Mario Vargas Llosa: En hyllest av lesningen og fantasien

Jeg lærte meg å lese i femårsalderen i Bror Justinianos klasse ved La Salle skole i Cochabamba (Bolivia). Det er det viktigste som har skjedd meg i hele mitt liv. Nesten 70 år etter husker jeg tydelig hvordan denne magiske overføringen fra ord i bøker til bilder beriket livet mitt gjennom å sprenge tidens og rommets grenser, og lot meg legge ut på en verdensomseiling under havet sammen med kaptein Nemo, kjempe ved siden av d'Artagnan, Athos, Portos og Aramis mot intrigene som truer dronningen på den hemmelighetsfulle Richelieus tid og slepe meg gjennom kloakken i Paris som Jean Valjean med Marius' livløse kropp på min rygg.

Lesningen forvandlet drømmen til liv og livet til drøm, og den gjorde litteraturens univers tilgjengelig for den lille gutten som jeg var. Min mor fortalte at det første jeg skrev var fortsettelser på historier jeg leste, fordi jeg var så lei meg for at de tok slutt eller at jeg ville ha en annen ende. Og kanskje er det dette jeg har brukt livet mitt på uten å vite om det: Mens jeg selv vokste, modnet og eldet har jeg søkt å videreføre de historiene som fylte min barndom med glede og eventyr.

Jeg skulle ønske min mor var her, hun som pleide å bli rørt til tårer når hun leste dikt av Amado Nervo og Pablo Neruda, og onkel Pedro med den store nesen og den blanke skallen, han som alltid roste mine dikt, og onkel Lucho som oppmuntret meg så ivrig til å kaste meg inn i skrivingen med kropp og sjel, selv om litteraturen der og da ikke kunne brødfø sine utøvere. Hele mitt liv har vært omgitt av sånne mennesker som har elsket og oppmuntret meg, og av de som har smittet meg med deres tillit når jeg har tvilt. Takket være dem, og sikkert også min egen stahet og litt flaks, har jeg kunnet vie livet mitt til den lidelse, mystikk og byrde som ligger i det å skrive, å skape et parallelt liv der man kan søke beskyttelse i motgang, som gjør det ekstraordinære vanlig og det vanlige ekstraordinært, som knuser kaos, gjør det stygge vakkert, foreviger øyeblikkene og gjør døden til et forbigående skue.

Det var ikke lett å skrive historier. Når de ble til ord på papir forduftet de, døde sammen med ideene og bildene. Hvordan få liv i dem igjen? Heldigvis, forbildene var der, lærere å lære fra og eksempler å følge. Flaubert lærte meg at talent er standhaftig disiplin og tålmodighet. Faulkner at det er formen – skriveformen og strukturen – som løfter eller utarmer temaene. Martorell, Cervantes, Dickens, Balzac, Tolstoj, Conrad, Thomas Mann at blikket og ambisjonen er like viktig for en roman som stilistisk ferdighet og fortellerstrategi. Sartre at ord er handlinger og at en roman, et teaterstykke, et essay som er engasjert i sin samtid kan endre historiens gang. Camus og Orwell at litteratur uten moral er umenneskelig, og Malraux at det fins like mye heltemot og høyverdig historie i vår egen samtid som på argonautenes, Odysseens og Illiadens tid.

Hvis jeg i denne talen skulle samle alle de forfatterne jeg skylder mye eller lite, så skulle skyggene deres sette oss i stummende mørke. De er utellelige. I tillegg til å avsløre for meg hemmelighetene i historiefortellingens håndverk, fikk de meg til å utforske menneskelighetens dybder, til å beundre dens heroiske dåder og til å føle skrekken av dens bestialitet. De var mest mine støttende venner, de ga liv til mitt kall og i deres bøker oppdaget jeg at det er håp i de mest håpløse situasjoner, og at livet er verdt å leve for lesningens og fantasiens skyld alene.

Til tider har jeg lurt på om det å skrive ikke var en luksuriøs form for selvopptatthet i et land som mitt, der leserne er få, så mange fattige og analfabeter, så mye urett, og der kultur var et privilegium for de få. Tvilene har riktignok aldri kvalt mitt kall, og jeg har alltid fortsatt å skrive selv i de periodene da det å tjene til det daglige brød tok mesteparten av tida min. Jeg tror jeg gjorde det rette, for hvis litteraturens blomstring i et land skal forutsette høykultur, frihet, rikdom og rettferdighet, så ville den aldri eksistert. Men takket være litteraturen, bevisstheten den skaper, lengslene og behovene den inspirerer, og vår misnøye med virkeligheten når vi kommer tilbake til den fra en reise til en vakker fantasi, så er sivilisasjonen nå mindre brutal enn når historiefortellerne begynte å menneskeliggjøre med sine fabler. Vi ville vært dårligere enn vi er uten de gode bøkene vi har lest, mer konforme, ikke så rastløse og opposisjonelle, og vår kritiske ånd, som er motoren i all utvikling, hadde ikke eksistert. Som å skrive, er lesning en protest mot livets utilstrekkelighet. Når vi leter i fiksjonen etter hva vi savner i virkeligheten, innrømmer vi at livet ikke er tilfredsstillende og at det burde være bedre. Vi finner opp historier for på et vis leve alle de livene vi ønsker oss når vi knapt har vårt ene.

