1. De juridiske premissene for fredsprisen til Liu Xiaobo er uriktige
Jagland sa i sin Nobel-tale 2010: «Året etter ble Liu dømt til elleve års fengsel og to års tap av politiske rettigheter for oppfordring til undergraving [«subversion»] av statens makt. Liu har konsekvent hevdet at dommen bryter både med Kinas egen grunnlov og med sentrale menneskerettigheter.»
I Xiaobo-dommen 25.12.2009 brukes begrepet «overthrow» 19 ganger, men «subversion» nevnes ikke. Han ble dømt etter den kinesiske straffelov artikkel 105 annet ledd: "Whoever incites others by spreading rumors or slanders or any other means to … overthrow the socialist system …"sammenholdt med første ledd første punktum «plot … overthrowing the socialist system»
Den kinesiske ambassadør Tang Guoqiang åpnet sitt innlegg i Dagsavisen Det er bare trist den 9. november 2010 slik: «Den norske nobelkomiteens beslutning om å gi årets Nobels fredspris til Liu Xiaobo er feilslått, fordi Liu er funnet skyldig i å bryte paragraf 105 i Kinas straffelov. Gjennom sitt valg har Nobelkomiteen vist ringeakt for Kinas juridiske suverenitet og hvor lite den forstår av landet mitt.»
Xiaobo-dommen kommer, etter min mening, ikke i strid med retten til ytringsfrihet etter den kinesiske grunnlov artikkel 35. Artikkel 41 gir borgere retten til å kritisere og komme med forslag til statsmyndighetene, men det står også at «distortion of facts with the intention of libel [ærekrenkning] or frame-up is prohibited». Etter artikkel 51 kan ikke individets frihetsrett krenke statens, felleskapets eller andre individers rett. Man kan være uenig i at prinsippet om at individets rett av og til må vike til fordel for fellesskapets rett, men å si at dette uten videre strider mot internasjonale menneskerettigheter og den kinesiske grunnlov, vitner om manglende juridisk kompetanse.
Jeg har lest fire av de seks artiklene nevnt i Xiaobo-dommen, dvs: The many aspect of the CPC Dictatorship, The CPC´s dictatorial Patriotism, Changing the Regime by Changing the Society og The Negative Effects of the Rise of Dictatorship on World Democtatization. I disse artiklene tar han ikke opp konkrete og dokumenterbare problemer i det kinesiske samfunnet for så å komme med forslag til løsning. Hans mål synes å være å sverte, bakvaske og framsette overdrevne beskyldninger mot ledelsen og de offentlige tjenestemenn som han i grove trekk ser på som tyranniske, korrupte, diktatoriske egoister som bare et ute etter å tjene sine egne interesser og personlige behov. Han kommer ikke med referanser, dokumentasjon og kilder på sine grove påstander mot myndighetene og skribleriene hans har dermed liten informasjonsverdi. Formålet synes å være å mobilisere sinne og aggresjon i folket og få støtte i den vestlige verden for å knuse det bestående sosialistiske ettpartisystemet og bygge opp fra grunnen av et flerpartisystem basert på Charter 08, som Kina i dag i grove trekk oppfyller eller er på vei til å oppfylle. Jeg er enig med domstolen i at Xiaobos artikler er propaganda. Ytringsfriheten kan ikke gi enkeltindivider retten til å sjikanere og trakassere andre enkeltindivider eller grupper av mennesker, herunder myndighetspersoner.
Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter gir rett til ytringsfrihet etter artikkel 19, men i artikkel 20 står det at: «Enhver form for fremme av nasjonalhat … som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov.» Artiklene hans ble spredd til utlandet sannsynligvis for å svartmale Kina og øke sin egen støtte til regimeskifte. Nå ønsker neppe Liu Xiaobo å fremme hat mot kineserne og makthaverne i landet, men resultatet kan likevel bli at diplomatiet mellom vestlig demokratiske stater og de kinesiske myndigheter blir mer anspent.
Nobelkomiteen har ikke overbevist meg om at «dommen bryter både med Kinas egen grunnlov og med sentrale menneskerettigheter.» Man kan ikke automatisk legge til grunn at alle rettsavgjørelser tatt av en domstol i et land som har et annet politisk system enn det vestlige demokratiet, ikke har legitimitet.
