Ibsenprisvinner ber om nåde

– For meg begynte det med en enkel replikk. «Vær meg nådig». Det handler om å være helt hjelpeløs, å bli tatt vare på. Ordet har fått en religiøs klang i dag, men kjernen av ordet dreier seg om det. Om å være prisgitt omstendighetene, være prisgitt noen andre, noen man trenger. Å trenge den andres medmenneskelighet, sier Arne Lygre til Dagsavisen.

Fredag har hans nyskrevne stykke, «La deg være», urpremiere på Nationaltheatret.

Fra Dramaten

Lygre har tidligere mottatt både Brageprisen og Ibsenprisen. Stykkene hans er oversatt til femten språk og spilt i en lang rekke land. «La deg være» er skrevet i løpet av de to årene han har vært ansatt som Nationaltheatrets husdramatiker.

– Jeg har hatt helt frie hender i arbeidet. Det eneste jeg visste, var at jeg hadde en deadline to år fram i tid. På den måten er det et slags bestillingsverk. men jeg har jobbet helt uten noen føringer på tema eller andre ting. Jeg må ha det sånn, sier han.

Regissør er Johannes Holmen Dahl. Han var ferdigutdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo sommeren 2015, og har det siste året høstet strålende kritikk for sine oppsetninger av Jon Fosses «Barnet» og Per Olov Enquists «I lodjurets timma» ved Dramaten i Stockholm.

– Spennende og morsomt. Jeg har fått plukke skuespillere som er åpne for improvisasjon. Et veldig bra ensemble, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Venn eller Fiende

I «La deg være» møter publikum fem personer: Menneske, Venn, Bekjent, Fremmed og Fiende. De spilles av tre kvinner og to menn. Scenen er nesten naken, uten rekvisitter. Alt bæres av skuespillerne. Og selvsagt av teksten.

– Det er en veldig fin tekst. Annerledes. En del av konseptet her er at vi er både karakteren vi spiller og oss selv. Verken-heller og både-og. Oss selv i møte med teksten, kanskje. Det er litt vanskelig å si hva som er skuespill og hva som er oss, sier Hanne Skille Reitan, som spiller Fremmed.

– Det er en nydelig tekst. I noen av replikkene forteller vi hva vi gjør. «Jeg sier», «jeg tenker», «jeg ler». Publikum tvinges med, til å se og forstå og tolke. Som skuespiller blir man veldig blottstilt, sier Andrine Sæther, som spiller Venn.

– Det kan være tungt noen ganger, å spille så nakent. Andre ganger gir publikum et løft, sier Tone Mostraum.

Les også: Borte bra, hjemme enda bedre

Den andres blikk

Mostraum spiller Menneske, som innleder stykket med å bekjenne overfor Venn, altså spilt av Andrine Sæther, at hun har vært sin mann utro. Venn lytter og forstår. Tilsynelatende. Før hun innrømmer at hun kjenner på «et slags hat» overfor Menneske. Forholdet dem imellom blir straks mer innviklet og uavklart.

– Hvem blir vi i den andres blikk? Det er et sentralt spørsmål her, sier Skille Reitan.

– Ja. Vi defineres i relasjon til de andre. Stykket utforsker hvordan, sier Glenn André Kaada, alias Bekjent.

Dramatikeren selv tenker også i de baner.

– Vi møter mennesker i krisesituasjon. Sykdom. Brudd. En far og en sønn som ikke har hatt kontakt tidligere. Mennesker som på ulike vis prøver å komme sammen, sier Arne Lygre.

– Gjenkjennelige situasjoner, tatt fra livet, supplerer regissør Holmen Dahl.

– Det er noe ensomt med mange av situasjonene. Karakterene står overfor eksistensielle rom der de opplever ensomhet. Det er der jeg tenker at nåden kommer inn. Behovet for å bli ivaretatt, sier Lygre.

– Jeg syns det er en tekst med mange lyspunkter.

Abstrakt

Få dager før urpremieren er stemningen litt nervøs.

– Vi har improvisert oss fram. Prøvd å finne en versjon som føles rett. Det er vanskelig balanse, å unngå at tolkningen blir for tydelig uten at den blir for åpen, heller. Det er et veldig litterært stykke. Samtidig er det skuespillernes kropper vi ser, sier Holmen Dahl.

– Når jeg arbeider med tekst, er jeg mer abstrakt i hoddet. Jeg tenker struktur og narrativ og ord, men har ingen løsninger for hvordan det skal løses fysisk, som teater på en scene, sier Lygre.

– Ja, du har ikke gjort det lett for oss, sier Holmen Dahl.

Han smiler.

– Men jeg tror det blir bra.