Hvordan jeg ser på Nobelkomiteens valg i 2010.
Den norske nobelkomiteens beslutning om å gi årets Nobels fredspris til Liu Xiaobo er feilslått, fordi Liu er funnet skyldig i å bryte paragraf 105 i Kinas straffelov. Gjennom sitt valg har Nobelkomiteen vist ringeakt for Kinas juridiske suverenitet og hvor lite den forstår av landet mitt. Det kinesiske folk finner det vanskelig å forstå eller akseptere beslutningen og den støtte som noen regjeringer og politikere gir den. La meg oppsummere hvilke synspunkt som kan anføres til støtte for beslutningen ved å peke på to forhold.
For det første: Noen støtter og applauderer Kinas økonomiske framskritt, mens de mener at Kinas politiske system er feilslått, eller i det minste at det har stagnert. Da er mitt spørsmål: Hvordan kan en suveren stat oppnå sosiale og økonomiske framskritt på alle områder og imøtekomme folkets behov uten et velfungerende politisk system? Et godt forhold mellom en stats økonomiske og politiske system er grunnleggende for den sosiale utviklingen. Et feilslått politisk system har rett og slett ingen sjanse til å fremme og underbygge vedvarende og robuste økonomiske og sosiale framskritt i massiv skala.
I den grad Vesten beundrer sitt eget politiske system, ønsker Vesten også å globalisere det. Spørsmålet er hvorfor et slikt «politisk korrekt» system for øyeblikket står overfor så store økonomiske og sosiale problemer? Hvordan har Vesten i årtier kunnet fremme sitt system i andre deler av verden, når resultatene av det fortsatt ikke overbeviser?
Kina og andre utviklingsland trekker lærdommer fra Vesten. Men viktigere er det at vi forholder oss til vår egen virkelighet. Dersom man anerkjenner framskrittene Kina har gjort de siste tre tiårene, burde man også anerkjenne at Kina gjorde noen kloke veivalg, både når det gjelder det politiske systemet og den konkrete politikken som er ført. Den økonomisk framgangen kan ikke skilles fra det politiske systemet som gjorde den mulig.
Jeg innrømmer at systemet vårt ikke er perfekt. Det vil ta oss tid å forbedre vårt sosiale system. Kina møter mange utfordringer; som svakheter i den økonomiske strukturen, en fortsatt sårbar jordbrukssektor, forskjeller i urban og rural utviklingstakt og inntektsfordeling, samt en rekke sosiale spørsmål som skriker etter oppmerksomhet. Blant 1,3 milliarder kinesere lever fortsatt 150 millioner under fattigdomsgrensen, mens 160 millioner eldre borgere trenger omsorgstjenester. Vi er under press for å skape 270 millioner nye arbeidsplasser når 12 millioner hvert år samtidig kommer inn i arbeidsstyrken.
Det framlagte 12. femårsprogrammet fokuserer på befolkningens velferd, og prioriterer å skape flere jobber. Vi vil forsere utviklingen av vår sosialpolitikk, for å sikre alle våre borgere lik tilgang til grunnleggende offentlige tjenester. Og vi vil styrke innsatsen for å justere inntektsfordelingen, slik at fruktene av utviklingen høstes av en befolkning som får økt livskvalitet.
Dersom du følger nøye med i Kinas utvikling, vil du se at det kinesiske folket deltar aktivt i diskusjoner om viktige politiske beslutninger, og at partiet og myndighetene er i full stand til å ta imot kritikk og til å bedrive selvkritikk for å forbedre seg. Dette er en nøkkelingrediens for at Kina skal lykkes i reformbestrebelsene. Det blir bare så ofte oversett, særlig av den vestlige verden.
Med utgangspunkt i min personlige erfaring har Kina gjort store sprang i demokratiske beslutningsprosesser, i å sikre befolkningens rett til informasjon, til å bidra, til å uttrykke seg og til å øve innflytelse, samt i å sikre rettsstaten. Dersom man sammenligner Kina for 30 år siden med Kina i dag, er det lett å se at mange av spørsmålene vi diskuterte den gang for lenge siden har blitt besvart gjennom våre reformbestrebelser. Og likevel: Nå står vi overfor nye utfordringer. Det er årsaken til at vi forplikter oss til å åpne opp for å etablere et sosialistisk demokrati og menneskerettigheter til fordel for vår egen utvikling.
For det andre: Kina blir anklaget for å mangle ytringsfrihet. Men i vår tid er ikke kaldkrigsmentaliteten som så ofte politiserte ytringsfrihetsspørsmålet lenger passende. Etter mer enn 30 år med reformer er Kina allerede et vitalt samfunn når det gjelder å uttrykke ulike synspunkter. I Kina finnes det nå over 2000 aviser, mer enn 9000 magasiner, millioner av nettsider og over 200 millioner blogger. Mer enn fire millioner blogginnlegg eller -kommentarer offentliggjøres hver eneste dag, noe som gjør Kinas cyberspace til det tettest befolkede området for meningsytringer i verden.
Folk nyter godt av ytringsfriheten, gitt at den utøves innenfor lovens grenser. Å undergrave nasjonens sikkerhet gjennom å misbruke det frie ord er en forbrytelse og vil bli straffet etter loven. Grensen mellom ytringsfrihet og lovstyre kan ikke, og burde ikke, gjøres utydelig. Når denne grensen krysses, er det ikke lenger et spørsmål om ytringsfrihet, men om å styre etter loven. En slik grense eksisterer i de aller fleste land i verden.
Man trenger vel ikke minne om at ytringsfriheten, ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, medfører «særlige forpliktelser og et særlig ansvar», blant annet for «beskyttelsen av den nasjonale sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden»? Det er ikke uvanlig i vestlige land å straffeforfølge individer som ved ord eller handling truer den nasjonale sikkerheten eller samfunnsordenen. Ytringsfriheten kan ikke overskride lovens grenser i vestlige land, men dere ser aldri dette som et menneskerettighetsspørsmål. Vestlige land forsvarer sine verdier og sitt politiske system ved hjelp av loven. Det har også Kina rett til å gjøre. Noe annet ville rett og slett vært dobbeltmoralsk.
Jeg har merket meg at Den norske nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad sa det rett ut da han holdt sin forelesning i Oxford: At komiteens valg i 2010 var politisk og rettet mot Kina. Mer enn to tiår etter at den kalde krigens slutt skulle gjøre ende på de ideologiske spenningene i verden, brukes en fredspris skapt av Alfred Nobel for mer enn hundre år siden til å gi land man betrakter som «annerledes» et politisk lyskespark. Det er bare trist, ikke sant?
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.