Kultur

Han gjeninnfører slaveriet i USA

Og for det gjeninnførte slaveriet ble Paul Beatty belønnet med flere priser.

– I USA er det en del folk som sier ting av typen «vi hadde det bedre i segregeringstida». Akkurat slik folk i Tyskland sier at det var bedre da landet var delt, eller folk fra tidligere sovjetrepublikker påstår at ting var greiere under Sovjetunionen. Så gnisten denne boka sprang ut av, var tanken på segregering i en amerikansk kontekst i dag. Hvordan ville det utarte seg?

Det er forfatteren Paul Beatty som stiller spørsmålet. Og som kommer med ett mulig svar i romanen som på engelsk heter «The Sellout», og i Vibeke Saugestads musikalske oversettelse heter «Meg mot røkla (eller Amerikas forente stater)». For den fikk han en av de aller høysthengende litterære prisene for engelskspråklig litteratur, The Man Booker prize, i 2016. Han fikk dessuten den amerikanske kritikerprisen.

Les også:Vigdis og den virkelige litteraturen (Dagsavisen+)

Segregering

I «Meg mot røkla» møter vi en mann som kun oppgir etternavnet «Meg». Det er han som etter hvert bestemmer seg for å gjeninnføre slaveriet og raseskillet i byen han kommer fra, Dickens utenfor Los Angeles. Selv om han selv er svart, og Dickens ellers er befolket av andre svarte, og av mexicansk-amerikanere – ingen hvite.

– Egentlig segregerer ikke Meg noe som helst. Men han får fram tanken hos folk. Da begynner ballen å rulle. Det viser seg at man av og til gjør ting for å oppnå noe konkret, men så har det motsatt effekt, sier Beatty.

Skilt med «kun for hvite» klistres opp på bussen, på butikker og på biblioteket. Det får uante følger.

Les også:Samlivsdrama fra laboratoriet

Slavehold i LA

Mot sin egen vilje får Meg også en ekte slave, den gamle mannen Hominy. Hominy er den siste gjenlevende fra «Rakkerungene», den klassiske svart-hvitt-serien spilt inn fra 1920- til 40-tallet, om noen viltre unger som stadig skulker skolen og alltid havner i trøbbel.

Ved nyere ettersyn viser det seg at mange av episodene, som også ble vist på norsk fjernsyn, er temmelig rasistiske. Riktig nok er svarte og hvite barn venner i serien, men Paul Beatty viser i boka hvor stereotypt klovnete og dumme alle ikke-hvite framstilles. Dessuten hvordan voksne svarte skuespillere i Hollywood på denne tida – og nå – nesten utelukkende får roller som tjenere og skurker. Rakkerungen Hominy har internalisert underdanigheten han har blitt påtvunget hele livet. Å bli noens slave er bare et naturlig neste steg for ham.

Les også anmeldesen av Marit Eikemos siste bok

Humor, ikke satire

«Bitende satire», skriver forlaget om boka, på linje med mange av kritikerne som har gitt boka strålende skussmål, både her hjemme og i ute i verden. Men Paul Beatty er uenig.

– Jeg bare ser ikke meg selv som noen satiriker. Egentlig er jeg usikker på hva det ordet – satire – betyr. Man klistrer det på ting. For meg blir merkelappen bare en byrde. Jeg er ikke akkurat noen Mark Twain, syns bare det blir stress om folk forventer at jeg skal være så himla morsom hele tida. Jeg er ikke en sånn som bare ruller ut spontane vitser. Kanskje har jeg skrevet en humoristisk bok. Fordi jeg har jobba mye med språket, lagt mye mellom linjene, fylt på med referanser som gir mening, skåret bort og bearbeidet. Men satire? Det er et ord av den typen folk gjemmer seg bak. Som da en lærer i Florida nylig ble avslørt som hvit nasjonalist som lagde rasistiske podkaster og lærte ungene rasistiske ting – hun unnskyldte seg med at «det er bare satire» da hun ble tatt.

Les mer om nye bøker her

«Etter rase»

At boka hans beskriver et «USA etter rase», det man på amerikansk kaller et «post racial USA», slik noen anmeldere av «Meg mot røkla» har ment, oppleves også underlig for forfatteren selv.

– Nok en ting jeg ikke vet hva betyr. Jeg tror «post racial» har noe å gjøre med hva du kan og ikke kan si. Jeg har snakka med folk som er yngre enn meg om det, at det er ting de føler de ikke har lov å ytre, som min generasjon ikke har problem med å uttale og sette ord på. Om vi skal være forbi rase, helt post-rasistiske, er det visst ikke ok å påpeke rasisme. «Nå som vi er like», liksom. Jeg vet ikke akkurat om det er det helt store framsteget. Folk lar seg forvirre av representasjon. En svart president som symbol på hvordan ting er. Når tingene også er på mange andre vis. Som før.

Les også:Jon Michelet: En sjøens historiker

Personlig språk

Han misliker egentlig å snakke om rase. Om rasisme og politikk og konkrete temaer. Paul Beattys standardsvar når han tvinges til å uttale seg om slikt, eller til å komme med kategoriske svar generelt, er «jeg vet ikke, hva tror du». Det er mye artigere å snakke om skriving, syns forfatteren, som også underviser i skrivekunst ved prestisjeuniversitetet Columbia i New York.

– Jeg håper boka handler om språk. Mest av alt om det. Om å uttrykke seg, skape nytt språk av alle måtene å kommunisere på man kommer borti gjennom livet. Det er noe av det som interesserer meg aller mest, hvordan språk er personlig og selvopplevd, samtidig som det samler og splitter. Hvordan vi tolker, mistolker, forstår og misforstår. Hvis leseren sitter igjen med en følelse av at «Meg mot røkla» vekket noe der, føles det fint.