vært på gulvet?

Med på dette dugnadsprosjektet, der ingen av deltakerne mottar honorar, er bl.a. Kari Simonsen, Sven Nordin, Tarjei Sandvik Moe, Lena Kristin Ellingsen, Henriette Faye-Schjøll, Svein Tindberg og Mattis Herman Nyquist. Hver av skuespillerne har lest inn en eller flere små deler av teksten på telefonen sin, og bitene er satt sammen av regissør Ilene Sørbøe og lyddesigner Audun Melbye. Lydkvaliteten på klippene er heldigvis blitt både god og jevnt over lik.

Lytteteater på sitt beste får oss til å skape bilder for vårt indre mens vi hører, og «Til ettertiden» er en produksjon der de indre bildene etter hvert blir mange, store og fine. At dette stykket fungerer så godt, skyldes ikke minst en svært god tekst skrevet av Marie Bjørn, Ida Marie Hede, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist. På gjentagende vis insisterer teksten på alt ved livet vi ikke må glemme, som smaken av saltvann, lyden av en oppvaskmaskin, den lille fuglen som forsvinner rundt hjørnet, Angela Merkels jakker i alle farger, Laura Palmers død og Donald Trumps videre skjebne.

Her er høyt og lavt, smått og stort, viktig og uviktig, alt det som utgjør livene våre når verden ruller og går som vanlig, alt det som gjør det vakkert og fantastisk, irriterende og vanskelig. Teksten handler om hva det vil si å være menneske i en krisetid, men den handler like mye om hva det er å være et menneske utenom krisetid, og at alt henger sammen.

Les også: Det er ingen selvfølge at vi har et fullverdig teatertilbud å gå til når koronakrisen er over

For verden fortsetter å snurre rundt selv om verden har stanset, som en av skuespillerne sier. Vi er jo de samme selv om reglene rundt oss plutselig er noen andre. Tekstens gjentakende form fungerer som en god rytme å være i, nesten som en sang, og den setter også seg selv i en større litterær sammenheng gjennom å parafrasere gjentakelsene om alt som finnes i den store danske poeten Inger Christensens ikoniske verk «Alfabet». Alt finnes jo fortsatt, selv om mye bare er i minnet.

Den norske versjonen er med stort hell gjort mer levende enn den danske originalen. Tekstfremføringen er mindre resiterende, enkelte tekstbiter sies i kor av to skuespillere om gangen (god synkronisering!), noe ekkoeffekt er brukt her og der, en av skuespillerne samtaler sin tekst med et barn, og ekteparet Trond Fausa Aurvåg og Lena Kristin Ellingsen spiller en tekstpassasje sammen. For eksempel. Jeg får virkelig lyst til å lytte til det dette stykket forteller, og mer enn én gang føler jeg meg truffet av alt som fortelles om livet i dette stykket. Med vårlyset utenfor stuevinduet som eneste viktige scenografi hjelper «Til ettertiden» tankene mine ut i verden i et luftig svev. Det må være deilig for alle å bli minnet på at livet fortsatt er livet i en tid der dagene for enkelte mest må ha gitt en følelse av å vente på Godot.

«Til ettertiden (sammen hver for seg)» er en produksjon som fint kan høres både en og to ganger og fortsatt ha noe å gi. Lydfilen vil være tilgjengelig på Oslo Nye Teaters hjemmeside i lang tid fremover. Stykket heter jo tross alt «Til ettertiden». Men så får vi se da, om vi i ettertiden orker å se oss tilbake eller om vi er mer opptatt av å komme oss fremover og forsøke å ta igjen alt det tapte når vi endelig har mulighet. Jeg tipper det siste.

Lydfilen med denne produksjonen ligger ute på Oslo Nye Teaters hjemmesider og kan lyttes til gratis.