Kultur

Den lattermilde giganten

Så er vi kommet dit at 68-generasjonens mange gode kunstnere skal falle bort. Bård Breivik er den første av de store. Søndag døde han av aggressiv kreft, 67 år gammel.

Bilde 1 av 2

Med Bård Breiviks død har norsk skulptur mistet en tradisjonsbærer. Etter Arnold Haukeland (1920 – 1983) er Bård Breivik den billedhuggeren som har plassert modernismen inn i norske byrom med størst tyngde. Der sarpingen Haukeland laget ekspressive og vitale skulpturer, er bergenseren Breiviks ettermæle fylt av potente og renskårne stein- og stålskulpturer som bygger på og varierer arketypiske former. Han jobbet også i andre materialer, og han var en kosmopolitt som var like hjemme i Beijing, London og Skåne som på Stord og i barndommens Laksevåg.

Steinsøylene som bærer glassplatene foran fasadene på Torgalmenningen i fødebyen Bergen er det prosjektet som stod hans hjerte nærmest. De har gitt paradegaten en ny kvalitet, og bare det store antallet søyler gir prosjektet tyngde. Men, søylene ble hugget i Kina, og vedvarende problemer har gjort det til et prosjekt han aldri ble ferdig med. Det siste er at Torgalmenningen skal kompletteres med stålsøyler. I et intervju i Bergens Tidende søndag sa han at han var den eneste som kunne fullføre prosjektet, så det er usikkert hva det blir til. Det at han fulgte opp personlig, også når han hadde dyktige håndverkere til å utføre prosjektene, var en av hans mange kvaliteter. Tjuagutten i ham sørget for at han alltid hadde et lurt smil og en skarp og humoristisk kommentar til det meste.

Bård Breivik har holdt til i Oslo i en årrekke. Kunst­ner­­­­atelieret på Ekely hadde utsikt til Edvard Munchs vinteratelier, og tilknytningen til hovedstaden ble en langvarig kjærlighetshistorie. Som i all kjærlighet inkluderte det litt krangling, og den byråkratiske neglisjeringen av Klosterenga skulpturpark ble til en livsvarig kamp. Han døde med vissheten om at «Østkantens Vige­landspark» endelig skulle fullføres, noe som lettet på en mangeårig frustrasjon.

I motsetning til Vigelands­parken er Klosterenga en «bakgårdspark», beliggende mellom husrekken som følger Schwei­gaards gate i Gamlebyen og murene rundt Botsfengslet. Bård Breivik løfter et bortgjemt, neglisjert og forsømt byrom og tilfører liv, skjønnhet og muligheter for kontemplasjon. Forskjellen til Torg­almenningen kunne knapt blitt større, også når vi tenker på det formmessige uttrykket, som inkluderer et stort antall former, fra spiralen, søylen og blokken til asiatiske tradisjonsskulpturer.

LES OGSÅ: Østkanten har ventet på skulpturpark i 20 år

Mange av skulpturene som ble til Breivik-parken på Kloster­enga ble første gang vist i 1989/-90, i to utstillinger kalt «Citadel» i industrihallene til nedlagte NEBB på Skøyen. Det er en av de sterkeste kunstopplevelsene undertegnede har hatt. Kombinasjonen av røffe og slitte lokaler, dunkelt lys og høyreiste søyleskulpturer som markører i et variert landskap av skulpturelle former gjorde et uutslettelig inntrykk.

Akkurat det kom ikke som noen overraskelse etter at jeg første gang så Breiviks skulpturer på Henie Onstad kunstsenter i 1981. Da fylte han den ene Prismasalen med store båtlignende former med utallige varianter av børstelignende innmat, enkelt og greit kalt «Fiber». Siden har han dukket opp i private gallerier, i museer og ute i verden ved mange anledninger, blant annet på biennalene i Venezia (1986) og Sao Paulo (1991). I 1982 var han med i den suksessrike utstillingen «Scandinavia Today» som blant annet ble vist på Guggenheim i New York. I 2014 oppsummerte Kode i Bergen med en stor, retrospektiv ut­­stilling som strakte seg gjennom tre bygninger. Det ble en solid markering av et betydelig kunstnerskap.

Til det siste jobbet han febrilsk for å fullføre flere prosjekter, blant annet utsmykkingen av Weidemann-salen ved Lille­hammer kunstmuseum, som åpner senere i år. Der markerte han seg også da museets Snøhetta-tegnede nybygg stod ferdig før Vinter-OL i 1994 med en fast skulpturinstallasjon i glippen mellom gammelt og nytt bygg. Samme år, i 1992, hadde kunstmuseet på Lillehammer hans kanskje fineste separatutstilling. I storsalen hang en enorm, hvallignende trådskulptur ut fra den store, skråveggen, en installasjon som utfordret publikums opplevelse av fysiske lover – og nok utløste en del frykt for at den skulle falle ned. Til det siste jobbet han også med to bøker. Den ene vil bli en tusen sider stor biografi, den andre vil bringe en oversikt over den båtformede skulpturserien «Partitur for en lengre samtale».

LES OGSÅ: Bildehoggeren Bård Breivik er død

Bård Breiviks kjærlighet til Vestlandet fant et spesielt uttrykk i hans beundring for de fantastisk flotte, håndbygde steinmurene langs veier og i fjellsider. I skulpturparken på Henie Onstad kunstsenter laget han i 1985 en enkel mur som gjennomskjæres av en steintrapp. Et tilsynelatende unødvendig element der det tidligere gikk en sti. Men den enkle, tørrmurte steinmuren på Høvikodden står som et symbol for den grunnleggende enkelheten i Bård Breiviks kunstneriske virksomhet. Han bygget den på respekt for tradisjonen og kombinerte den med en formsikker vilje til konseptuell og kompromissløs utforsking av de mulighetene som ligger i materialets begrensninger. Det ble det stor kunst av.

Mer fra Dagsavisen