Det er ingen selvfølge at vi har et fullverdig teatertilbud å gå til når koronakrisen er over

Norske teaterscener ligger med brukket rygg. Varselet fra de «fire store» i Oslo om massepermitteringer peker mot en krise for teaterbransjen som gir ringvirkninger langt forbi koronakrisens smertepunkt.

Over 1.200 personer permitteres og et ukjent antall vikarer, musikere og innleide frilansere står uten oppdrag når de fire største scenene i Oslo legger ned mesteparten av driften fra midten av april. Alle scenene er fra før stengt som naturlig følge av koronakrisen, men nå tvinger avlyste forestillinger og null inntekter i en betydelig tidsperiode teatrene til å stenge ned det meste av all annen aktivitet, som for eksempel prøver på nye stykker. Fra før har Den Nationale Scene i Bergen permittert 115 ansatte med virkning fra 28. mars. At Nationaltheatret, Operaen, Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater i koordinert følge nå sender ut pressemeldinger om permitteringer, utgjør den endelige beskjeden om at vårsesongen ved teatrene er offisielt avlyst. Om noen skulle ha vært i tvil om det.

Les også: Teatrene må permittere: – Dette er vondt og vanskelig

Det var en særdeles god teatervår før scenene måtte ta sin del av den nasjonale dugnaden og stenge dørene for publikum. Flere oppsetninger var så etterspurte at det måtte ekstraforestillinger til. På Nationaltheatret hadde vi frydet oss over Anne Krigsvoll i Becketts «Lykkedager», før prestisjesatsingen «Jane Eyre» skulle hatt premiere i slutten av mars, som hovedscenens lokomotiv inn mot sommeren. Noen kvartaler unna planla folk den reneste utvandringen til Edvard Hoems nære fortid i «Slåttekar i himmelen» på Det Norske Teatret, for ikke å snakke om stor oppslutning rundt alle oppsetningene på teatrenes mindre scener og barneforestillinger som «Charlie og sjokoladefabrikken». Så stengte dørene, også i Bjørvika. Nasjonalballetten måtte kutte Mesteraften etter halvdanset løp, og hva som skjer med Operaens «Carmen» i mai er høyst usikkert.

Les også: Anmeldelse «Lykkedager»: Begravet i lykke

Permitteringer gjør at premierer flyttes over hele linja. Prøver på nye stykker stanser opp, og skuespillere, dansere og sangere enten de er på operaen eller på andre scener får hull i kalenderen. De ulike tiltakspakkene for kulturlivet og for arbeidstakere hjelper i øyeblikket, men kriseløsningene gir på langt nær nok til å kompensere for lønn og inntektstopp. Teatrene er fra før skåret inn til beinet. Utover til dels betydelige offentlige tilskudd, er inntekter fra forestillinger og arrangementer en livsviktig faktor for at teatrene ikke bare skal overleve, men også opprettholde høy kunstnerisk standard.

Les også: Ingen applaus for Rajas krisepakke for kultur

For Operaen spesielt, som i mange år har slitt med økonomiske etterslep, og som i tillegg er avhengig av forutsigbarhet flere sesonger framover, er tap av inntekter i denne skalaen en potensiell katastrofe som kun en solid statlig innsats kan redde dem fra. Situasjonen er ikke mindre alvorlig for Oslo kommune-eide Oslo Nye Teater. De har regnet ut at 120 avlyste forestillinger tilsvarer et inntektstap på 22 millioner. I et teaterhus som eksisterer på marginene er det smertefullt, og allerede nå kan man fastslå at Oslo Nyes framtid avhenger av Oslo kommune.

Den Norske Opera & Ballett permitterer helt eller delvis 598 ansatte. Nationaltheatret permitterer i ulike graderinger 260 ansatte og Det Norske Teatret og Oslo Nye henholdsvis 250 og 110 ansatte. Flere hundre forestillinger og andre aktiviteter er avlyst på Oslo-scenene i tråd med utviklingen, og stadig flere avlyses jo lenger unna en normalhverdag synes å være.

For alle teatrene som blør er koronapandemien en krise som vil få alvorlige konsekvenser for drift, kontinuitet og kunstnerisk slagkraft langt utover den perioden de blir nødt til å holde stengt. I motsetning til musikkbransjen hvor musikken produseres selv om samfunnet stenger ned, og lett kommer seg opp på scenene igjen den dagen smittefaren er over, har teatrene en langt lengre vei å gå for å komme i normal drift igjen.

