Hvorfor skal vi bry oss?

UTSTILLING

Ahmed Umar

«Å bære det stygge ansiktet»

Kunstplass, Oslo

Kiyoshi Yamamoto

«Passive Aggressive (Who Do You Think You Are)»

RAM Galleri, Oslo

Hvor lang tid skal du ha bodd i landet før du kan kalle deg norsk? Spørsmålet er så langt fra denne anmeldelsens hovedpoeng som du kan komme. Men jeg regner med at det vil dukke opp hos dem som leser kritikken, like sikkert som at det gjorde det for meg. De to kunstnerne har det til felles at de begge har bodd i Norge i rundt ti år. De har også det til felles at de bygger kunsten sin på egne erfaringer som innvandrere, samtidig som de knytter den til spesifikke problemer i land som er veldig langt borte fra lille Norge. Nemlig i Sudan og Brasil. Land de vokste opp i og er sterkt knyttet til. Et annet spørsmål som kanskje dukker opp er: Hvorfor skal vi bry oss om det? I en tid da stadig flere land og mennesker har nok med seg selv og sine egne problemer, kan det som skjer andre steder i verden synes uvesentlig.

Saken fortsetter under bildet.

Kiyoshi Yamamotos viser stort visuelt raffinement på RAM galleri. Foto: Preben Holst

I en slik situasjon kreves kraftig kost for å nå gjennom i mediestøyen. Det kan det bli bra kunst av. Og det er her de to kunstnernes spor skilles: Den ene er både lavmælt og opplagt politisk konfronterende. Den andre kunstneren lokker deg inn i en forførende og vennlig visualitet som tilsynelatende er helt ufarlig. Men der tar du grundig feil. Det er liten tvil om de visuelle kvalitetene i den omfattende installasjonen Kiyoshi Yamamoto (født 1982) presenterer i RAM galleri på Grünerløkka. Det er veldig vakkert. Han er tekstilkunstner og fyller rommet med florlette silkesjal og andre tekstiler i vennlige farger. Til denne utstillingen har han utvidet repertoaret med glass, grafikk (med motiver inspirert av Oscar Niemeyers Brasilia-arkitektur) og en gjenstandsinstallasjon som kan illudere kjøkkenbenken hjemme. For han sier han er en minimalist som har færrest mulig gjenstander i leiligheten, og glassarbeidene har former som tallerkener og andre ting du finner på kjøkkenet. Han sier også at mange innvandrere bare får vaskejobber selv om de er kvalifisert for annet arbeid. Han sier at å vaske er en viktig jobb, men når innvandrerne ikke får brukt sin kompetanse synes han like godt at han kan bevise at han også kan lage sin egen tallerken. Det gjør han med stort visuelt raffinement.

Saken fortsetter under bildet.

Kiyoshi Yamamotos kunst er forførende vakker samtidig som den bærer på skjulte budskap. Foto: Preben Holst

Når det først er bevist trer det underliggende engasjementet frem. Det har seg nemlig slik at Kiyoshi Yamamoto oppdaget at kjemikaliene han bruker for å farge inn tekstilene er de samme som Norsk Hydros aluminiumraffineri Alunorte har (påstås det) forgiftet vann og jord med i enorme mengder i hans hjemland Brasil. Avsløringen av dette er blitt en stor skandale. I pressemeldingen knytter galleriet dette sammen med omfattende korrupsjon og drap på miljøforkjempere og urfolksaktivister i Brasil. Kunstnerens sammenstilling av disse tingene med sine egne erfaringer gir den vakre utstillingen en stillferdig undertone som fort kan bli en bombe. Den politiske sprengkraften i konflikten mellom norske idealer og den norske, delvis statseide bedriftens synder har dimensjoner som vårt selvbilde ikke har godt av å bli konfrontert med.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da er det mye «lettere» å forholde seg til Ahmed Umars kamp for LHBT-rettigheter i hans hjemland Sudan. Han er den første åpent homofile muslimen fra et land der det er dødsstraff for den slags. Han sier han flyktet fordi han fryktet for sitt eget liv som homofil. Utstillingen i Kunstplass, galleriet som nylig flyttet inn i ett av rådhusets nabobygg, viser store sort-hvitt-fotografier av Ahmed Umar som skjuler en håndfull LHBT-aktivister. Siden homofili og andre LHBT-aktiviteter medfører dødsstraff i Sudan kan de åtte aktivistene ikke stå frem med navn og ansikt. Derfor har Ahmed Umar tatt på seg rollen som frontfigur, og skjuler dem med sin kropp og sitt ansikt. Bildene er tatt under en intens sesjon i Sudan. Han blir «den som bærer det stygge ansiktet», et sudanesisk ordhell for den som går i bresjen og fronter upopulære saker. Ved å dekke dem med sin kropp gir han dem samtidig mulighet til å stå frem som hele mennesker. De åtte aktivistene er modige mennesker som ikke ønsker å bli sett på som ofre. Hver enkelt av dem er intervjuet, og tekstene finnes både på baksiden av fotografiene, i en katalog som følger utstillingen og på nettet. Som kunstner er Ahmed Umar (født 1988) sjangeroverskridende. På kunsthåndverkernes årsutstilling i oktober hadde han en stor installasjon der han hadde støpt sine egne kroppsdeler i keramikk. På utstillingen med Oslo kommunes kunstsamlinger i Kunstnernes Hus viste han også en stor installasjon. Denne gangen var fotografiet det best egnede mediet.

Ahmed Umars utstilling har siste helg denne uken. Den var en del av sideprogrammet til musikkfestivalen Oslo World, der den sørafrikanske fotokunstneren Zanele Muholis LHBT-aktivisme ble presentert som hovedutstilling. Sammen med Kiyoshi Yamamotos miljøbudskap inngår disse kunstnerne i et globalt kretsløp der kamp for en mer rettferdig og likestilt verden er det store målet. Når de er her og lager sin kunst i en norsk sammenheng blir det enklere å løfte blikket. Norge er ingen isolert planet i en kaotisk verden. Vi har et sterkt selvbilde som verdens fredsmekler. Det er vel og bra, men det skader ikke å bli minnet på at fasaden ikke er så perfekt som vi lett tror. Det har ikke vært dødsstraff for homofili i Norge. Men det er ikke mange år siden homofili var straffbart. Og homse er fortsatt et skjellsord i norske skolegårder. Når vi kobler dette sammen med nær historie med massiv forurensning fra norsk industri og ser at vi har eksportert problemene, ja da blir kunsten plutselig ekstremt aktuell – selv om «probleme» de to kunstnerne peker på er langt borte. Når du samtidig får sterke, visuelle opplevelser er det all grunn til å ta seg en gallerirunde denne uken.