Kultur

Ny ild for Nikolai Astrup

I England sammenligner de ham med Edvard Munch. Nikolai Astrup-utstillingen i London har fått usedvanlig stor og positiv mediedekning. Men det internasjonale gjennombruddet kommer ikke med denne utstillingen.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

Kunst

«Nikolai Astrup: Painting Norway»

Dulwich Picture Gallery, London

Til 17. mai

LONDON (Dagsavisen): Dette er uten tvil den beste utstillingen jeg noen gang har sett med Nikolai Astrup (1880–1928). Og jeg har sett en del siden kunsthistoriker Øystein Loge trakk ham frem i lyset med en stor utstilling på Henie Onstad kunstsenter i 1994. Utenfor Norges grenser er Astrup så å si totalt ukjent. Akkurat det er uten betydning når du har en så dyktig og respektert kurator som MaryAnne Stevens med på laget. Med utstillingen i Dulwich Picture Gallery viser hun at hun har forstått hvordan Astrup skal presenteres slik at publikum både kan beundre bildene hans og forstå hvilket talent vi står overfor. Så har da også begeistringen blant engelske anmeldere og journalister vært massiv. Og publikum strømmer til. Men selv om det ikke er noen grunn til å snakke ned utstillingen, skader det ikke med litt realisme.

Å gi en ukjent kunstner fra et perifert land et internasjonalt gjennombrudd, krever mer enn én god og konsentrert utstilling på et lite og velrenommert galleri i utkanten av London. Dulwich Picture Gallery er ikke Tate, akkurat. Eller National Gallery, der Peder Balke (1804–1887) fikk en meget vellykket soloutstilling for et drøyt år siden. Like vel er det meget sjarmerende museet, som er det første i England (og verden) som ble bygget for oppgaven, en god arena for Astrup. Ikke minst fordi han er i godt selskap. Den faste samlingen teller storheter som Rembrandt, Murillo og Jan van Huysum. Men dette bringer ikke Astrup ut til et internasjonalt publikum. Kommer du på besøk til London skal du være spesielt interessert for å ta turen ut til Dulwich village. I London er kunstpublikummet stort nok til at rommene var fulle en torsdag formiddag, bare to uker etter åpningen. Og som et første skritt i en langsiktig plan for en internasjonal lansering er dette et utmerket første steg.

Les kommentar: Han kunne blitt like stor som Munch hadde han fått leve

Jeg sier så ofte jeg kan at periferien er det nye sentrum. Denne utstillingen er det beste eksemplet på hvor vellykket det kan bli når utenforskapet bringes inn i borgerlighetens fineste rom. Arkitekt Sir John Soane tegnet galleriet for skuespilleren og filantropen Edward Alleyn. Det sto ferdig i 1815, men åpnet først to år etter. Historien sitter i veggene, og de senere år er Dulwich blitt kjent for å trekke frem ukjente kunstnere. Kunsthistorien er full av slike, og galleriet er blitt stedet du skal dra hvis du ønsker å ligge i forkant av trendene innen historisk kunst. Derfor er denne utstillingen et kvalitetsstempel som vil bidra positivt i den videre prosessen med å selge inn Astrup overfor større og mer prestisjetunge institusjoner.

Siden Nikolai Astrup er godt kjent for et norsk publikum er det grunn til å spørre om denne utstillingen bringer noe nytt. Svaret er ja. Den er bygget rundt Sparebankstiftelsen DnBs samling, supplert med innlån fra private samlere. Det er det siste som gjør utstillingen spesielt interessant, for her dukker det opp tresnitt og andre verk som sjelden eller aldri har vært vist etter minneutstillingen som ble vist i Bergen og Oslo samme år som han døde, i 1928, 47 år gammel. Hans praksis som grafiker viser en kunstner med stor vilje til eksperimentering og finstemte variasjoner. Kuratorene (Stevens har samarbeidet med Frances Carey og Dulwich-direktør Ian A.C. Dejardin) viser en rekke eksempler på hvordan samme motiv utvikles med til dels store variasjoner i farger og videreutvikling av motivet. Også blant maleriene finnes det flere godbiter som er hentet ut av private hjem.

Like viktig som ukjente verk er den grundige dokumentasjonen utstillingen har ført til. Som en del av forberedelsene er litteratur om Astrup og notisbøkene hans oversatt til engelsk. Og hovedkurator MaryAnne Stevens, som tidligere var direktør og kurator ved Royal Academy i London, har skrevet en tekst som rokker ved den tradisjonelle oppfatningen av Nikolai Astrup som en stedegen, nasjonal kunstner uten særlig interesse for livet utenfor sin hjembygd Jølster. Hun viser at han var godt orientert om hva som skjedde i europeisk kunst, hun går gjennom hva han så på sine mange utenlandsreiser, og – ikke minst – hun påpeker hvordan han ble påvirket av det han så. Hun skriver at han gjennomlevde en krise i 1911, samme år som han hadde en stor separatutstilling i Kunstnerforbundet, fikk sitt første barn med kona Engel og flyttet ut av prestegården i Ålhus til den andre siden av Jølstravatnet. Selv om utstillingen ble en suksess, skal han ha blitt nedstemt etter en et halvt år lang studietur til Berlin. Det Stevens angir er er at studieturen førte til en revisjon av malemåten: Komposisjonene fikk klarere strukturer, perspektivene ble mer komplekse, og fargene ble klarere og sterkere.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Katalogen bringer flere nye synsmåter til torgs, og det er nettopp dette som gjør utstillingen i Dulwich Picture Gallery til et viktig, første steg mot en internasjonal lansering av Nikolai Astrup. Hadde Sparebankstiftelsen gått direkte til ett av de største museene er sjansen minimal for at Astrup ville fått en så grundig gjennomgang og god introduksjon som vi har fått nå. På et stort museum ville Nikolai Astrup sannsynligvis fått en enkel punktutstilling som hadde reprodusert mytene. Med ny forskning får en internasjonal lansering større substans. Og når utstillingen kommer til Henie Onstad Kunstsenter i juni blir det flere bilder på veggene, i tillegg til at han skal pares med samtidskunstnere som bruker ham som utgangspunkt for ny kunst. Så dette er starten på noe godt.