Hip hop på festival

Det er sikkert flere enn meg som er imponert over programmeringen til Bærum Kulturhus. Under CODA-festivalen er dansescenen i Oslos nabokommune vertskap for Kader Attou og Compagnie Accrorap. Det franske hip hop-kompaniet viser forestillingen «The Roots», en syntese av gatedans («streetdance» er det foretrukne begrepet også i det norske dansemiljøet), akrobatikk og samtidsdans. Accrorap er blant de fremste representantene for fransk samtidsdans uansett sjanger, og vi kan vente oss en fartsfylt og akrobatisk forestilling med C-momenter i hopetall.

Det er ikke første gang Bærum Kulturhus viser hip hop. I våres presenterte de Anne Nguyen og hennes Compagnie Par Terre. Både hun og Kader Attou regnes blant de fremste innen fransk dans. Siden Bærum Kulturhus ble innviet i 2003 har scenen, som er spesielt tilrettelagt som dansescene, vært en sentral innfallsport til Norge for nyere kunstuttrykk, slik som nysirkus og hiphop. Bærums bysentrum Sandvika har lang tradisjon for dette: Den første nysirkusfestivalen i Norge ble arrangert på Kalvøya på slutten av 1990-tallet.

I løpet av Bærum Kulturhus’ tolv år lange historie er nysirkus blitt deres varemerke. Et langsiktig samarbeid med det som av mange karakteriseres som verdens ledende nysirkuskompani, svenske Cirkus Cirkör, har ført til flere Norgespremierer og opplegg av turneer. I høst er forestillingen «Underart» på veien med 32 forestillinger fra Hammerfest til Kristiansand. Men kulturhuset er også blitt et alternativ til Dansens Hus i Oslo. De har ikke like mange forestillinger som den nasjonale scenen, men med status som Regionalt kompetansesenter for dans (fra 2011) er Bærum Kulturhus blitt en aktør som co-produsent.

Det er sunt for det norske dansemiljøet at vi har fire konkurrerende scener i Oslo-området. Black Box programmerer også danseforestillinger, blant annet var de vertskap for minifestivalen Showbox i desember i fjor. Nasjonalballetten har et stort forbruk av internasjonale stjernekoreografer, men de har også åpnet for interessante gjestespill, og Dansens Hus blir bare bedre og bedre, med både publikumsfavoritter og kontroversielle forestillinger.

Spesielt mye oppstyr ble det rundt Carte Blanche siste gjestespill på Dansens Hus i august. «Birthmark» var en forestilling med veldig lite dans i en tradisjonell forståelse av begrepet. I stedet ble det pratet masse, om dansernes egne erfaringer og frustrasjoner. Siden dette var Hooman Sharifis første produksjon som nytilsatt kunstnerisk leder er det verdt å merke seg at han med dette staker ut en ny vei for kompaniet, der dansen er underordnet diskusjonen om dansens og dansernes vilkår. Han viste hvor han ville allerede da han var gjestekoreograf for Carte Blanche med «Shadows remain silent», skapt til 25-årsjubileet, og vist i Operaen i januar 2014.

LES OGSÅ: Drømmen om et hjem

Det var en usedvanlig kjedelig og stillestående forestilling. Når Sharifi overlot koreografiansvaret til andre med «Birthmark» sørget han for å videreføre det han startet på til jubileet. Problemet er at når ordet settes i førersetet og dansen blir lagt i bagasjerommet blir publikum forvirret, for ikke å si forbannet. Siktemålet om å diskutere dansens vilkår er aktverdig, men skal du lykkes må du finne en mer interessant og kommuniserende måte å gjøre det på enn å sende danserne ut på scenen som middelmådige skuespillere med dårlige tekster uten et dansetrinn.

CODA-festivalen har også hatt sine diskutable forestillinger. Men generelt sett har festivalen vært en gjentatt vitamininnsprøyting, som har gitt publikum opplevelser de andre scenene vanskelig ville vært i stand til å finne, eller få hit. CODA fikk legenden Merce Cunningham til Oslo, Sasha Waltz har vært her tre ganger, og Siobhan Davies, Louise Lecavalier, Pina Bausch-danseren Susanne Linke og Alain Platel og hans kompani les ballets C de la B er bare noen av de mange, store navnene som har gjestet Oslo takket være CODA.

CODA henter ikke bare store navn. Først og fremst er festivalen en arena for nye kunstuttrykk. De viste hip hop allerede under den første festivalen i 2002, og nysirkus er bare ett av flere uttrykk. Ungdomssatsingen har vært en rød tråd, i år samarbeider de med Grusomhetens Teater og Kulturhuset Hausmania. Ikke-vestlig dans har vært inkludert siden 2011, og i år er det grunn til å få med seg «Migrations», en dansekonsert der indonesisk dans og gamelan-musikk møter norsk elektrojazz.

LES OGSÅ: Et sprell levende stilleben

Hukommelsen er kort. Historien er lang. CODA-festivalen startet i 2002. 13 år er en kort periode i dansens historie, men like fullt år som er fylt med en enorm utvikling på dansefeltet. I år har CODA-festivalen nesten bare nye navn. Bortsett fra «les ballets C de la B» og den amerikanske koreograflegenden William Forsythe i en «double bill» med Nasjonalballetten, er de utenlandske navnene i årets festivalprogram ukjente for et norsk publikum. Festivaldirektør og kunstnerisk leder Lise Nordal er ofte tidlig ute, og utfordringen hun gir til publikum blir et verdivalg: Går du på festival for å få bekreftet det du allerede vet, eller ønsker du å bli utfordret? Sagt på en annen måte: Kommer du for å se kunsten eller navnene?