Impotent erobrer

For det er ikke bare det at TV-versjonen av Jan Kjærstads spektakulære historier om Jonas Wergeland er strippet for mye av det som gjør bøkene spektakulære, drivende og leseverdige. Problemet er at «Erobreren» ikke står spesielt stødig som TV-drama på egne bein heller. NRKs storsatsing er ikke et moderne TV-drama, slik vi er blitt vant til dem, med realistiske, menneskelige karakterer som beveger seg i en virkelighetsnær verden.

«Erobreren» er blitt mest en forenklet filmatisering av en stor og kompleks romanfortelling. Det minner om en moderne utgave av det gamle Fjernsynsteatret. Alternativt kan dette være et visuelt hørespill for TV, hvor skuespilleres figurer er endimensjonale karikaturer og klisjeer.

Det er forståelig at man har vært nødt til å strippe vekk de mer fantastiske dimensjonene av Kjærstads opprinnelige bøker. Problemet er at fortellervalgene som er tatt ikke har bidratt til å gjøre historien om Jonas Wergeland blodfull, levende og bevegende. Det er ikke bare den mer overmenneskelige dimensjonen av Jonas Wergelands liv som er tonet ned. TV-versjonen er også strippet for romanenes liv, humor, heftighet, puls og nerve. Denne «Erobreren» er smålåten og blodfattig.

Skuespillernes alvorstunge miner skal fortelle at det er et følelsestungt drama vi opplever, men teatralske og nølende framføringer av kunstferdige replikkvekslinger skaper ikke følelsen av levende dramatikk. I stedet er savnet av den saftige livsbejaenheten fra Kjærstads opprinnelige romaner påtakelig.

Disse seks timene med drama hadde trengt større stemninger for å virkelig kringkaste det store dramaet som Jonas Wergelands unike liv faktisk er. I stedet får vi servert dempende virkemidler, som den gjennomgående slentrende temamusikk som frambringer en hverdagslig tomhetsfølelse.

At skuespillerne framfører støyende karikaturer forsterker inntrykket av at det er noe fullstendig uekte finmalt som foregår på skjermen. Til tross for at handlingen foregår i sirlig konstruerte kulisser av fortidens Oslo, skaper skuespillet inntrykk av at dette burde utspilt seg på en teaterscene. Det er i hvert fall der Kim Haugens onkelkarakter hører hjemme.

Til TV-seriens forsvar er «Erobreren» basert på en urealistisk virkelighet, og en kompleks fortelling på over 1500 sider. Det er også serieskapernes problem. For hvordan gjengi sånt som en mann som har overmenneskelig karisma? De stadige overjordiske opplevelser han har?

Å skildre en mann som er i stand til å forføre en TV-nasjon med både utstråling og fortellerevne er litt av en utfordring. Det er altså ikke lett å få øye på den magiske tiltrekningskraften denne mirakelmannen skal ha. Hovedrolleinnehaver Kåre Conradi framstår heller ikke som den blendende TV-forføreren Jonas Wergeland. Han virker blek og dratt og preget av livets alvor. I en scene står han i vid dress og fønet sideskill, og framfører en showlåt i et TV-studio foran en bergtatt nasjon. Og minner mest om en sportskommentator i fri dressur.

De to første episodene handler om Jonas Wergeland som barn, et langt kapittel som bærer preg av at for mye er overlatt til unge utøvere av skuespillerkunsten. Man trenger ikke å ha lest Kjærstads romaner for å konstatere at dette minner mer om nostalgisk barne- og ungdomsteater enn om fascinerende historiefortelling på høyt nivå.

Her er også enkelte skjellsettende og magiske øyeblikk i Wergelands liv skildret med spesialeffekter, som ikke er spesielt overbevisende. I ung alder er Jonas øyenvitne til en fæl ulykke, en traumatisk opplevelse som setter sine spor. I TV-versjon er ulykken så hjelpeløst, klossete fortalt at den ligner en scene fra «Sound of Music». En skjellsettende opplevelse blir altså ufrivillig komikk.

Det er først når Jakob Oftebro dukker opp som Jonas i studentalder at dramakurven beveger seg. Da står også Marte Germaine Christensen fram, som kjæresten Margrete Boeck. Paret har kjemi, og Jakob Oftebro utstråling og framtreden til å bære en hovedrolle. Han er en troverdig, selvgod Wergeland med taket på damene, og burde vel strengt tatt ha fått spilt Wergeland til historiens punktum. Hans kapittel i serien har i det minste antydning til nerve, når unge Jonas utfordrer sin kommende svigerfar i kampen om kjæresten. Men også dette mann-til-mann-dramaet trekkes ned av en svigersfigur som er enda en karikatur.

«Erobreren» handler om en manns behov for å tenke stort. Spørsmålet er hvorfor man har satset på å lage en TV-versjon av en spektakulær og overveldende historie som den om Jonas Wergeland, når man har vært nødt til å fjerne så mye av det som gjør den spektakulær og overveldende. Her har en svulstig romanhistorie blitt en pompøs TV-serie, og det Jonas Wergeland frykter aller mest, en middelmådighet.