Uten fiksjonen ville vi vært mindre bevisst viktigheten av frihet for at livet skal være levelig, og det helvete det kan være hvis det tråkkes ned av en tyrann, en ideologi eller en religion. De som tviler på at litteraturen ikke bare senker oss ned i drømmen om skjønnhet og lykke, men også setter oss i forsvar mot alle typer undertrykkelse, må spørre seg selv hvorfor alle regimer er så innstilt på å kontrollere sine innbyggere fra vugge til grav at de etablerer systemer for sensur for å holde den nede og vokte over uavhengige forfattere. De gjør det fordi de kjenner risikoen ved at fantasien får vandre fritt i bøker, hvor forførende historiene blir når leserne sammenligner den friheten de er blitt til under og den opplysningsfiendtligheten og frykten som er deres egen virkelighet. Og enten de vil det eller ei, enten de vet det eller ei, så sprer forfattere misnøye gjennom det å finne på historier, de viser at verden er dårlig sammensatt og at livet i fantasien er rikere enn de daglige rutinene. Hvis dette slår rot i menneskenes følelser og bevissthet, så blir det vanskeligere å manipulere dem, vanskeligere for dem å akseptere løgnene fra avhørslederen og fengselsvakten som prøver å få dem til å tro at livet er bedre og tryggere bak gitter.

God litteratur bygger bruer mellom ulike typer mennesker, fordi den morer, plager eller overrasker oss, og slik forener den oss under overflaten av de språk, fordommer, trosretninger og skikker som skiller oss. Når den store hvite hvalen begraver kaptein Ahab i havet kjenner lesere i Tokyo, Lima og Timbuktu det samme stikket i hjertet. Når Emma Bovary svelger arsenikken, når Anna Karenina kaster seg foran toget og Julien Sorel klyver opp på skafottet, når bydoktoren Juan Dahlmann i «El Sur» kommer ut av handelsboden på pampasen for å møte morderens kniv, eller når vi oppdager at alle innbyggerne i Comala, byen i «Pedro Parama», er døde, så skremmer det leseren like mye om han tilber Buddha, Konfucius, Kristus, Allah eller er agnostiker, om de er kledd i dress og slips, chilaba, kimono eller knebukser. Litteraturen skaper et søskenskap midt i de menneskelige ulikhetene og visker ut grensene som er skapt gjennom uvitenhet, ideologier, religioner, språk og ren dumhet.

Alle tider har sine redsler, og vår egen har fanatikere og selvmordsbombere, en gammel art som tror at de kommer til paradis gjennom å drepe og at uskyldige menneskers blod vasker bort kollektive krenkelser, retter urett og gjør sannhetenen til vinner over falske forestillinger. Et utall offer kreves hver dag verden over av folk som mener de besitter den fulle og absolutte sannheten. Vi trodde at med de totalitære regimenes fall, skulle fellesskap, fred, pluralisme og menneskerettigheter vinne fram, og verden skulle legge ødeleggelse, folkemord, invasjoner og utrydningskriger bak seg. Det har ikke skjedd. Nye typer barbari sprer seg, oppildnet av fanatisme, og med den spredningen man ser av masseødeleggelsesvåpen kan man ikke utelukke at en liten skare gale verdensfrelsere en dag kan forårsake kjernefysisk katastrofe. Det gjelder å stå imot dem, bekjempe dem og beseire dem. De er ikke mange, selv om støyen fra deres handlinger gir gjenklang verden over og marerittene de maner fram gjør oss skjelvne. Vi må ikke la oss skremme av dem som vil berøve oss den friheten som vi har kjempet for under sivilisasjonens langsomme framskritt. La oss forsvare det liberale demokratiet som med alle dets begrensninger fortsatt betyr politisk mangfold, sameksistens, toleranse, menneskerettigheter, respekt for kritikk, rettsstat, frie valg, maktskifte, alt det som har løftet oss ut av en rå tilværelse og nærmere – selv om vi aldri kommer å nå dit – det vakre, fullkomne livet som litteraturen antyder, det livet vi ikke kan oppnå uten å finne det på, skrive det og lese det. Gjennom å stå imot de morderiske fanatikerne, forsvarer vi vår rett til å drømme og realisere våre drømmer.

