Fra Jølster til verden – og tilbake igjen

JØLSTER/HØVIKODDEN (Dagsavisen): I dag åpner den store utstillingen «Nikolai Astrup – Norske landskap». Kunsten hans har skapt rekordtilstrømming i England, der nærmere 50.000 besøkende så utstillingen på Dulwich Picture Gallery i utkanten av London. Det var nesten det dobbelte av hva museet forventet. Nå er utstillingen flyttet til Henie Onstad kunstsenter i Bærum, og her kan de vise enda flere bilder. I tillegg er den utvidet med nyprodusert samtidskunst. Siden det knapt er noen som maler i Astrups stil i dag, har kunstsenteret valgt å invitere kunstnere som jobber med stedet han kom fra og bodde – Jølster – og økologi, siden Astrup var en dedikert jordbruker.

Publikumstallene vil garantert bli store også i Bærum. Men når jeg står oppi bakken og ser ut over Astruptunet undrer jeg meg over denne suksessen. Hvordan kan en kunstner som levde under så enkle kår, og som fremstår som en jordbunden mystiker, vekke gjenklang hos moderne mennesker? Selv om det er vakkert når solen skinner på Astruptunet, er det virkelig et karrig sted. Selv i dag er det isolert fra verden. Det går vei dit, men den er av det slaget der du stopper når du møter en bil.

Astrups liv på den mørke sydsiden av Jølstravatnet er så grunnleggende forskjellig fra en moderne tilværelse som det vel er mulig å tenke seg. Samtidig viser den store interessen at kunsten snakker til et grunnleggende behov hos alle mennesker. Det dreier seg om ønsket om å kjenne sin opprinnelse og ha tilknytning til et sted med alt det innebærer, inkludert den jorden og de skikkene som særpreger stedet.

Nikolai Astrup (1880 – 1928) ble født i Nordfjord, men flyttet tre år gammel til Jølster, der faren var blitt prest i Ålhus. Som eldste sønn var det andre forventninger til Nikolai enn at han skulle blir kunstner, og selv om han overtok den gamle prestegården da han giftet seg med Engel Sunde (1892–1966) i 1907, var forholdet til faren konfliktfylt. Det var nok en medvirkende årsak til at paret kjøpte den nordvendte tomten på Sanddalstrand i 1912, i en bratt skråning på sydsiden av vannet.

Les Lars Eltons anmeldelse av «Nikolai Astrup: Painting Norway» fra Dulwich Picture Gallery i London: Ny ild for Nikolai Astrup

Da de flyttet inn var husene både små og trekkfylte. Det blåste snø opp mellom gulvplankene om vinteren. Men til tross for Nikolais sviktende helse var paret arbeidsomme, og i løpet av årene ble husene isolert og de fikk bygget flere nye hus for deres varierte sysler. De dyrket jorden i den nordvendte skråningen – Astrup var spesielt opptatt av rabarbra og rabarbravinen hans var viden kjent – og Engel (som overlevde Nikolai med 38 år) var en dyktig stofftrykker. Sammen skapte de et hjem og et sted som i nyere tid er blitt en turistattraksjon.

Å trå over dørstokkene på Astruptunet er som å komme inn i en tidskapsel. De små bygningene og de enkle interiørene avslører en fattigdom vi vanskelig kan forstå. Samtidig viser Astrups bilder at de evnet å fylle rommene med skaperglede. Planter og tekstiler skapte varme, og slik Astruptunet fremstår i Nikolai Astrups bilder var det et kreativt og personlig hjem.

Slik kunstverdenen ser ut i dag skulle man tro at det ikke er plass til en figur som Nikolai Astrup. Med sin lokale tilknytning og jordnære realisme er han motsetningen til alt det som karakteriserer samtidens kunstliv. Den internasjonale samtidskunsten kjenner ingen grenser, og kunstmarkedets aktører forflytter seg fra den ene metropolen til den andre. Samtidskunsten er global og stedløs. Etter det moderne gjennombruddet for hundre år siden er det umulig å si noe om hvor kunstneren kommer fra ut fra kunstens innhold. Nikolai Astrups bilder avslører at han ikke kunne kommet fra noe annet sted enn Jølster.

