Dissident Liu Xiaobo er talsmann for et typisk vestlig politisk styresett som også ivaretar de politiske og sivile menneskerettigheter relativt godt. Et demokrati forebygger muligheten for krig, men Kina har i nyere tid ikke utgjort noen militær trussel mot andre stater. Hvis Liu Xiaobos politiske strategi ikke faller i smak hos en betydelig større andel av befolkningen enn det AKP-ml gjorde på 70-tallet i Norge, så har jeg problemer med å se at hans stemme skulle telle mye mer enn alle andre kineseres meninger.

Professor i kinesologi Rune Svarverud gir et nogenlunde greit bilde av de store massenes meninger hvor han deler inn kineserne i fire grupper etter hvordan de ser på fredsprisutdelingen: Den første er de politisk uinteresserte, som ofte er unge født på 80- og 90-tallet. La oss si de utgjør 20 %. Den andre gruppe er de som mener prisutdelingen utgjør innblanding i kinesiske indre anliggender; stipuleres til 10 %. Den tredje gruppen støtter prisutdelingen fordi det er en svært viktig politisk sak til fremme av ytringsfrihet og politiske reformer; vi sier 30 %. Så kommer den fjerde og største gruppen som mener at Liu Xiaobos synspunkter er for skarpe og lite samlende og at de er skeptiske til raske og voldsomme omveltninger. De kan utgjøre så mye som 40 %.

Følgelig vil altså kun 30 % ønske å lytte til Liu Xiaobos synspunkter, de øvrige 70 % ønsker at reformene skjer i det tempo som Kina har i dag. Jeg forutsetter at Rune Svarveruds observasjoner er de enkelte kineseres oppriktige meninger og at eventuell frykt for represalier fra Kinas kommunistiske partiet ikke ligger til grunn for svaret.

I Nobelseremonien leste Liv Ullmann opp Liu Xiaobos sluttappell under domsavsigelsen i retten den 23. desember 2009. Han fremsto da som en svært ydmyk mann som bare ønsket å være venner med dommere, aktoratet, fengselsbetjenter og andre. Han understreket endog at interneringssenteret i Beikan hadde blitt vesentlig mer humant fra 1996 til 2006. Av dommen den 25.10.2009 finnes sitater fra en rekke artikler med titler og tekster selv nordmenn ville reagere på. Her kan nevnes ett sitat blant mange: "All the methods of the Chinese communists are based on a plan to support the rule and interests of the dictators, but there is no hope for them to continue for long since countless cracks have already appeared in the edifice of their dictatorship." Dette er ikke Xiaobos ytringer om Charter 08 eller hans demokratiske politikk, men heller en udokumentert påstand om at diktatorene er korrupte og at hele systemet er i ferd med å rase sammen slik at han nå står klar til å ta over. AKP-ml uttrykte seg på tilsvarende måte mens norske myndigheter da reagerte med omfattende overvåkning. Under nobelseremonien viste Thorbjørn Jagland til kinas grunnlov artikkel 35 om ytringsfrihet, men tok ikke med at de har en utvidende bestemmelse om ærekrenkning som gjelder også mot staten etter artikkel 51 (krenke statens interesser) og oppviglerparagrafen i straffeloven § 105. Norge setter også begrensninger i ytringsfriheten, jf lektor Olav Hoaas’ 120 dagers betingede dom i 1976.

Hvis fredsprisen verken vil redusere en eventuell fare for kinesisk militær aggresjon mot andre stater eller fremme de sivile og politiske rettigheter i et tempo og på en måte som flertallet i folket ønsker, kan jeg vanskelig se for meg at man har nådd målet med denne fredsprisutdelingen. Det første delmålet må være at kineserne ratifiserer konvensjonen om politiske og sivile rettigheter som de allerede har underskrevet. Liu Xiaobos ambisjoner er urealistiske innenfor de tidsrammer han ser for seg. De kinesiske dissidentene har mange fornuftige meninger, men foreløpig synes det som de har flertallet i folket mot seg.

Underskriftskampanjen som ble igangsatt i det kinesiske miljøet i norge mot fredsprisen ble igangsatt av organisasjoner som ønsker et godt forhold til den kinesiske ambasaden. Det er legitimt, men man skal også ta med seg at slike organisasjon per def må være regimevennlige. Det er ingen alternativer.

Vit da, at allerede ved denne underskriftskampanjen så var det mange kinesere som fryktet å få problemer ved ikke å skrive under. Det var mange som var redde for ikke å skrive under, redde for at det kunne få konsekvenser.