2. Sammenligning Liu Xiaobo og Tron Øgrim
Tron Øgrim var en av grunnleggerne til SUF-ml og Arbeidernes Kommunistiske parti marxist-lenistene (AKP-ml). Han holdt en tale i studentersamfunnet i 1970 om proletariatets demokratiske diktatur, der han sa: «Proletariatet må skape et diktatur over de tidligere utbytterklassene og over alle tendenser til å skape nye utbyttende klasser. Proletariatet må skape et voldsapparat som kan settes inn mot alle forsøk på å velte folkemakta med vold: en arbeiderhær. … Vi marxist-leninister hevder at dersom dette skal bli virkelighet, så må arbeiderklassen reise seg og opprette proletariatets eget, demokratiske diktatur.»
Daværende statsminister Kåre Willoch (1980-86) satte i gang omfattende og ulovlig overvåkning av medlemmer av AKP-ml fordi de gikk inn for noe han tolket som et ønske om en væpnet revolusjon og derfor et brudd på straffeloven §§ 104a og 98: «Den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler, straffes med hefte eller fengsel i minst 5 år.», se utdrag i Erling Folkvords kronikk i Dagbladet 1997.
Liu Xiaobo sier ikke like direkte at de (anti)revolusjonære kreftene i folket skal ty til vold, men trekker man inn kulturrevolusjonen, Kinas historie og patriarkalske samfunnsstrukter, er det ikke usannsynlig at han har ment det. I Xiaobo-dommen siteres utdrag fra hans artikler: "Expecting a free China to appear from the "new policies" of the rulers is far less likely that hoping for it to come through the steady expansion of 'new forces' [stridsstyrker] among the people."
Tidligere fredsprisvinner Aung San Suu Kyi´s parti Nasjonalligaen for Demokrati, fikk 80 % av plassene ved valget i 1990, men likevel ble hun satt i husarrest uten lov og dom. Liu Xiaobo har bare et mindretall av kinesere bak seg, se Hva mener kinesere flest om fredsprisen?. I tillegg til de injurierende sitatene I dommen, kan også nevnes denne: "every official [100%] abuses his power for personal gain, every businessman [100%] gives bribes and evades taxes, every intellectual [100%] seeks connections in high places and curries favor with the powerful, which dirties every cent earned by rich people." Sannheten er at korrupsjonsindeksen One World Nations online i Kina er på 3,2 (78. plass) og Vietnam 2,6 (114. plass); mens den i «demokratier» som Taiwan er på 5,9 (34. plass), Sør-Korea 5,0 (42. plass), Thailand 3,8 (60. plass), Sri Lanka 3,2 (80. plass) India 2,9 (92. plass), Filippinene 2,5 (124. plass), Russland 2,4 (128. plass),Indonesia 2,2 (140. plass) og Bangladesh 1,7 (158. plass). Dette gir en gjennomsnittsindeks/–plassering for de åtte demokratiske asiatiske statene pluss Russland på 3,3 og 95. plass.
Free press index viser at Kina og Vietnam havner nesten nederst på listen med henholdsvis 174. og 172. plass. De øvrige ni landene får en gjennomsnittsplassering på 120. Etter dette ser jeg intet samsvar mellom innføring av demokrati/ytringsfrihet og redusert korrupsjon.
I Aktuelt spesial Kina 8.11.12 kl 20.02 uttalte politisk rådgiver i Amnesty Norge, Gerald Folkvord: «Korrupsjon kan umulig bekjempes uten en uavhengig rettsstat, uten medier som kontrollere hva makthaverne holder på med.» Jeg legger til grunn for min videre drøftelse at lederen av utenrikskomiteen Ine Eriksen Søreide (H) og Nobelkomiteen støtter denne uttalelsen.
I et individualistisk samfunn som Norge, vil oppdagelsesrisiko og trussel om straff, veie tungt for hvorvidt enkeltindivider begår asosiale handlinger som korrupsjon. I Kina har man ikke det personlige pronomen «meg». Felleskapet og omtanken for andre mennesker vil da få større vekt og bli mer styrende for om den enkelte personlig gir og tar imot bestikkelser. Jeg antar derfor at de kinesiske myndigheter gjennom forkynning av moral, prinsipper og livssyn vil påvirke samvittigheten til den enkelte og på den måten redusere korrupsjonen i samfunnet, og det helt uten hjelp av den fjerde statsmakt (pressen).
