Med fantasien som livbøye

Det finnes et stort, åpent hav på Det Norske Teatret denne høsten. På havet finnes en båt, ikke ulik de båtene som stadig tar flyktninger over Middelhavet. Under vannoverflaten ligger muligheten for en kirkegård, men Nila og bestefaren har ikke noe valg. I en liten trebåt setter de nesa mot nord. Karakterene er å finne i det musikalske barneteatret «Nila og den store reisen» som har premiere i dag. I rollen som Nila debuterer 23-årige Catharina Vu fra Sandnes.

– Ved første møte med Nila var dette en historie om en jente som måtte flykte, og som elsket å fortelle eventyr. Etter hvert som jeg har forsket på denne karakteren og lært meg å kjenne henne, har hun fått så mye mer å fortelle. Barn i disse situasjonene har ikke så mye de skulle sagt, de må flykte og de må akseptere at de skal få et nytt hjem. Men bare fordi de er små, betyr ikke det at de ikke får med seg det som skjer. De er preget av krigen, de får med seg alt de voksne snakker om. Nila viser hvordan flukten kan se ut gjennom barnas øyne, sier Vu.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fantasien flukt

Nila bruker eventyr som en overlevelsesstrategi over havet. Hennes eventyr utløser musikalske numre på scenen, som gjør at krigens og havets brutalitet virker langt unna. Like fullt er «Nila og den store reisen» et stykke om flyktningkrisen. Slik Nila selv bykser mellom det mørke og lyse, gjør Vu det samme når hun snakker. Hun snakker oppglødd og energisk om den håpefulle karakteren hun debuterer med på scenen, men like raskt triller tårene nedover kinnene hennes.

– Dette stykket handler om alle de som må flykte, de som klarer det, men også de som ikke gjør det. De som ikke kommer seg over og drukner, men også de som dør før ferden, som blir drept eller voldtatt i krig. Jeg så blant annet NRK-serien «FLUKT» før dette stykket, og i øynene på alle som har greid å flykte så du hvor mye de har opplevd, og at de kjemper for å komme seg videre. Det fremtidshåpet viser seg i eventyrene på scenen også. I fantasien får Nila lov til å være et barn, selv i krig og nød, sier Vu.

Historien til Nila er ikke langt fra Vus egen familiehistorie. Foreldrene til Vu var selv nødt til å legge ut på havet i en spinkel fiskebåt under Vietnamkrigen.

– Bestefaren min var fisker, og tok med seg pappa, min tante og hennes mann. Mamma derimot flyktet med hele familien på sju søsken, pluss mor og far. Pappa var rundt 14, og han husker bomber og folk som ble skutt på nært hold. I båten skal det ha luktet helt forferdelig. På den lange ferden satt de tett i tett, i stanken av hverandre spy og avføring. Men de kom seg over til Bergen, og så til Stavanger. Der møttes mamma og pappa på skolebenken, på norskskolen! ler Vu.

Les også: «Il Tabarro/Gianni Schicchi»: Sterk, men litt friksjonsløs (DA+)

Håper å bygge bru

Vu håper at eventyrene til Nila kan bygge bru mellom norske barns virkelighet og den tilsynelatende fjerne og fremmede virkeligheten asylsøkere og kvoteflyktninger har levd med.

– Jeg synes dette er en fin måte å fortelle mine foreldres historie på, og i teorien alle flyktningers historie. Denne tematikken kan være ekkel, skummel og vanskelig å fordøye for et ungt publikum, men jeg håper at dette fantasifulle universet kan sette i gang tanker hos dem. Kanskje får stykket barna til føle seg takknemlige for å bo i Norge, og forhåpentligvis får de et innblikk i hva det vil si å flykte. Mange barn møter flyktninger i klasserommet som ser annerledes ut og som har en annen kultur – og jeg kan skjønne at det kan virke veldig fremmed og kanskje litt skummelt. Jeg håper at denne forestillingen kan bidra til at barn potensielt blir mer åpne for andres kulturer og livssituasjoner, sier Vu.

Karaoke har vært en sentral del av Vus oppvekst. Den kanskje undervurderte kulturformen her i Norge, har stått sentralt i det norsk-vietnamesiske barndomshjemmet på Sandnes: karaokemaskinen var proff, og familien sang i enhver anledning. Det ble hennes vei inn i musikken og etter hvert teatrets verden.

– Noe av det fineste med min oppvekst må være at mamma og pappa kunne bryte ut i sang hver kveld. De sang både triste og festlige låter, og det var en måte å få noe ut på! Jeg tror også karaoken var en måte å drømme seg vekk på, legge livet litt side. For deres del sang de mye vietnamesisk da jeg var barn, men jeg og søsteren min sang mest på engelsk, som Mariah Carey og Céline Dion, sier Vu.

Catharina Vu debuterer som hovedrolleinnehaver denne høsten. Foto: Fredrik Arff

Les også: Energisk «Flashdance» (DA+)

Vil vise mangfold

Satt karaoken til side, har hennes vietnamesiske bakgrunn hatt klare fordeler i møte med teaterverdenen. Høsten 2015 begynte hun på Det Norske Teatrets multikulturelle teaterskole, Det Multinorske. Skolen er et samarbeid med Nord Universitet og har som målsetting å speile det mangfoldige Norge. Her består kullene konsekvent av vordende skuespillere med ikke-vestlig bakgrunn. Vu synes selv det er viktig at initiativ som Det Multinorske eksisterer, så multikulturelle kan slippe å bli «typecasta» i endimen- sjonale innvandrerroller.

– Jeg tenkte jo på å søke Teaterhøgskolen i Oslo, men vet hvor vanskelig det er å komme inn. Derfor virket Det Multinorske som en gylden mulighet. Jeg tror det er mange som føler at det er urettferdig at kun fordi vi har en utenlandsk bakgrunn, så skal vi komme lettere inn i denne bransjen. Men jeg tror det er helt nødvendig for å gjøre noe med problemet. På teatret og i filmer er ikke skuespillere med ikke-vestlig bakgrunn godt nok representert. Hvis vi er representert er det attpåtil ofte i kraft av vår fremmedkulturelle bakgrunn, som om den må forsvare hvorfor vi er der. Jeg tror det er viktig at vi bryter ut av det, at teatret gir alle muligheten til å spille hele, komplekse roller.

Leder for Det Multinorske, Eirik Nilssen Brøyn, sier at elevenes klare fordel er praksisplassen de får ved teatret. Utover det stiller de med likt utgangspunkt som alle andre:

– Det Multinorske gir ikke nødvendigvis en lettere vei inn i bransjen. Til sjuende og sist kommer det an på deg selv! Det er hva elevene leverer som teller, sier Brøyn.

Han fortsetter med å si at målet til Det Multinorske er å rette opp i det bildet Vu selv beskriver som skeivt.

– Målet er at elevene ved Det Multinorske ikke skal få roller som representerer kulturen de kommer fra, ene og alene. De skal vise det også, men de skal representere det mangfoldet vi ser spesielt i Oslo, der det multikulturelle er en del av det norske samfunnet. I Oslo finnes det rundt 30 prosent innvandrere, mange med svensk og polsk bakgrunn naturligvis, men også mange fra Asia og Afrika. Disse landene ser vi godt representert over hele Norge, og det må vi vise på teaterscenen, sier Brøyn.

Les også: Astrup Fearnley-museet, ego-museets opp- og nedturer