De som valgte, ut fra egne meningers rett, å stille opp på fakkeltoget som Amnesty International arrangerte, var enda mer nervøse. Jeg har antagelig allerede risikert mer ved å svare ambassadør Tang her på Nye Meninger, men jeg var med i en gruppe som hele tiden ville unngå medienes foto og fjernsynskameraer, for de var redde for konsekvensene. Jeg så også at det var fotografer som var mer interesserte i å fotografere enkeltansikter blant oss enn folkemassene og parolene; men ikke vet jeg hvorfor og ikke ønsker jeg å spekulere for mye i hvorfor. Men suspekt var det.

Vi er redde for hva vi risikerer. Vi er redde for at vi ikke vil få visum til kina neste gang vi søker. Det betyr at man ikke får besøke foreldre, søsken, søskenbarn, ikke får være med i fødselsdager, bryllup og andre viktige begivenheter i slekten.

Denne frykten bærer kineserene. Kineserene er veldig ambivalente til prisen og oppmerksomheten rundt Liu Xiaobo, og en av grunnene til at de er ambivalente er denne frykten.

Det finnes folk som risikerer betydelig mer her i verden, det er ikke det. Men hva risikerer du, Frode Kletten? Du reduserer det kinesiske folk til en grov etnosentrisk karrikatur, der opposisjonen er problemet og ikke regimet.

Vennlig hilsen
Xi Leifo

Du spør meg ”hva risikerer du, Frode Klettum?” Jeg står ikke fritt til å gi uttrykk for hva som helst på en hvilken som helst måte. Beskylder jeg navngitte politikere for å være korrupte uten å kunne dokumentere dette, risikerer jeg å bli dømt for injurierende uttalelse, jf straffeloven § 247 om ”å skade en annens gode navn og rykte”. Blir jeg for subjektiv, affektert og usaklig her i forumet, kan innleggene/kommentarene bli strøket som upassende. Det er med andre ord både lovbestemmelser og etiske retningslinjer som begrenser ytringsfriheten i Norge.

Liu Xiaobos svært ydmyke holdning overfor dommerne under domsavsigelsen den 23. desember 2009 og hans ros til myndighetene for store forbedringer av de sivile rettighetene, står i sterk kontrast til hans krasse og udokumenterte beskyldninger mot det kinesiske folkestyret. Jeg siterte deler av hans sluttappell fra retten i min kommentar til Målløse dialoger av David Hansen i går. Dissident og kunstner Ai Weiwei har også uttalt seg i grandiose ordelag til NRK hvordan Kina har forbedret seg på praktisk talt alle områder, dog med unntak for ytringsfrihet og politiske rettigheter. Liu Xiaobo beskriver rettsprosedyren og fengslingsforholdene som kraftig forbedret. Dette viser at de kinesiske myndigheter også legger vekt på forbedringer innen de sivile rettigheter og på denne måten ønsker å følge moralfilosof Adam Smiths teorier.

Det kinesiske ”regime” kan ikke på noen måte sammenlignes med det burmesiske militærregimet eller Kim Jong Il’s totalitære regime i Nord-Korea hvor det knapt kan spores opp noen oppløftende endringer. De kinesiske dissidentene synes lite takknemlig overfor alle de store forbedringene som har skjedd innen menneskerettigheter på det sosiale, kulturelle, økonomiske og sivile plan, men kjemper fortsatt en innbitt kamp for ytringsfrihet og stemmerett som i realiteten allerede er vunnet. Det hele er et spørsmål om tid, og hvor fort dette skal skje, bestemmer flertallet av kinesiske folk, se Rune Svarveruds innlegg om at mange kinesere ikke ønsker for raske endringer. De demokratiske dissidentene må ta inn over seg at de ikke nødvendigvis har hele folket med seg når de gjør krav på å innføre et fullbårent demokrati i løpet av meget kort tid. Men hvis det viser seg at Svarveruds observasjon av det kinesiske folk er uriktig og at flertallet i folket er i mot de kinesiske makthaverne, så stiller saken seg helt annerledes.

Jeg tviler sterkt på at Nobels Fredspris er på 1,3 milliarder kineseres lepper f.t. selv om vi liker å tro det. De aller fleste har nok mer basale problemer å baske med. Borgerskapet og overklassen der, som i resten av verden, kjenner nok til denne prisen, og vet hvem som har fått den i år. Den politiske "nomenklaturen" er selvsagt forbannet og hevnlysten over at Kina har mistet ansikt, og det fordi fem avdankede vestligorienterte komité-medlemmer fra et, i sammenlikning, micro-land på den andre siden av kloden velger å legge USA-mål på Kina. (Spesielt siden Kina neppe har høye tanker om hverken menneskerettigheter eller demokrati i USA.) Her har deres system brakt 400 millioner mennesker ut av elendighet og fattigdom, uten at denne bragd anses verd en Nobel-pris. Derimot forherliger den norske Nobelkomitéen en kineser som er motstander av systemet, en dissident og opprører, som er dømt til 11 år i fengsel.

