Kultur

Fra rettsstat til menneskerettsstat – menneskerettighetene inn i Grunnloven

Menneskerettsutvalget foreslår å innta de sentrale menneskerettighetene i Grunnloven (Dokument 16 (2011-2012). Stortingets videre behandling av forslaget vil vise om det ligger politisk vilje bak festtaler om demokrati og rettsstat

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Grunnloven i dag er kun noen få av de sivile og politiske rettighetene som forutsettes i en demokratisk rettsstat, å finne. Ytringsfriheten er sikret der. Krav om lovhjemmel og dom for å straffedømme noen og forbud mot tilbakevirkende lover likeså. Samt enkelte andre rettigheter som er utslag av det som kalles grunnleggende menneskerettigheter. Den mer komplette "katalog" med grunnleggende menneskerettigheter som vi blant annet finner i Den europeiske menneskerettskonvensjon(EMK), er imidlertid ikke inntatt i Grunnloven.

Som den norske stats konstitusjon, står Grunnloven over andre lover og bestemmelser som er gitt av Stortinget og/eller andre statsmyndigheter. På juristspråk kalles derfor Grunnloven "lex superior" (overordnet lov). Stortinget skal ikke vedta lover, og statsmyndigheter for øvrig skal heller ikke foreta handlinger, som er i strid med Grunnloven. Domstolene, med Høyesterett som øverste instans har rett til å sette til side lover og underkjenne andre myndighetshandlinger som griper inn i borgernes rettigheter i strid med Grunnloven. Men det gjelder da også bare for det tilfellet at vedkommende rettighet er beskyttet i Grunnloven.

Når mange av de rettighetene som er nedfelt i for eksempel EMK, ikke finnes i Grunnloven, betyr det i utgangspunktet at Grunnloven heller ikke hindrer et tilfeldig stortingsflertall fra å sette disse rettighetene til side. I så fall har mindretallet heller ingen beskyttelse mot at flertallet innskrenker deres grunnleggende menneskerettigheter.

Norge har imidlertid i ca 60 år vært part til blant annet EMK, og har således forpliktet seg folkerettslig til å respektere og sikre de rettigheter og friheter som borgerne der er gitt. Etter EMK har borgerne dessuten rett til å klage Norge inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), dersom de mener at den norske staten har krenket deres rettigheter etter EMK. EMD har da full myndighet til å prøve om EMK er krenket i den enkelte sak, og slå det fast i dom, eventuelt også slik at staten kan dømmes til å betale vedkommende borger erstatning for krenkelsen.

Siden 1999 har EMK i tillegg vært inkorporert i norsk rett, som norsk lov, gjennom menneskerettsloven, med en uttrykkelig bestemmelse om at EMK har forrang foran annen norsk lov, dersom det skulle oppstå motstrid i den enkelte sak. Med andre ord har Stortinget gjennom menneskerettsloven gitt EMK status som "lex superior" overfor øvrig, alminnelig lovgivning – og slik sett fungerer det i praksis nesten som om menneskerettighetene var inntatt i Grunnloven.

Men bare nesten, fordi Stortinget i teorien kan oppheve både menneskerettsloven ogNorges tilslutning til EMK, gjennom et alminnelig flertallsvedtak. Det står med andre ord i et tilfeldig stortingsflertalls makt å "oppheve" de rettighetene som følger av EMK. Endringer av Grunnloven derimot, krever en helt annen prosedyre, jf Grunnloven § 112. For det første må forslag om å endre Grunnloven fremsettes i én stortingsperiode, og kan først stemmes over i neste stortingsperiode. Dette sikrer at det kommer et stortingsvalg i mellom, slik at borgerne kan ta hensyn til dette, når de stemmer inn sine representanter. Dernest kreves det to tredjedels flertall for å vedta endringen.

Det er slik sett ikke uten betydning om menneskerettighetene er inntatt i Grunnloven eller bare inntatt gjennom alminnelig lov.

Derfor er det gledelig, for den som – i likhet med hva stortingsflertallet allerede gjennom menneskerettsloven har uttrykt – mener at de grunnleggende menneskerettighetene skal innebære reelle, rettslige skranker for flertallsmakten i en demokratisk rettsstat, at det stortingsoppnevnte Menneskerettsutvalget i går la frem sin innstilling om å innta alle disse grunnleggende rettighetene i Grunnloven.

I tillegg til at forslaget innlemmer alle de grunnleggende sivile og politiske rettighetene som kjennetegner en demokratisk rettsstat, inneholder forslaget også viktige bestemmelser om blant annet domstolenes rett og plikt til å sette til side lover og andre myndighetstiltak som strider mot disse rettighetene, om vilkårene for å gjøre lovlige innskrenkinger i rettighetene og om vilkårene for unntakstilstand som kan berettige midlertidig tilsidesettelse av visse rettigheter.

Utvalget tar også et uttrykkelig oppgjør med de som har hevdet at det fører til forvitring av demokratiet at domstolene faktisk kan håndheve de grunnleggende menneskerettighetene, fordi man derved “rettsliggjør” politikken:

“Etter utvalgets oppfatning vil grunnlovsfesting av de sentrale menneskerettighetene ikke lede til det som ofte omtales som rettsliggjøring av samfunnet. Menneskerettighetenes funksjon er først og fremst ivaretakelse av den enkeltes frihet, likhet og menneskeverd, jf. fortalen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. I historien finnes utallige eksempler på at frihet, likhet og menneskeverd har blitt neglisjert og krenket på det groveste. De sentrale menneskerettighetene er skranker for den lovgivende og den utøvende makt, og domstolene har bl.a. til oppgave å sikre disse rettighetene slik at individene ikke lider overlast. Denne balansen mellom statsmaktene er nødvendig i enhver rettsstat. Det er derfor vanskelig å se for seg en troverdig rettsstat og et godt demokrati uten at de mest fundamentale rettighetene blir ivaretatt.”

Det er umulig å være uenig i dette. Man kan ikke snakke om menneskerettigheter, hvis de ikke nettopp kan håndheves rettslig. Og man kan heller ikke snakke om en demokratisk rettsstat, dersom et tilfeldig stortingsflertall kan innskrenke – eller i verste fall fjerne – mindretallets demokratiske rettigheter. De grunnleggende menneskerettighetenes funksjon er blant annet å beskytte selve demokratiet mot flertallsdiktatur som fjerner opposisjonens mulighet til å utfordre. Faren for forvitring av demokratiet oppstår derfor ved fravær av menneskerettigheter som rettslige skranker for flertallsmakten – og ikke ved å ha slike skranker.

Stortingets behandling av forslaget vil avsløre hvilke av våre politikere som virkelig mener noe med det, når de i festtaler hyller den demokratiske rettsstaten som samfunnsform.

Powered by Labrador CMS