Nattens mørke stemme

– Jeg holder ofte litt igjen med stemmen, og underspiller litt. Av hensyn til den gode smak. Det må ikke bli for mye kake. Men jeg har ikke behersket meg så mye her, sier Sivert Høyem om sitt nye album «Lioness».

Alt skulle skinne

Grunnen til at vi snakker om store stemmer er at Sivert Høyem forteller at han har vært inspirert av gamle plater med Roy Orbison og Walker Brothers under arbeidet med det nye albumet «Lioness», der han nærmest framstår som en «crooner» i mange av sangene.

– Alle spor skulle arrangeres som en singel. Alle sangene skulle skinne. Strykere på alt. Sånn ble det nesten, ler han. Men stemmen til Scott Walker hadde han lenge problemer med.

– Den var hakket for svulstig for meg. Jeg har kommet over dette nå, sier Høyem. Hans egen dype, mørke stemme passer også godt til de nattlige stemningene i sangene.

– At det er mange ord som har med natta å gjøre her er tilfeldig. Det er selve ordene jeg liker. Fram til jeg fikk familie jobbet jeg mye om natta. Det er da det skjer, fortsatt er natta prime time for meg. Med en stemning jeg etterstreber i musikken. Dette går helt tilbake til den første skiva til Madrugada.

Dagsavisen triller 5-er: I drift mot lyset

Total opplevelse

«Lioness» er en stor kontrast til Høyems forrige album, da vi skrev at han nærmest hadde sagt opp jobben som folkekjær popsanger.

– Sånn er det gjerne. Jeg blir mett av én ting, så starter det med at jeg har lyst til å forandre noe, og så gjør jeg noe annet. De to forrige platene var kalde, harde og maskinelle. Jeg ville ha litt mer liv nå, noe varmere, ikke direkte lyst kanskje, men mer nyansert. Men dette er ikke egentlig så kalkulert. Jeg har alltid sunget rolige låter også. Jeg liker kombinasjonen. Det var utgangspunktet i Madrugada: Vi likte de som gjorde begge deler, en total opplevelse med store dynamiske forskjeller. Som hos R.E.M., U2 og Bruce Springsteen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tilbake til Spektrum

Sist skrev vi også at vi neppe kom til å få se Sivert Høyem opptre i idrettshaller igjen. Om to uker starter han sin nye turné i Oslo Spektrum.

– Dette har ikke vært et mål. Men nå skal jeg gjøre det, og jeg gleder meg veldig.

– Det er spesielt å starte turneen der?

– Spektrum er gjerne noe man gjør som kronen på verket. Det siste statement om hvor godt det går. Men det er ikke en like stor sensasjon lenger når norske artister spiller der.

Madrugada hadde noen av sine største stunder i Oslo Spektrum, konserten i 2005 som ble utgangspunktet for bestselgeren «Live At Tralfamadore», og den aller siste konserten med gruppa i 2008. Det blir kanskje følelsesladet å komme tilbake?

– Sånn har jeg ikke tenkt på det. Men jeg hadde ikke regnet med å komme dit igjen på egen hånd. Opplevelsen blir annerledes. Madrugada var et band med mine beste venner, som hadde delt en drøm om å klare det. Nå er det bare mitt eget, sier Høyem. Vi blir overrasket av å bli minnet om at han nå har gitt ut seks soloalbum, mot Madrugadas fem.

– Kanskje folk ikke har merket det? Men dette er et viktig album for meg sånn sett. Madrugada ble en sånn monumental greie. Jeg har veldig lyst til å føle at det jeg holder på med nå også har framtida for seg, og blir tatt på alvor.

Høyem spiller fortsatt fem-seks gamle sanger av Madrugada på konsertene sine, helst fra det siste albumet.

– Det var det beste vi laget, synes han.

PORTRETT: Rockeikonet

Sympatierklæring

Den mest oppsiktsvekkende sangen på albumet er «The Riviera Of Hades». som handler om flyktningkrisen i Middelhavet,

– Jeg synes det er på sin plass med en låt vender seg utover, på ei ellers selvopptatt plate om mer personlige ting. Som, om den ikke direkte er politisk, så i alle fall skildrer noe annet enn meg.

Høyem forteller at han skrev sangen ferdig for et år siden, før krisen tilspisset seg ytterligere. Basert på en artikkel han leste i The Guardian, med mange individuelle historier. Et tidlig utkast til sangen ble til da han lagde «Prisoner On The Road» for TV-aksjonen til Flyktninghjelpen i 2010, Siden har den ligget og ventet på å bli gjort ferdig. Forløsningen kom med et gammelt sitat av Winston Churchill, fra Jalta-konferansen i 1945.

– Det må være en låttittel, tenkte jeg. Sangen er en beskrivelse av, og en sympatierklæring til folkene det gjelder. Dette handler bare om at jeg berøres av tragedien som utspiller seg, og bryr meg om folk.

LES OGSÅ: Med lys i mørket