Tirsdag hadde Kritikerlaget invitert Eivind Furnesvik til å holde foredraget «Why don’t you open up a gallery in New York?» på Litteraturhuset i Oslo. Det er et spørsmål mannen bak galleriet Standard (Oslo) har fått mange ganger. Norges mest innflytelsesrike galleri har både norske og utenlandske kunstnere i stallen, og de har flere kunder internasjonalt enn i Norge. Like fullt forsvarte Furnesvik at han ikke ønsket å flytte galleriet til New York. Han hevdet at Oslo har mange fordeler som de store metropolene ikke har, inkludert lavere leiepriser. Men det viktigste han pekte på var at Oslo gir ham ro til å jobbe ordentlig med både kunstnere og kunder, og at byen lar ham slippe unna storbyenes mas og kjas.

Det er en erkjennelse som også gjelder for Nikolai Astrup. Selv om han bodde langt borte fra kunstverdenens metropoler, som på den tiden var Berlin, München (M. var riktig nok på hell) og Paris, var han godt orientert om hva som beveget seg i samtidskunsten. Tilværelsen i Jølster ga ham ro til å produsere kunst som ga ham to suksessrike separatutstillinger i Kristiania og én i Bergen. Han sendte bildene sine til en utstilling i København, han abonnerte på tidsskrifter, og han foretok flere lange studiereiser.

Tilsynelatende lot han seg ikke påvirke av det som skjedde rundt ham. Men det er en myte som denne utstillingen tilbakeviser. Nikolai Astrup levde samtidig som avantgarden fikk sitt gjennombrudd ute i Europa. Sett fra Jølstravatnet var det kanskje ikke så fremmed som vi skulle tro? Etter studieturen til Berlin i 1911, som han foretok etter suksessutstillingen i Kristiania samme år, vil den gjengse historieforståelsen ha det til at han hadde følt seg fremmed i storbyen. Men det fine med denne utstillingen er at den høyt respekterte kunsthistorikeren MaryAnne Stevens påpeker at han må ha sett mye samtidskunst på turen, og at han er blitt påvirket av det han så. Stevens viser at studieturen førte til en revisjon av Astrups malemåte. Komposisjonene fikk klarere strukturer, perspektivene ble mer komplekse, og fargene ble klarere og sterkere. Han jobbet også med motivene over lang tid, og brukte mer maling enn tidligere.

Nikolai Astrups internasjonale gjennombrudd er et resultat av grundig forskning. På Henie Onstad kunstsenter setter de ham i tillegg inn i en sammenheng som er veldig aktuell. Oppmerksomheten rundt temperaturstigning, bienes massedød og andre fenomener som preger vår tid bruker kunstsenteret til å engasjere samtidskunstnere som jobber med økologiske problemstillinger. Kunstnerparet Book & Hedén har tilbragt mye tid i Jølster, der de blant annet har dokumentert det jordbruket som utføres i tradisjonen etter Nikolai Astrup. Benjamin A. Huseby, som er kjent for sin bok med de «uønskede» plantene han fant på veien fra hjemmet til atelieret i Berlin, dyrker planter i bed rundt kunstsenteret. Astrups rabarbra er reddet fra Jølster, og blant mye annet er det verdt å nevne at det legges til rette for bier og humler i området rundt kunstsenteret under utstillingen.

Sammenhengen mellom moderne forståelse for økologi og Nikolai Astrups (relativt) primitive jordbruk er besnærende. Men det er grunn til å spørre hvor relevant den er? Astrup var opptatt av atmosfærens påvirkning på avlingene, og jobbet gjerne i åkeren under måneskinnet. Det kan vi se i bildene hans. Han var også opptatt av å ta vare på truede planter. Han dyrket blant annet en lang rekke ulike sorter rabarbra. I følge kunstsenteret hadde han til og med en sort som var giftig. Han levde i en tid da det industrielle landbruket var i ferd med å etablere seg. Hadde Nikolai Astrup levd i dag er jeg ganske overbevist om at han ville likt seg på Henie Onstad kunstsenter i disse dager.

Den utvidete ustilligen «Nikolai Astrup: Norske landskap» på Henie Onstad kunstsenter står til 11. september.