Gøy på landet med det nye bandet

Ronnie Lane & Slim Chance

«Oh La La - An Island Harvest»

Island/Universal

Ronnie «Plonk» Lanes egen karriere har kommet i skyggen av at han spilte i grupper med to av verdens beste vokalister i spissen. Først med Steve Marriott i Small Faces, etterpå med Rod Stewart i Faces. Ronnie Lane var viktig som låtskriver i begge gruppene, og var et sterkt bidrag til identiteten deres. Men Ronnie Lane ville være en fri mann. Han gikk sine egne veier, og lagde noen flotte soloplater som aldri fikk den oppmerksomheten de fortjente. Og så døde han, altfor tidlig til å forstå hvor stor han egentlig var.

Ronnie Lane levde det glade livet i Small Faces like godt som de andre, og i Faces forsterket de ryktet som popmusikkens beste levemenn. Etter hvert ble det for mye formelt mye kjas og mas for Ronnie Lane. Han sluttet i Faces, kjøpte seg en gård på grensen mot Wales, og startet et nytt band. Med senkede skuldre og senkede ambisjoner. Slim Chance kalte de seg, som for å antyde at sjansene for suksess var små. Ronnie Lane lagde sanger utenfor den tidsriktige rockestrømmen, en ny form for folkrock. Med mye trekkspill og mandolin, fjernt fra tradisjonene til den etablerte folkrocken, men med en holdning som senere skulle dukke opp igjen i grupper som The Waterboys og The Pogues. (Lanes «How Come» ble åpningslåten på albumet «Pogue Mahone» i 1986).

Som soloartist hadde Ronnie Lane beholdt sitt talent som låtskriver, og sang med en varm stemme som naturlig nok sjelden kom til sin rett i gruppene han hadde vært med i. Ron Wood fikk synge Lanes tittellåt på Faces-albumet «Oh La La». Rod Stewart sang den ikke før på soloalbumet «When We Were The New Boys» i 1998, som en hyllest til Lane like etter hans bortgang.

Ronnie Lanes Slim Chance lagde det nydelige debutalbumet «Anyone For Anymore» i 1974, og fikk en hitsingel med «How Come». Det kunne vært en god ny start. Selv om han hadde flyttet på landet hadde Ronnie Lane fortsatt lyst til å spille for folk. Han brukte pengene han hadde tjent på et sirkustelt, og begynte å reise rundt med bandet sitt som «The Passing Show», langt utenfor de vanlige turnérutene. En strålende idé, bortsett fra at det var så vanskelig for folk å vite om konsertene. Noen kvelder var den omreisende truppen større enn publikummet som kom for å se dem. «The Passing Show» er likevel av de mest romantiske rock‘n‘roll-historiene som er fortalt, selv om maskineriet brøt sammen til slutt. Lane måtte gi opp drømmen, han fikk ny platekontrakt med Island, og gikk i en periode tilbake til de mer konforme bransjerutinene. Han levde likevel fortsatt det enkle livet på gården sin, omgitt av slekt og venner. Eric Clapton forteller at han skrev «Wonderful Tonight» ved leirbålet der. Se gjerne den fine dokumentarfilmen «The Passing Show», som er vist av NRK flere ganger.

I 1976 kom The Small Faces sammen igjen etter suksessen med nyutgivelser av «Itchycoo Park» og «Lazy Sunday». Lane var med i to uker, før han bestemte seg for at dette fortsatt ikke passet ham. Men han hadde underskrevet en kontrakt med det nye Small Faces som gjorde ham nødt til å lage et nytt soloalbum for plateselskapet i stedet. Lane leverte «Rough Mix» sammen med Pete Townshend, og med Eric Clapton i bandet. Et svært utmerket album i sin enkelthet.

Ronnie Lane fortsatte i sitt eget tempo, dessverre stadig mer preget av at han hadde begynt å bli syk. Lenge ble Lanes motoriske utfordringer forvekslet med vanlige livsstilproblemer i musikkbransjen, men i 1982 fikk han diagnosen multippel sklerose. Han begynte å trappe ned på sine egne utspill, men var med på å arrangere en rekke konserter til inntekt for forskning på sykdommen. Med venner som Pete Townshend, Steve Winwood, Bill Wyman og Charlie Watts. Og, for første gang, alle de tre Yardbirds-gitaristene, Clapton, Jeff Beck, og Jimmy Page på samme scene, med «Stairway to Heaven» som showstopper hver kveld. De ble beskrevet som alle tiders supergruppe. Lane selv måtte holde seg i bakgrunnen. Typisk nok endte hele dette initiativet med at MS-fondet hans ble svindlet av sine amerikanske forretningsførere. Lane hadde blitt snytt for sine rettigheter helt siden starten med Small Faces, og fikk selv økonomiske problemer ettersom han ble stadig sykere. Senere kom det fram at utgiftene til helsestellet hans ble betalt av Rod Stewart og Ronnie Wood. Ronnie Lane døde i 1997, i Colorado der han bodde de siste årene av sitt liv.

Ronnie Lanes liv og musikk har ligget et stykke utenfor alminnelig oppmerksomhet. Han har også vært dårlig representert på strømmingstjenestene. Med det nye doble samlealbumet «Oh La La» er det igjen mulig å få hørt sangene til Ronnie Lane. I alle fall mange av dem. Siden samlingen bare dekker de to albumene som kom på Island er dette ingen komplett oversikt over de beste sidene til Ronnie Lane. De omtalte albumene «Anyone For Anymore» og «Rough Mix» finnes lettest på YouTube. Faces-slagerne «Debris», «Flags And Banners» og selve «Oh La La» får plass gjennom konsertopptak fra BBC. Og vi må klare oss med en alternativ versjon av «The Poacher», den aller fineste singelen i verden i 1974, og kanskje Ronnie Lanes aller fineste sang. Visstnok skrevet mens Lane bodde i en campingvogn i hagen til Pete Townshend. Her hyller han det bekymringsløse livet på landet, og får fram den gode dagdriverstemningen, fjernt fra popbransjens larm: «And I've no use for riches/And I've no use for power/And I've no use for a broken heart/I'll let this world go by». En finere oppsummering av livet til Ronnie Lane går det ikke an å tenke seg.