Tron Øgrim mente at det norske maktapparatet støttet utbytterklassene, og at arbeiderklassen ville gjøre voldelig motstand om de ble holdt nede med voldelig makt og utnyttet. Liu Xiaobo mener makthaverne bare styrer ut fra egne maktbehov og personlige pengeinteresser, og underforstått lar det kinesiske folket betale prisen. Nå sier ikke Xiaobo hvordan «new forces» skal få regime til å rase sammen, men på bakgrunn av kulturrevolusjonen er det nærliggende å tro at han ville lagt seg på linje med AKP-ml´s revolusjonære ideologi, selv om han ikke skriver dette. AKP-ml´s medlemmer ble straffet med overvåking; det ble Xiaobo også. Så vidt meg bekjent, ble ingen i AKP-ml dømt av domstolen for noe straffbart; det ble derimot Xiaobo. Mener Nobelkomiteens leder Torbjørn Jagland at Kina har begått justismord og at Xiaobo ikke er dømt i samsvar med kinesisk grunnlov, straffelov og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, så må han dokumentere hva det er i dommen som ikke kan forenes med lovbestemmelsene. Det holder ikke å bare vise til at den straffedømte dissidenten selv hevder sin uskyld.
Jeg tviler på om tidligere statsminister Kåre Willoch ville ha satt pris på at Kina i 1980 ga Tron Øgrim den kinesiske «fredspris» av «Mao-komiteen» (om en sådan forefantes). Selv om Norge ikke ville ha reagert like sterkt som Kina gjør overfor Norge p.g.a. utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo, så ville ikke dette blitt sett på som en vennlig handling som ville styrket de diplomatiske forbindelsene. Høyres nestleder Jan Tore Sanner var en av dem som foreslo Liu Xiaobo som fredspriskandidat for 2010. Jeg har ikke sett noen representanter i stortinget eller statsråder i regjeringen gi uttrykk for at Liu Xiaobo ikke var den rette personen til Nobels fredspris. Likevel sier Ine Eriksen Søreide (H) i NRK aktuell spesial Kina 8.11.12 kl 19.51: «Det ligger ikke til Norge å be om unnskyldning for noe som de norske myndigheter ikke har ansvaret for. Det har vært klart hele veien og det har et samla Storting vært klare på er en umulighet.» Det er merkelig at Søreide skyver alt ansvaret over på Nobelkomiteen. Det spiller liten rolle for Kina hvorvidt beslutningen om fredsprisen reelt sett ble tatt av Nobelkomiteen eller de norske myndigheter, enn så lenge begge var enige om at Liu Xiaobo var den rette personen til å motta fredsprisen.
Torbjørn Jagland la til grunn i sin Nobel-tale at Liu Xiaobo ble dømt for «undergraving av statens makt», mens i Xiaobo-dommen står det at han ble dømt for ryktespredning, ærekrenkelser og for å velte/styrte det sosialistiske systemet. Dernest legger han til grunn at dommen bryter med kinas egen Grunnlov og menneskerettigheter. Nobelkomiteen besto i 2010 av fem tidligere stortingsrepresentanter; ingen av dem var jurister. Selv Amnesti Norge mener at avgjørelser tatt av den kinesiske domstol også kan være uavhengig av Kommunistpartiet. Nobelkomiteen burde ha fått justisdepartementets lovavdeling til å gå igjennom Xiaobo-dommen og kontrollert denne mot kinesernes eget lovverk før det ble bestemt at Xiaobo fikk fredsprisen.
Dommen er avsagt av en juridisk fagdommer og to legdommere og den er godt begrunnet. Liu Xiaobo har hatt to forsvarsadvokater. Dommen bygger på bestemmelser i den kinesiske Grunnlov og straffeloven som var virksomme før han begikk de straffbare handlingene. Han er tidligere dømt for tilsvarende/lignende handlinger og den lange dommen mot ham, kan ikke ha kommet som noen stor overraskelse. Han har ikke reist noen innsigelser mot aktoratets bevisførsel, og har heller ikke benyttet sin rett til å anke.
3. Kineserne er lykkeligere enn inderne
I NRK Skavland 16.11.12 uttalte lederen av Legatum Institute, Jeffrey Gedmin, at 28 av de 30 beste landene å bo i er demokratier, se Legatum prosperity index. Noen vil kanskje tro at det vestlige demokratiet i seg selv er årsaken til det høye tilfredshetsnivået, men det blir en feilslutning. Andre forhold som teknologisk utvikling, forskning og innovasjon, bedre utdannelse, spesialisering, arbeidssomhet og rasjonalisering, økt kvinnelig yrkesdeltakelse og økt andel kvinner med høyere utdanning, kan ha virket vel så sterkt inn på at Norge har fått topplasseringen, fulgt av Danmark og Sverige og andre vestlige land. Det er heller ingen klar sammenheng mellom innføring av demokrati i en rekke asiatiske land etter den 2. verdenskrig og fred. Riktig nok kan dette til en viss grad skyldes at demokratiene ikke fungerer tilfredstillende og i stedet blir autoritære fordi folket ennå ikke er modent for det.
