Kultur

Fascinert av kjedelige Knausgård

Hvorfor er Knausgårds «Min kamp» interessant selv om den er kjedelig? Litteraturkritiker James Wood har kanskje funnet svaret.

- Karl Ove Knausgård er ingen spesielt dyktig historieforteller, sier britiske James Wood til Dagsavisen.

Han er litteraturkritiker, essayist og professor i litteraturkritikk ved Harvard-universitetet, og regnes som en av de mest sentrale engelskspråklige litteraturkritikerne. Nå besøker han Oslo for å holde foredrag om Knut Hamsun, i forbindelse med Norsk-amerikansk litteraturfestival.

- Knausgård inkluderer for mange detaljer. Noen er interessante. Men mange er banale, og altfor langdrygt presentert. Som da han som tenåring skal på fest og må gjemme alkoholen, en historie som varer og varer og varer, sier Wood.

Stemme og enkelhet

Likevel er han fascinert av Karl Ove Knausgård, og hadde mye positivt å melde i sitt femsiders essay i prestisjetunge «The New Yorker» nylig.

- Jeg tror interessen min kommer av stemmen hans. Knausgård skaper en kontakt, intimitet, som holder leseren fast. Dessuten bryter han hele tida opp fortellingene med mer essaylignende, filosofiske partier. Meditasjoner over døden, om trær, eller dagliglivet i Stockholm.

Det siste er ifølge Wood ekstra spesielt målt opp mot mye nyere amerikansk litteratur.

- Amerikanske forfattere har glemt at enkelhet er interessant i seg selv. De er veldig opptatt av å vise alt de vet, og hvor godt de vet det.

Ærlighet interesserer

At «Min kamp» i Norge fikk mest oppmerksomhet for det kritikerne kalte «brutal ærlighet» og «hudløs selvutlevering», overrasker ikke Woods.

- Den forenklende måten å forklare det på, er å si at folk liker sladder. Men jeg mener det er mer korrekt å si at folk synes sannheten er interessant. Ærlighet er fengslende. Vi lever i et uærlig samfunn, på tross av all verdens reality-TV. Der er alt regissert. Og disse såkalt «ærlige» memoarene som er så vanlige i USA er ikke ærlige, for forfatteren risikerer aldri noe. Tvert om er de øvelser i selvkontroll, som på formelmessig vis ender med at «nå går alt fint, jeg er medlem av Anonyme Alkoholikere». Å tilstå at man er ambivalent til å være forelder, som Knausgård gjør, koster langt mer.

Forvokste gutter

Dermed, siden han er annerledes, burde Knausgård ha stort potensial for å lykkes i USA, tror Wood.

- I amerikansk litteratur er det en hel generasjon menn i førti-femti-årene som rett og slett har utsatt voksenlivet. De er uten koner, uten barn, det virker ofte som de også er foreldreløse. I stedet skriver de inngående om superheltene de likte som barn, og popmusikken fra ungdommen. Streber etter å være kule. Jeg satte pris på at Knausgård, en mann i førtiårene, så tydelig viser hvordan livsrytmen flommer gjennom ham. Foreldre dør, barn blir født, partnere fraskilt. Livet er en kamp mot store krefter.

Pettersons setninger

Så også hos Per Petterson, den norske forfatteren som for tida er klart størst i Storbritannia.

- Han skriver nydelige bøker. Petterson er en god historieforteller. Jeg liker det han gjør med setningene sine. Dette at han har så mange påheng. Når du tror at setningen er over, og enhver skolelærer ville sagt at den faktisk skal være det, kommer det noe mer. Han skaper en interessant overflate å lese i.

Med Skriving som med mat

For god litteratur handler ikke om å skrive perfekt. Men om rette forhold:

- Det blir som med mat. Om du på en restaurant får en diger tallerken med bittelitt mat, føles det bortkastet, jålete. Eller omvendt, om en liten tallerken er breddfull, føles det klønete, usofistikert, billig. Slik er det med diktning også. En roman trenger ikke perfekt språk, perfekt plot og perfekte karakterer. Det forfatteren må gjøre, er å dimensjonere forholdet mellom «tallerken» og «mat» riktig. Altså fortelle historien på en måte som tilfredsstiller oss, som har rett fasong for tallerkenen. Hamsun gjør det samme. Han har ingen perfekt oppskrift. Men han fyller nok, og rett, plass. Det er synd Hamsun ikke har fått den anerkjennelsen han fortjener utenfor Norge. Han er jo modernismens og postmodernismens far.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Wood tipser om Nobelprisen

- Ett år hadde jeg total flaks og tippet at portugisiske José Saramago kom til å få Nobelprisen - og fikk rett, sier James Wood.

- Etter det regnes jeg visst som en slags nobelguru, selv om jeg ikke har vært i nærheten av å tippe rett alle andre år. Men om jeg skal komme med tips, ville jeg valgt ungarske László Krasznahorkai, en vidunderlig forfatter. I USA er det dessuten alltid snakk om Philip Roth, noe som ville passe med den sittende juryens tendens til å gi prisen til eldre forfattere som har ligget lenge på favorittlistene.

- På den andre siden har det vært veldig mange priser til det engelskspråklige området i det siste. Så heller Krasznahorkai da, sier Wood.