En mørk og brutal TV-suksess

Før «Game of Thrones» har premiere på TV i kveld kan den pynte seg med tittelen «årets mest omtalte serie». Grunnen til oppmerksomheten skyldes ikke først og fremst seertall, skuespillerprestasjoner, incest eller prisdrysset HBO-produksjonen kan vise til.

Viraken har også noe å gjøre med måten forfatteren George R.R. Martin forteller historien om det ekstremt brutale, overnaturlige og sexfikserte riket Westeros. Han tar jo livet av den ene figuren etter den andre etter at han først har manipulert oss til å like og hate dem. I sesong fem av serien, som i norsk bokform heter «En sang om is og ild», framstår dette Westeros også som et mer utrivelig, desillusjonert og mørkt rike enn før. Det er ikke mange igjen av de gode, samtidig som de slemme også har begynt å kjenne konsekvensen av maktkamp og intriger. Og alle snakker de om den lange vinteren som skal komme, denne sesongen også. Når de ikke voldtar, lurer, dreper og flår folk.

HBOs middelalderfantasy har vokst seg til en større suksess enn «Sopranos», og den byr på mer av det som fenger fansen, pikanteri i form av nakenhet, sex og horehusliv, eksotiske riker, samt tortur og vold så brutal at det er vanskelig å glemme dem. Idet sesong fem begynner er det ikke altfor mange igjen av de kongefamiliene vi ble presentert for i begynnelsen av serien, men det kompenserer forfatter Martin med å introdusere nye figurer fra nye, fjerne land. Det er stadig kampen om makten, en jerntrone, dette handler om. I begynnelsen var det sju familier som kjempet om tronen, men du skal være ihuga fan for å vite hvor mange av dem som egentlig er igjen.

Det som er sikkert er at store deler av historien er dialogdrevet, for mellom cliffhangervennlige mannedrap og massakrer snakkes det ekstremt mye om allianser, svik og hvem som egentlig er til å stole på. Det er ikke fritt for at handlingen beveger seg kvelende sakte fram, og at historien er gjentakende og ensformig.

Samtidig byr Westeros på et univers spekket med fascinerende uhygge, hekseri og overnaturlige grøss. Serien er mer enn en amerikansk romantisering over ridderæra og føydalsamfunn, her finnes det soldater som ikke kan dø, svære kjemper, hekser, dragene som kanskje skal ut og fly igjen og de mystiske hvite vandrerzombiene som vi har hørt om, men nesten aldri sett. Dette riket fascinerer her i landet også. Dette er serien som klarte det Oslos byutviklere har slitt med i tiår – skape folkeliv i Kvadraturen i Oslo sentrum. Folk sto i timelange køer rundt kvartalet for å se «Game of Thrones»-kostymer og sitte i Jerntronen selv da HBO Nordic arrangerte utstilling i Posthallen i fjor vår. Bildene på sosiale medier viste at køene besto av folk flest, ikke cosplayere og rollespillere.

«Game of Thrones» er blitt et stort kulturfenomen, en suksess som har ført til at TV-bransjen lager historisk action og såpeserier som «Marco Polo» og «Reign».

Seertallene i Norge blir ikke gjort kjent, men den er uansett den mest piratnedlastede TV-serien på nett. Og ser man bort fra den åpenbare spekulative sexen (som holder seg trygt innenfor amerikanske TV-normer: bare pupp, ikke penis i bildet), og de ekstreme voldsinntrykkene, er dette også visuelt sett den mest imponerende produksjonen på en TV-skjerm. Serien er spilt inn på eksotiske åsteder, forvandlet til eksotiske eventyrland og de uhyggeligste plasser via effekter, scenografi og kostymer som er belønnet med en haug med TV-priser. Det er først og fremst den visuelle siden av «Game of Thrones» som gjør serien til en episk opplevelse. Selve historien om kampen mellom is og ild blir etter hvert mest langtekkelig.