Prosperity index og Human development index for ni nye "demokratier" i Asia viser følgende rangering: Taiwan (20./141. plass), Sør-Korea (27/15), Thailand (56/103), Sri Lanka (58/97), Indonesia (63/124), Russland (66/66), Fillippinene (67/112), India (101/134) og Bangladesh (103). Dette gir en gjennomsnittsplassering på 62. plass for prosperity indeks og 99. plass. for HDI. Det kommunistisk styrte Kina og Vietnam får henholdsvis 55./101. plass og 53./128. plass. Etter dette er det ikke mulig å se at innføringen av demokrati har medført at de ni landene har gjort større fremskritt enn Kina og Vietnam, tvert imot. Prosperity indeksen dekker åtte hovedkategorier: økonomi, entreprenørskap, styre, utdannelse, helse, sikkerhet, frihet og sosial kapital. Mens verdens største demokrati India har falt fra 79. plass i 2009 til 101. plass i 2012, har Kina steget fra 58. til 55. plass.
De to ovennevnte indeksene forteller ikke hvordan folk faktisk opplever sin egen livssituasjon. Det gjør derimot Happy index som baserer seg på undersøkelser foretatt 2005-2010. Jeg har selv foretatt gjennomsnittsberegning av fire generelle tabeller, fig 2.3 «Cantril Ladder», fig 2.5 og 2.6 «Average life satisfaction» og fig 2.9 «Happy index». Nordmenn får et gjennomsnitt på 7.62 og rangere etter dansker og islendinger blant de tre mest tilfredse/lykkelige menneskene i verden.
For de ni asiatiske landene, blir lykke-indekstallene slik: Thailand (6,52), Taiwan (6,32), Indonesia (6,24) Sør-Korea (6,12), Fillippinene (5,92), Sri Lanka (4,7), Bangladesh (5,43), India (5,29) og Russland (4,99). Dette gir et gjennomsnitt på 5,72. Kina får 5,57 og Vietnam 6,08. Kina ligger her noe under gjennomsnittet, men Vietnam ligger godt over. Heller ikke etter denne forskningsbaserte rapporten kan man trekke den slutning at demokratiet i seg selv skaper lykke.
India har hatt demokrati i 65 år. Folketallet nærmer seg 1,3 milliarder. Likevel kommer de klart dårligere ut enn Kina på alle de tre ovennevnte undersøkelsene. Redaktør i Businessday Michael Pascoe, skriver lederen Australias next big problem: Indias democracy Mai 21 2012: "As China moves into the next phases of higher value manufacturing, as robots move into Guangdong factories, India barely has manufacturing industry thanks to a conspiracy of poisonous protectionism, stifling bureaucracy and endemic corruption, never mind the gross waste of resources that is the caste system." Han avslutter artikkelen med: "while China's one-child policy has become a demographic problem and it suffers from not having enough democracy, India's quickly growing population and rampant [tøylesløse] democracy may prove even more dangerous [uthevet her]. Should the day arrive when one brand or another of authoritarianism – nationalistic, religious or military – is able to seize control through gross government failure, lack of demand for Australian coking coal could be the least of the region's concerns."
Mens Den Norske Nobelkomiteen er bekymret for at Kina ikke får demokrati hurtig nok, synes Australias redaktør Pascoe å være mer bekymret for at Indias demokrati ikke lenger klarer å beholde nødvendig legitimitet i folket, slik at styresmaktene gjør seg sårbare og åpne for at autoritære krefter kan kuppe makten, slik man har sett det i flere asiatiske land.
