Spektakulær innramming

KUNST

Tilbygg av Snøhetta m/fasade av Bård Breivik

Hanne Borchgrevink: «En vegg. En flate. En farge.» 30/1 – 29/5

«Dialog 1961 – Arnold Haukeland og Jakob Weidemann» 30/1 – 8/5

«Fasetter – Jakob Weidemann i retrospektiv» 30/1 – 29/1 2017

Lillehammer kunstmuseum

LILLEHAMMER (Dagsavisen): Bård Breiviks fasade på Snøhettas tilbygg til Lillehammer kunstmuseum er verdt all den oppmerksomheten fasaden kan få. Men det er de tre utstillingene som virkelig gjør en tur til Lillehammer reisen verdt, ikke minst fordi de setter to folkekjære kunstnere inn i sammenhenger vi ikke er vant til å se dem i. To av utstillingene er viet Jakob Weidemann (1923 – 2001), mens den tredje (og største) er viet Hanne Borchgrevink (født 1951). Hennes store, retrospektive utstilling er en milepæl. Hun presenteres som en konsekvent kunstner i et publikumsvennlig og pedagogisk rammeverk. Utstillingen «En vegg. En flate. En farge.» åpner for ny forståelse av kunstnerskapet, og kurator Cecilie Skeide har gjort en meget god jobb. Utstillingen utdypes med en grundig presentasjon i en ny bok på det tyske forlaget Arnoldsche.

La oss begynne med Weidemann. For hva er det med denne kunstnerkjempen som gjør at han nå møter fornyet interesse? I fjor viste Stenersenmuseet en omfattende utstilling, og nå vier Lillehammer kunstmuseum to utstillinger til kunstnerkjempen. Han var en av de viktigste norske kunstnerne i etterkrigstiden, men de siste tiårene før han døde i 2001, 78 år gammel, dalte den kunstfaglige anerkjennelsen. Dette skjedde samtidig som han ble mer populær blant publikum på grunn av de lyse, abstrakte blomsterengbildene. De dominerte hans sene produksjon, men etter hans død falt prisene i annenhåndsmarkedet. Produksjonen var stor, og inntrykket er at det er for mange av dem. Skogbunnbildene har derimot steget i pris.

Da Lillehammer kunstmuseum fikk donert den såkalte Ringebu-samlingen i 2004 var det en del debatt rundt samlingens verdi og plassering. På Ringebu viste de hovedsakelig nyere verk, men i utstillingen «Fasetter – Jakob Weidemann i retrospektiv» i den nye Weidemann-salen er det produksjonen frem til blomsterengbildene som får oppmerksomhet. Hovedtyngden ligger på abstrakte bilder fra perioden 1943 – 1964. Utstillingen suppleres av et utvalg fra Erling Nebys samling av kunst fra «Pariserskolen», som var en viktig inspirasjonskilde for Weidemann. Det er interessant å se hvordan han lette etter et eget uttrykk gjennom inspirasjon fra såpass ulike kunstnere som Serge Poliakoff, Raoul Dufy og Pablo Picasso.

Minst like interessant er den andre Weidemann-utstillingen, kalt «Dialog 1961». Den er et forsøk på å rekonstruere gjennombruddsutstillingen i 1961, da han delte Kunstnernes hus med Arnold Haukeland (1920 – 1983). Den var ikke bare deres gjennombrudd, men den blir omtalt som det endelige gjennombruddet for den abstrakte kunsten i Norge. Flere kunstnere hadde gått foran på 30- og 50-tallet, men nå var tiden moden. Kurator Janeke Meyer Utne har gjort en stor jobb med å finne arbeidene, men en del har vist seg å være sporløst forsvunnet.

Rekonstruksjonen er meget interessant. Både fordi vi får se Haukeland i en brytningstid mellom figurativ og abstrakt skulptur, men ikke minst fordi vi her får se et usedvanlig stort utvalg av Weidemanns skogbunnbilder. Han jobbet opp mot denne utstillingen i tre år, så det er et stort mangfold. Det er disse maleriene som i ettertid er blitt stående som hans viktigste bidrag til kunsthistorien, både nasjonalt og til en viss grad internasjonalt. Kritikernes reaksjoner i samtiden var blandet, men de pastose og hovedsakelig mørke skogbunnbildene har en tiltrekningskraft som overskrider tidsspennet på 55 år. Weidemann ønsket å male norsk, og det har i ettertid vist seg å være en god strategi som har økt bildenes immaterielle (og økonomiske) verdi. Den økonomiske delen av det gjaldt også blomsterengbildene, så lenge han levde. Det er talende at de er totalt neglisjert når museet gjør et dypdykk i Jakob Weidemanns historie.

Hanne Borchgrevink er fortsatt aktiv i sitt 65. år. Utstillingen viser en kunstner som forsker i de små variasjonene, og som er tro mot et begrenset antall motiver gjennom hele karrieren. Den instruktive og vakkert hengte utstillingen viser et utall varianter av hus: Enkle husformer som er kuttet ned til de grunnleggende bestanddelene tak og vegg. Ofte smelter veggene sammen slik at hjørnene blir en integrert del av flaten. Men vi forstår hva bildene gjengir, og enkelheten reduserer ikke fascinasjonen for bildenes uttrykkskraft. Denne fascinasjonen for hus, som må kunne sies å være en grunnleggende del av den norske identiteten, har gjort Borchgrevink til en meget populær kunstner, og denne utstillingen forklarer hvorfor. Opplevelsen heves ved det at kuratoren har tatt noen friske grep i samarbeid med kunstneren. De har malt vegger og tapetsert en vegg med små og større bilder, et grep som har en hundre år gammel tradisjon fra modernisten Malevitsj (han med «Sort kvadrat»). Slik kan kurator påpeke, på en subtil måte, at Hanne Borchgrevink står i en stolt tradisjon, og at hennes kunstnerskap er sterkt nok til å tåle sammenligning med hvem som helst.

Da utvidelsen av Lillehammer kunstmuseum åpnet i 1992, i forkant av vinter-OL i 1994, var det Bård Breivik som fikk æren av å ha åpningsutstillingen. Sommeren etter åpnet Breiviks skulpturhage i mellomrommet mellom gammelt og nytt bygg. Når denne blir satt i stand igjen til sommeren vil Bård Breivik sette like stort preg på Lillehammer kunstmuseum som Snøhetta har gjort. Tilbygget med Weidemann-salen rommer også et pedagogisk verksted, kilt inn bak en fin glassfasade under Breiviks enorme, høyglanspolerte stålskulptur. Den er et utropstegn som vil få internasjonal oppmerksomhet. Det er jeg ikke i tvil om.