Borte bra, hjemme enda bedre

- Jeg er først og fremst utrolig takknemlig for tilliten. I mitt arbeid opp igjennom har det springende punktet for å skape god kunst vært at noen sier at «dette er bra». Sier noen det, blir jeg nervøs. Da jobber jeg hardt, sier Arne Lygre til Dagsavisen.

«Og da blir resultatet bra», kunne han lagt til. Lygre er en av, eller kanskje den, norske dramatikeren det er mest blest om både hjemme i Norge og ute i den store verden om dagen, om man ser bort fra de to åpenbare, altså Henrik Ibsen og Jon Fosse.

På «alle» scener

I fjor mottok Arne Lygre den norske Ibsenprisen, som er landets eneste pris for dramatikk, for stykket «Jeg forsvinner». I september setter Det Norske Teatret opp «Ingenting av meg», mens samme stykke har premiere ved det franske nasjonalteatret, La Colline Théâtre i Paris, i oktober. Trøndelag Teater spiller «Dager under» i november, mens «Jeg forsvinner» skal vises ved Aarhus Teater i Danmark over nyttår. Bare for å nevne et utvalg.

Og nå er dramatikeren altså blitt husdramatiker ved Nationaltheatret.

- Avtalen går over to år, med start over sommeren. Konkret innebærer det at jeg får ro til å skrive et nytt skuespill som de vil sette opp. For meg blir prosessen ellers ganske lik. Jeg lager ikke noe bestillingsverk, men skriver som jeg vil. Men jeg vil ha tilgang på et kontor her, og kan få skuespillerne inn på et tidligere tidspunkt. Arbeidslinjene blir kortere.

Egen signatur

Ikke at han har noe imot bestillingsverk i og for seg.

- Absolutt ikke. Men jeg vil ikke gjøre noe med føringer. Det takker jeg alltid nei til. Jeg ønsker å bruke tid på å utvikle linjene mellom det jeg har gjort før og det jeg gjør nå. Å ta vare på og utvikle tonen, uttrykket, formen min - det som utgjør min signatur. Temaet endrer seg litt fra stykke til stykke, men jeg jobber nok innenfor et visst temafelt hvor temaene overlapper hverandre. Så kan det plutselig komme et brudd fra et stykke til det neste, så klart, når jeg står fritt. Det er også en grunn til at det er viktig å unngå føringer, sier Lygre.

Press i Paris

Men press er fint. Produktivitetsfremmende.

- Jeg liker å ha en tidsramme, litt press. Å være litt nervøs. «Ingenting av meg», mitt nyeste stykke, ble også til på denne måten. Ved premieren på «Jeg forsvinner» ved La Colline i Paris i november 2011, sa regissør Stéphane Braunschweig at «hvis du lager noe nytt nå, har jeg hovedscenen ledig til deg i 2013». Av litt ulike grunner, nådde jeg ikke fristen, men vi fikk ryddet plass i år i stedet, for «Ingenting av meg». Den energien der, som ligger i at noen tror på meg og velger meg, kan jeg få mye utav.

Hjemme best

Regissøren han nevner, er ingen lettvekter, men en av fransk teaters regissørstjerner. Han kommer til Oslo for å vise en fransk versjon av «Vildanden» i forbindelse med Ibsenfestivalen i september. Likevel synes ikke Arne Lygre det er større å settes opp i Paris enn hjemme i Norge.

- Nei. Selvsagt var det spesielt det Stéphane Braunschweig fikk til i Paris, med 550 seter utsolgt i førti forestillinger. Definitivt veldig spesielt. Men det er i Norge jeg er hjemme, så produksjonene her har en egen valør.

Tekst uten innblanding

I den grad geografi betyr noe i det hele tatt:

- Det fascinerende med å skrive teater er å få kunstnere til å lage sin versjon av tekstene. Jeg er ikke inne og styrer den tolkningen som kommer ut. Nylig ble en liten produksjon av et av mine stykker nominert til den belgiske kritikerprisen. Den har jeg ikke sett engang, for den vistes kun to uker, og det var ikke midler til å hente meg til Belgia. Det er fint at regissører og skuespillere kan bruke teksten uten at jeg legger meg oppi det, sier Lygre.

Ingen spydspiss

Dramatikeren liker ikke å kalles for spydspiss i «en ny gullalder» for norsk dramatikk, etter at denne angivelig var nede i en bølgedal på 90-tallet. Selv om han vinner priser og settes opp både her og der.

- Jeg er ikke så glad i sånne tankerekker. Synes det er en devaluering av dem som jobbet da det liksom var krise. Og er ikke så glad i liksom å være del av en gullalder selv. Men jeg er glad for at kollegaer som jobber på så mange ulike måter, tekstbasert som Fredrik Brattberg og Maria Tryti Vennerød, eller tettere på som Goksøyr/Martens, blir lagt merke til. Og så håper jeg å gjøre Nationaltheatret stolte som husdramatiker. Å lage noe de kan bruke, sier Arne Lygre.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no