4. Gode familierelasjoner, økonomisk trygghet og helse betyr mer enn frihet
Av Happy index tabell 3.1 side 64, framkommer at det er en sterk sammenheng (korellasjonskoefisient på 0,81) mellom landenes bruttonasjonalprodukt (BNP) pr innbygger og tilfredshetsnivå. Økes inntektsnivået med 30 % og medtas andre variabler, ser man at «social support» (familie/venners støtte/hjelp) får verdien 0,29, BNP 0,28 og helse 0,25. Økt freedom (handlefrihet) teller bare 0,15. Av appendix B side 85 utgjør dårlig fysisk og mental helse den desidert sterkeste minusfaktoren for livstilfredshetsfølelsen fulgt av arbeidløshet. Familieoppløsning (separasjon, skilsmisse, ektefelles død) trekker også kraftig ned.
Gross national Happiness index Bhutan side 32 viser at «Good Govenance» vektes til 9 % av de ni hovedfaktorene som bestemmer bhutanesernes tilfredshet med livet og 13 % når faktoren påvirker i negativ retning, jf fig 18 side 42. Good Govenance består av «political participation» (vektes til 40 %), «services» (40 %), «governance performance» (10 %) og «fundamental rights» hvor ytringsfrihet, diskrimineringsforbud mv. inngår ( bare 10 %).
Av 33 enkeltindikatorer, jf fig. 7 side 33, finner lykkelige bhutanesere disse dårligst tilfredstillet: 1. knowledge (folkehistorer og sanger, lokale festivaler, HIV/AIDS informasjon og kunnskap om Grunnloven). 2. Cultural participation (festivaler). 3. donation (time & money), 4. scooling, 5. services (kort vei til lege/helse, renovasjon, strøm og vann) 6. Political participation, 7. Driglam Namzha (harmoni og etikette/klær under formelle anledninger), 8. work, 9. housing, 10. spirituality, 11. Community participation, mens først på 12. plass kommer fundamental rights (herunder ytringsfrihet). Blant de ulykkelige går politisk deltakelse opp fra en 6. til en 5. plass og fundamentale rettigheter står fortsatt på en 12. plass, se fig 17 side 42.
Nabolandet til Kina, Bhutan, har gått fra et absolutt monarki i 1998 til demokrati med stemmerett i 2008. Jeg tviler likevel på om resultatet av undersøkelsene ville blitt veldig forskjellig om den var foretatt blant kineserne. Kinesere flest er neppe så opptatt av ytringsfrihet og stemmerett eller de øvrige sivile og politiske rettigheter nevnt i Charter 08 som Liu Xiaobo og Nobekomiteen skaper inntrykk av. Derimot er de opptatt av å dyrke sin lokale kultur og identitet, sosial trygghet og sikkerhet, skoler og kunnskap, helse, strøm, vann, arbeid, boligforhold og åndelige verdier. På disse områdene har de kinesiske myndigheter bedret forholdene for mange hundre millioner mennesker i et tempo verden knapt har sett maken til i historien; også landsbyboerne har fått det bedre. Det kinesiske folk er først og fremst opptatt av bedringer innen Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og dette har også de kinesiske myndigheter sørget for på en fin måte overfor stadig flere kinesere i byen og også til en viss grad på landet. I Norge hvor disse grunnleggende menneskerettighetsbehov for en stor del er oppfylt, vil fokuset rette seg sterkere mot de sivile og politiske rettigheter. Føler det kinesiske folk at en for rask liberalisering på området for sivile og politiske rettigheter, kan vanskeliggjøre forbedringer på de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, så bør Norge respektere dette. Utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo var i så måte respektløst.
5. Norge må ta initiativet til forsoning med Kina
Gerhard Heiberg sa i Aktuelt spesial Kina 8.11.12 kl 20.11: «Det er ikke spørsmål om å be om unnskyldning. Det er et spørsmål å ha et budskap til det kinesiske folk, og det kan i all enkelhet gå ut på at man ser kina, kultur, historie, bakgrunn og at man har en viss forståelse for den kinesiske reaksjon på tildelingen av fredsprisen … det må komme noe fra norsk side.»
Hvis det kinesiske folk ikke forventer seg mer enn dette, burde ikke komiteleder Torbjørn Jagland og næringsminister Trond Giske vente for lenge med å la høre fra seg. Personlig mener jeg Jagland bør beklage at Nobelkomiteen ikke fikk en juridisk gjennomgang av den rettskraftige dommen til Liu Xiaobo før han konkluderte med at den var en politisk avgjørelse av DKK legitimert gjennom en ikke uavhengig domstol. I dag har Den Norske Nobelkomite valgt inn en dyktig jurist Berit Reiss-Andersen som medlem. Dette kan forhindre at enhver rettsavgjørelse tatt under et ikke vestlig demokratisk styre, ikke blir avskrevet som illegitim før dommen blir gjennomgått.