Men hva vet vi selv om denne prisen? Hvor mange nordmenn vet at Alfred Nobel slett ikke tenkte på dissidenter, demokratiforkjempere, menneskerettighetsforkjempere, klima- eller miljøaktivister, og slett ikke bank-akrobater, mor teresa'er eller for den saks skyld, krigførende presidenter, som mottakere av prisen. Selv om dette er gode kampsaker og ansette personer, som selvsagt fortjener priser, er det også et faktum at dette ikke er fredsarbeid(ere) per se. Godt miljøarbeid skaper ikke fred i Afghanistan. Menneskerettigheter og demokrati er ikke ensbetydende med fravær av krig, eller skaping av fred.

I sin siste Vilje og Testament gjorde Alfred Bernhard Nobel det klart at den årlige prisbelønningen skulle gå til "fredsförfäktare", (ordet han selv oppfant for å klargjøre hva han mente). Det var de som var forgangsmenn og -kvinner for fredssaken og i fredsbevegelser rundt på kloden. Det var fredsforkjemperne (Champions of Peace) heller enn generaler og presidenter som avslutter en krig deres land har begynt, som burde få prisen. Hva skulle så fredsforfekterne ha gjort for å fortjene prisen? Nobel nevnte: De som får i gang fredskonferanser og -kongresser, megling i konflikter mellom nasjoner for å få til "forbrødring" mellom dem. Og det kunne være aktivister og forkjempere for nedrustning og reduksjon av stående tropper.

Disse er det mange av i verden i dag. Foreninger, organisasjoner og enkeltpersoner og foretak. Mange er verd anerkjennelse for sitt arbeid. Men av de 91 gangene Nobels Fredspris har vært utdelt, har den (etter min snille utregning)bare 57 ganger gått til virkelige fredsforkjempere.

Spørsmålet vi bør stille oss er: Bør Stortinget innta en ny politikk for oppnevninger til den Norske Nobelkomité? Bør den delvis eller helt bestå av fagfolk og eksperter på fredsarbeid, både fra akademia og praktisk fredsarbeid, med best mulig kjennskap til fredsbevegelser i verden, og med kunnskap om verden ut fra et fredsperspektiv?

Den amerikanske senatoren Luger, som utrettelig har arbeidet for reduksjon av atomarsenalet til USA og Russland, tilfredsstiller vel det Stenkjær har listet opp her.

Ja, den republikanske senatoren Richard Luger har gjort, og gjør, mye godt arbeid for fredssaken. Han har fått skussmål for å være en rettskaffen mann, som handler og voterer på prinsipielt grunnlag. Han har tatt klare standpunkter mot både atom-, kjemiske og biologiske våpen. Og det sies at hans tale til senatet om Irak-krigen, var instrumentell for USAs nyorientering om den.

ser som at du har fått deg et norsk statsborgerskap, derfor var du redd av visa nekting. Siden du ikke er kineser lenge, hvordan er det mulig for deg å forsatt være interessert i kinas politikken. Hæh?

Du er den typisk person som sitter i egen sofaen og prater langsomt med andre som står på beinet. Du kommer aldri til å kjenne hvor vondt det er å stå på egne beinene. Hvis du er redd av å ikke få visa, hvorfor snakker du da? Hva er din hensikt eller mening? Det eneste du gjør, er å forbanne det kommunistisk regimet og publisere hvor skummelt og voldsomt de er i Kina. Men har du vært realistisk en gang og tenker fornuftig? Ja, jeg erkjenner at kinesisk regjering ikke gjør bra nok eller urettferdighet. Men hvis du er en statsleder som styr et verden størst land, tror du at du kunne gjøre det bedre enn dem? Dagens kina har fått nok problem i et ganske omfattende område som er vanskelig å telle hvem som skulle ta ansvar for, men enklest utvei er å bare utvikle seg videre. Kina blir akkurat litt bedre enn før, så kommer dere disse bråker-maker som flue å anklage på alt i kina. Rune Svarverud er ikke kineser, men han forstår bedre kinas situasjonen enn deg, fordi det alt du tenker for, er for deg selv. Ikke for kina, ikke for norge i det hele tatt, bare for deg selv. Dette kan sammenlignes med prisens tildelingen til Obama, fullt av smisk ræv-slikking(sett pris på anti-kina).

En segler sin sjel som billigslag, kan aldri vinne respekt. Miten-riket er nå på veien, Du trenger ikke si noe om dette. Shame on YOU!