Å bli seg selv

Anne-Lise Berntsen 1943-2012

Det er sagt om Anne-Lise Berntsen at hun dro til Salzburg da hun var for ung, debuterte da hun var for gammel og slo gjennom da det skulle vært for sent. Sånt gjør man ikke umerket i Likhets-Norge. Hun var født i 1943 og ble kalt den nye Kirsten Flagstad da hun 19 år gammel reiste fra en liten gård i Eggedal til Mozarteum og hjertet av europeisk musikkarv. Etter fire år på konservatoriet fikk hun en sønn og sluttet å synge. «Jeg var uansett ikke særlig egnet til å stå med sløyfe på rompa og skjelv i stemmen og synge Mozart», sa hun i et intervju.

Men stemmen var der inne et sted. Etter å ha lagt bort sang i over 10 år, hørte hun musikk av den italienske komponisten Luciano Berio og visste plutselig at her var hennes plass. Hun brukte noen år på å synge seg opp igjen, debuterte i Universitetets aula 36 år gammel og reiste videre derfra til Operahögskolan i Stockholm. Fra sangmiljøet kom det dårlig skjulte signaler om at hun hadde fått sin sjanse og burde slippe til yngre krefter.

I 1984 scenedebuterte hun på Festspillene med Arnold Schönbergs Pierrot Lunaire. Denne musikken sto henne nær. Både musikken og pantomimefiguren Pierrot er full av paradokser: Pierrot er en mannsrolle skrevet for en kvinne. Han er både helt og stakkar, og rollen skal synges på en måte som ligger mellom tale og sang. Berntsens innspilling av Pierrot Lunaire ble belønnet med Spellemannsprisen.

Hun ble ansatt som solist ved Kungliga Operan i Stockholm, og det store gjennombruddet kom i en tradisjonell operarolle, Turandot ved Folkoperan i 1988.

Anne-Lise var seg selv også i operaens korsetter og hierarkier. Hun begeistret på operaen i København som Carmen, men var ikke fornøyd selv. Hun ville ha en annen Carmen. «Bizets Carmen er en krass, vond og stygg historie som også handler om døden. Menn har en tendens til å forelske seg i klisjeen om den ildfulle kvinnen», sa hun i et annet intervju. I København sang hun også det hun betegnet som sin drømmerolle, Marie i Alban Bergs Wozzeck.

I 1989 fikk hun lanseringsstipend. Det har hun senere sagt at hun gjerne skulle ha vært foruten. Det sammenfalt med 80-årenes klokkertro på at innpakning selger og at alt er større i Amerika, der Berntsen skulle lanseres. Hun ble kledd opp av et ivrig management, men fikk så hatten passet både i fagmiljøet og i norsk presse for dyre kjoler og store utringninger. En operapersonlighet som Ingrid Bjoner gikk ut og kritiserte fondet for å satse så mange penger på én person.

Men ingen kunne si noe på musikken, og USA tok godt imot henne.

Etter hvert fant Anne-Lise Berntsen sin egen vei utenfor operahusene. Arne Nordheim skrev en rolle i sitt oratorium Nidaros til henne, og sammen med komponisten og organisten Nils Henrik Asheim utviklet hun prosjektet Engleskyts med norske salmer og orgelimprovisasjon. Hun underviste i sang i Trondheim og ble kontaktet av studenter på alle slags instrumenter som ville finne sin egen musikalske personlighet. Yngre sangere som har gått utenfor allfarvei, som Kari Bremnes, Unni Løvlid eller Tora Augestad, nevner henne som et viktig forbilde. «Jeg klarer ikke interessere meg for musikkframførelser som bare er flinke», har Berntsen sagt.

Med den sterke personligheten fulgte også et samfunnsengasjement. De siste årene bodde Anne-Lise Berntsen i Vadsø og satte store samarbeidsprosjekter mellom norske og russiske kunstnere ut i livet. Da hun døde, arbeidet hun med en ny opera om Finnmark-partisanene, som skal ha premiere på Festspillene i Nord-Norge i 2014.

Etter å ha hørt henne i en sprelsk juleopera i Trondheim i fjor, skrev en kritiker at Anne-Lise Berntsens stemme spredte både gufs og varme. Vi har mistet en viktig sanger som ikke var redd gufset.