Norge vil tape mer på å være uvenner med Kina enn omvendt. Nobelkomiteen bør legge til side sin stolthet og erkjenne at de har gjort en feil under saksbehandlingen, noe som har ført til at Kina med rette er blitt fornærmet. Hvis verken Torbjørn Jagland eller Trond Giske gjør noe for å komme frem til en forsoning, kan de dårlige diplomatiske forbindelsene og forretningsmessige forholdene til Kina fortsette «forferdelig lenge», slik Heiberg uttrykte det. Stipendiat UIB Simen Andersen Øyen sa omtrent det samme til Tv2-korrespondenten i Kina.
Alfred Nobel ønsket at de som hadde arbeidet for freden «folkens förbrödrande» skulle få fredsprisen. Liu Xiaobo har publisert artikler i utlandet med grove og udokumenterte beskyldninger mot de kinesiske myndigheter for å være korrupte og diktatoriske og derfor ikke styrt i overenstemmelse med folkets vilje. Han er straffet for sine krenkende uttalelser/propaganda og for å ville knuse de politiske styresmaktene. Hans aggressive fremgangsmåte og propaganda overfor utenlandske medier har ikke ført til at det er blitt lettere å holde et fredelig og godt forhold mellom de vestlige stater og Kina, tvert imot. Han burde derfor aldri ha fått noen fredspris.
Det beste Nobelkomiteen og Norge nå kan gjøre for å skape forsoning og nasjonenes forbrødring mellom Kina og Norge, er å beklage den dårlige saksbehandlingen og sette seg inn i de juridiske sider av Xiaobo-dommen, Kinas rettssystem, kultur og historie. Formidles denne nye kunnskapen og forståelsen til det kinesiske folk, vil forholdet mellom Kina og Norge bli godt igjen.
6. Sammendrag
I Nobel-talen underbygget Jagland fredsprisen til Xiaobo med at domstolen hadde dømt ham for «undergraving av statens makt», og at dette stred mot den kinesiske grunnlov og menneskerettighetene. I Xiaobo-dommen står det at han hadde spredt rykter, ærekrenkelser og tilskyndet til å styrte det sosialistiske systemet. Leser man Grunnloven art. 35 om ytringsfrihet sammen med art. 41 (forbud mot forvrengning av fakta) og 51 (individets ytringsfrihet kan ikke krenke statens rett), er dommen på 11 år i overenstemmelse med Grunnloven.
Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter gir rett til ytringsfrihet etter art. 19, men i art. 20 settes det forbud mot å fremme nasjonalhat eller tilskyndelse til fiendskap. Xiaobos propaganda som ble publisert på utenlandske nettsteder, kan rammes av dette forbudet.Hans mål synes å være å sverte og framsette overdrevne og udokumenterte beskyldninger mot ledelsen og de offentlige tjenestemenn som han i det altoverveiende ser på som tyranniske, korrupte, diktatoriske egoister som bare et ute etter å tjene sine egne interesser.
Korrupsjonen i Kina er ikke noe verre enn i andre «demokratiske» asiatiske stater samlet sett (Taiwan, Sør-Korea, Thailand, Sri Lanka, India, Filippinene, Russland,Indonesia og Bangladesh). Korrupsjonsproblemet i Kina er mindre enn i India der hele demokratiet nå står i fare for å miste sin legitimitet. For Prosperity index (økonomi, entreprenørskap, styre, utdannelse, helse, sikkerhet, frihet og sosial kapital) rangeres Kina på 55. plass. Gjsn. for de ni ovennevnte statene er 62. plass og India kommer på 101. plass. I følge Human development index ligger Kina nesten på gjennomsnittet med 101. plass, mens India får 134. plass. Måler man kinesernes personlige oppfatning av tilfredshetsnivået (Happy index), ligger de godt over inderne, men noe under gjennomsnittet for de ni asiatiske statene. Mens India faller kraftig nedover på Prosperity indeks listen 2009-2012, klatrer Kina oppover. Det er slett ikke sikkert at en ny «arabisk vår» eller demokrati-revolusjon i Kina vil tjene kineserne og verdenssamfunnet.
Thorbjørn Jagland bør beklage at han ikke gikk grundig nok igjennom Xiaobo-dommen og Trond Giske bør på bakgrunn av Kinas kultur og historie, vise en viss forståelse for den kinesiske reaksjonen på tildelingen av fredsprisen.