Spiller høyt på Samtidsmuseet

- Jeg ville gjøre noe som rocket hele huset, forteller Sabrina van der Ley (45). I dag åpner hun sin største satsing som ny direktør på Museet for samtidskunst: «I Wish This Was A Song: Music In Contemporary Art». Begge etasjene i Samtidsmuseet er fylt av musikk som er billedkunst, eller omvendt. Over 80 verk av nærmere 50 kunstnere, som skal skape utgangspunkt for konserter, performance, debatter og aktiviteter helt fram til januar. På bildet over står van der Ley ved tårnet av 238 høyttalere som nå dominerer inngangspartiet til museet: Simon Dybbroe Møllers installasjon «FACADE» - «den spiller tonene F, A, C, A, D og E», forklarer direktøren, som tiltrådte ved Samtidskunstmuseet i mai 2011. Jobben hadde stått ubesatt siden 2009, da Audun Eckhoff tiltrådte som sjef for Nasjonalmuseet etter flere års turbulens. Det tok to år før han fant en god nok søker til Samtidskunstmuseet.

Nytt publikum

Det første året har van der Ley blant annet brukt på research og kurering av «I Wish This Was A Song», med svenske Stina Høgkvist som medkurator.

- En utstilling om musikk og kunst var en idé jeg begynte å arbeide med allerede før jeg kom hit, da jeg jobbet på Hamburger Kunsthalle. De siste fem-ti årene har vi sett mange billedkunstnere jobbe med musikk som tema, forklarer van der Ley.

De siste årene har Samtidsmuseet fått kritikk for å være irrelevant, og ikke lenger tiltrekke seg verken publikum eller de rette kunstnerne.

- Jeg merker ikke noe press for at Samtidsmuseet skal utvide publikumsgrunnlaget. Men jeg er selv interessert i å trekke et nytt publikum til museet, fastslår Sabrina van der Ley. Fram mot at det nye Nasjonalmuseet står klart på Vestbane-tomta i 2017, hviler ansvaret på henne for å profilere Museet for samtidskunst, i konkurranse med private institusjoner som Henie-Onstad og Astrup Fearnley. «I Wish This Was A Song» kommer like før åpningen av det nye Astrup Fearnley-museet i signalbygget på Tjuvholmen, signert Renzo Piano.

Tverrkunstnerisk

- Jeg ser fram til åpningen av Astrup Fearnley-museet, det er et fantastisk stykke arkitektur. Jeg fikk bare med meg den siste utstillingen på Astrup Fearnley, de stengte like etter at jeg tiltrådte. Men mitt inntrykk er at de for det meste gjør soloutstillinger med enkeltkunstnere. På Samtidsmuseet vil jeg tilbake til miksen av tematiske utstillinger, gruppeutstillinger og soloutstillinger. Både fordi jeg selv er interessert i større sjangeroverskridende utstillingsprosjekter og fordi det er lettere å kommunisere med publikum gjennom temautstillinger, sier van der Ley.

- Med «I Wish This Was A Song» vil jeg gjøre terskelen lavere for å oppsøke Samtidskunstmuseet. Kombinasjonen musikk og visuell kunst gir nye åpninger inn til museet, både for publikum og kunstnere. Framover vil jeg jobbe mer tverrkunstnerisk med museet, forteller van der Ley.

Også Henie-Onstad-senteret har de siste årene jobbet med å løfte fram senterets tverrkunstneriske profil.

Kan danse

- Vi har noen fellestrekk med Henie-Onstad Kunstsenter. Vi skal sørge for at hvert sted beholder en distinkt forskjellig identitet. Et statlig museum er noe annet og har andre oppgaver enn et privat kunstsenter, understreker van der Ley.

Åpningsdagen på «I Wish I Was A Song» i dag markerer den tverrkunstneriske ambisjonen, med flere samarbeidsprosjekter og -konserter sammen med Ultimafestivalen og Ny Musikk, som er medarrangører for utstillingen. Mange av verkene på «I Wish This Was A Song» inviterer publikum til å delta. Utstillingen er delt i sju deler, med en egen danseavdeling som inkluderer videokunstverket «Funk Lessons: White People Can Dance».

- Og det skal vi prøve å bevise med denne utstillingen, sier van der Ley.

- Et utgangspunkt for hele utstillingen var at dette skulle være moro. Man kan respondere på verkene umiddelbart, og glede seg over dem - danse, synge, spille. Og så vil man etter hvert merke en politisk undertone ved mange av verkene. Dette er ikke bare underholdning.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no