Les også: Hun jobbet med verdens største popstjerner. Nå vil Emma (25) endre dansen

Teateroppsetninger planlegges lag tid i forveien. Skuespillere, musikere og kunstnerisk stab skal bookes og tilpasses andre oppdrag de enkelte måtte ha. En planlagt forestilling lar seg med andre ord ikke automatisk flytte på uten at det skaper kollisjoner med andre forestillingsplaner. For Operaen er dette en krise med enda større ringvirkninger, da den opererer på et internasjonalt nivå hvor sangere, dansere og regissører planlegger for mange år av gangen. Også en privat scene som Folketeatret vil slite med de samme logistikkutfordringene, i tillegg til at inntektstapet for privataktørene rammer økonomisk på en helt annen måte enn de som mottar offentlig støtte.

Koronakrisen vil med andre ord forrykke hele opera- og danseverdenen langt utover enhver tenkelig karanteneperiode, bokstavelig talt.

Les også: «300 millioner er ikke nok til å redde kulturlivet gjennom koronakrisen»

Kulturminister Abid Q. Raja la i koronakrisens begynnelse fram en krisepakke der kulturlivet ble øremerket for 300 millioner. Det er på langt nær nok, ikke engang til teatrene og orkestrene alene. Når teatrene i Oslo går til kollektive permitteringer og regionsteatrene – også de turnerende – på samme måte mister alt av inntekter i måneder framover, må staten komme teatrene i møte med helt andre økonomiske tilskudd enn det som kom i den første krisepakken. Hvis ikke er det ingen selvfølge at vi har et fullverdig teatertilbud å gå til når koronakrisen har lagt seg.

Dilemmaene de ulike teaterhusene sitter med i øyeblikket er derfor ikke bare knyttet til de menneskelige aspektene, uroen og smerten som permitteringer av ansatte fører med seg. De skal også finne ut hvordan de skal styre framover for å komme seg opp i knestående igjen den dagen det lar seg gjøre. Vårsesongen er avlyst. En rekke premierer blir ikke noe av samtidig som høstprogrammene allerede er programmert. Hva skal skrotes fra våren, hva skal blir med videre, hva skal utsettes og hvilke grep skal teatrene ta for å framstå relevante i kjølvannet av en så vel nasjonal som global krise?

Les også: I kveld kommer Ane Dahl Torp hjem til deg

For dem som permitteres eller mister oppdrag, og dem er det mange av i norsk teater også utenfor de største Oslo-scenene, er det tunge tider både mentalt og økonomisk, men også faglig. Innen teatret finner vi kunstfag på et nivå som kun kan sammenlignes med toppidrettsutøvere, og samspill og personlig progresjon lar seg vanskelig opprettholde med hjemmekontor og uten fellesskapet. I tillegg kommer mange tusen fagarbeidere, løsarbeidere, vakter og andre som leies inn i ulike funksjoner. Alle disse står nå uten arbeid og inntekter.

Oslo Nye Teater, hovedstadens eget teaterhus, lå an til å få sitt beste år på svært lenge. I vinter har musikalen «Så som i himmelen» nærmest sprengt teatrets kapasitet på grunn av stor etterspørsel. Alt tyder på at forestillingen fortsetter over sommeren, men teatret vil aldri kunne ta igjen verken tapet av inntektene eller den interne vissheten om at de sammen var i ferd med å gjennomføre noe nær historisk i teatrets nyere tid. Dagens teatre er moderne bedrifter og drives med det for øye, men de er også tradisjonsrike hus og organismer der følelser, faglig stolthet og kunstnerisk prestisje står usedvanlig høyt i kurs.

Vissheten om at vi som oppsøker teatrene behøver de nære, levende kulturopplevelsene når dette er over, må derfor være trøsten for alle parter. Selv om flere av teatrene vil forsøke å holde et digitalt vindu åpent, er det først når teaterscenene igjen blir arenaer for de altomsluttende kollektivopplevelsene at vi kan slå fast konsekvensene koronakrisen påfører også det kunstneriske etterslepet, og ikke bare det økonomiske.