KONGSBERG (Dagsavisen): – Kongsberg Jazzfestival er det mest kjente med denne byen, sammen med Kongsberg Våpenfabrikk, sa Bård Vegar Solhjell fra WWF – Verdens Naturfond – da han sto for åpningen av jazzfestivalen i går. Festivalen er viktig for et helt samfunn, for å binde folk sammen, la han til. Ganske riktig kan det være vanskelig å skille en festival fra stedet der den hører til. Derfor er debatten om sponsorene til nettopp denne jazzfestivalen blitt et ømt punkt. Det vanskelige spørmålet var naturlig nok ikke et tema i Solhjells festtale. Det er det andre som tar seg av.
Kommentaren fortsetter under bildet
Hundrevis av frivillige gjør seg klare til å ta imot musikere og artister på Kongsberg Jazzfestival. FOTO: THOMAS HEGNA/KONGSBERG JAZZFESTIVAL
Motvind er en tre dager lang jazzfestival som går av stabelen på Nasjonal Jazzscene i Oslo. I tillegg til å presentere spennende jazz er meningen å skape oppmerksomhet rundt spørsmål knyttet til etikk og bærekraft i kulturlivet, inkludert debatten rundt norsk våpeneksport og forsvarsindustri. Å bli gjort oppmerksom på Kongsberg Jazzfestival sitt samarbeid med Kongsberg Gruppen var katalysatoren som satte i gang festivalen i 2016.
Les også: Jørgen Mathisen med en kosmisk utblåsning (DA+)
Hovedsponsoren til Kongsberg Jazzfestival, TechnipFMC, er et multinasjonalt selskap som eier det som før var kjent som Kongsberg Subsea – som ifølge sine egne nettsider representerer framtida for olje- og gassindustrien. En industri andre mener ikke burde ha noen framtid i det hele tatt. En annen sponsor er Kongsberg Gruppen, som også omfatter det som pleide å være Kongsberg Våpenfabrikk.
Motvind uttrykker tydelig at våpen, ammunisjon og olje ikke har noen ting med kunst, kultur og idrettsglede å gjøre. Dette er det vanskelig å være uenig i. I praksis er det verre å utelukke alle forbindelser mellom sentrale deler av et lokalt nærings- og kulturliv.
Kongsberg er en by som har utviklet seg sammen med virksomheten til Kongsberg Våpenfabrikk i over 200 år. I dette samfunnet ble det også startet en jazzfestival for 55 år siden. At festivalen etter hvert som den vokste utviklet et samarbeid med det lokale næringslivet er naturlig. For å sette dette på spissen må vi anta at mange av de frivillige arbeidende på jazzfestivalen har en eller annen tilknytning til disse bedriftene. Byens innbyggere lever med og av disse, direkte eller indirekte, året rundt. Å hevde at de ikke skal synes under fire dager med jazzfestival vil være unaturlig.
For all del: Ære være artister og arrangører som tar et politisk standpunkt i saker som engasjerer dem, og tar de personlige konsekvensene av dette. De fleste av oss har for lite integritet til å være så prinsippfaste, og kan godt tenke mer over hvilke konsekvenser vårt daglige liv har for en større verden.
At kulturlivet viser ansikt i politiske spørsmål er beundringsverdig, men vanskelig å forlange. Kulturinstitusjoner kan ikke forventes å ta støyten for alle betenkelige aktiviteter som samfunnet ellers nyter godt av. Argumentet begynner å bli eldgammelt, men de samme oljepengene er også med i statsstøtten mange idealistiske aktører ellers trakter etter.
Les også: Altfor dyrt med politi på festival, mener sjefen for Kongsbergjazzen (DA+)
I et vanskelig moralsk sakskompleks har Motvind ikke inntatt en konfronterende holdning. Initiativtaker Andreas Røysum sier at de aldri har ansett Motvind som en protestfestival, men som en nødvendig korreks eller et alternativ. De ønsker å skape økt bevissthet rundt spørsmål knyttet til etikk og bærekraft, og samtidig gå foran med et godt eksempel på hvordan ting kan gjøres. I så måte kunne Bård Vegar Solhjell sikkert holdt en tilsvarende åpningstale på Motvind som han gjorde på Kongsberg Jazzfestival onsdag.
Flere musikere spiller på begge disse jazzfestivalene i helga. Den ene utelukker heldigvis ikke den andre. Det er verdt å legge merke til at Motvind også er et alternativ til på rene festivalpremisser. Med 60 musikere fra 12 land, 16 konserter over tre dager for 800 kroner, eller 300 kroner for dagspass, dette er langt under markedsprisen i festivalsommeren. Derfor anbefaler vi gjerne de som befinner seg i nærheten å besøke en av disse festivalene med god samvittighet de nærmeste dagene. Det går til og med an å rekke begge.
I det utvidede jazzbegrepet finnes det en sang som tar opp denne problemstillingen. Den heter «Shipbuilding», ble skrevet av Elvis Costello og Clive Langer under Falklandskrigen, først framført av Robert Wyatt, senere også av Costello selv sammen med Chet Baker. Den handler om livet i en by med et nedlagt skipsverft, som en dag får den gode nyheten om at de skal begynne å bygge båter igjen, men etter hvert forstår at dette er båter som skal brukes i krig. Dette uløslige dilemmaet bidrar sterkt til sangens uendelig triste karakter.