I min ungdom var jeg marxist som så mange forfattere i min generasjon, og jeg trodde sosialismen var løsningen på den utnyttelsen og den sosiale urettferdigheten som plaget mitt land, Latin-Amerika og hele den tredje verden. Min skuffelse over statsideologien og kollektivismen og min forvandling til den liberaldemokraten jeg er i dag – som jeg prøver å være – ble lang og vanskelig, den gikk sakte. Skuffelsen var et resultat av den kubanske revolusjonen, som i begynnelsen vekket min entusiasme, men gikk over til den sovjetiske autoritære, vertikale modellen, vitnesbyrd fra dissidenter som hadde kommet seg ut gjennom piggtråden i gulagene, invasjonen av Tsjekkoslovakia, og tenkere som Raymond Aron, Jean-François Revel, Isaiah Berlin og Karl Popper som fikk meg til å anerkjenne på den vestlige kulturen og det åpne samfunnet. Disse lærerne var forbilledlig klarsynte og modige når vestens intellektuelle av lettsindighet eller opportunisme hadde blitt forført av den sovjetiske sosialismen eller også av den kinesiske kulturrevolusjonens blodige heksebrygg.

Som barn drømte jeg om å en dag komme til Paris, for jeg var helt blendet av den franske litteraturen og trodde at om jeg bare kunne bo der og trekke inn samme luft som Balzac, Stendhal, Baudelaire og Proust, så skulle jeg bli en ordentlig forfatter, for hvis jeg ikke dro til Paris ville jeg bare være en liksomforfatter, en søndagsforfatter. Og faktum er at jeg skylder Frankrike og den franske kulturen for uforglemmelig kunnskap om at litteraturen ikke bare er kall, men også disiplin, arbeid og iherdighet. Jeg bodde der i en tid da Sartre og Camus levde og skrev, samtidig med Ionesco, Beckett, Bataille og Cioran og oppdagelsen Brechts teater og Bergmans filmer, Jean Vilars TNP og Jean-Louis Barraults Odéon, den nye bølgen og den nye romanen, og André Malraux' bakre, litterære taler, og det kanskje mest teatralske skuespillet i datidens Europa – general de Gaulles pressekonferanser og olympiske lyn. Men det jeg skylder Frankrike aller mest, er oppdagelsen av Latin-Amerika. Der lærte jeg at Peru var en del av en stor familie som forenes av historien, geografien, samfunnsproblemene og politikken, en væremåte og det herlige språket jeg skrev og snakket. Og som nettopp under disse årene fikk en ny og spennende litteratur. Der leste jeg Borges, Octavio Paz, Cortazar, Garcia Marquez, Fuentes, Cabrera Infante, Rulfo, Onetti, Carpentier, Edwards, Donoso og mange andre som med sine tekster revolusjonerte fortellerkunsten på spansk og som vi kan takke for at Europa og en stor del av verden oppdaget at Latin-Amerika ikke bare var et kontinent bestående av statskupp, operettedespoter, skjeggete revolusjonskrigere og mambo og cha-cha-cha, men også ideer, kunstneriske uttrykk og litterære fantasier som gikk langt ut over det pittoreske og som snakket et universelt språk.

Helt siden den gang har Latin-Amerika trosset sine ulykker og fortsatt framover, selv om, som César Vallejo skriver i sitt dikt, «fortsatt, brødre, er det masse igjen å gjøre». Vi har færre diktaturer enn før, det er bare Cuba og deres arvtakere in spe, Venezuela, og noen klovnete, populistiske pseudodemokratier som Bolivia og Nicaragua. Men på resten av kontinentet fungere demokratiet brukbart, basert på bred støtte i folket, og for første gang i vår historie har vi en venstreside og en høyreside – i Brasil, Chile, Uruguay, Peru, Colombia, Den dominikanske republikk, Mexico og nesten hele Sentral-Amerika – som respekterer rettsstaten, ytringsfriheten, frie valg og maktbytte. Det er rett vei, og hvis Latin-Amerika fortsetter på den, bekjemper den krypende korrupsjonen og fortsetter å bli integrert i verden, da vil regionen endelig slutte å være framtidens kontinent og i stedet bli nåtidens.

Jeg har aldri følt meg som en fremmed i Europa, eller noen andre steder heller, for den saks skyld. Overalt hvor jeg har bodd, i Paris, London, Barcelona, Madrid, Berlin, Washington, New York, Brasil eller Den dominikanske republikk, har jeg følt meg hjemme. Jeg har alltid funnet meg en krok der jeg har kunnet leve i fred og jobbe, lære meg ting, drømme, treffe venner, lese gode bøker og finne temaer på skrive om. Selv om jeg uten overlegg er blitt en verdensborger har jeg ingen følelse av at det folk kaller «røtter», båndene til mitt eget land, skal ha blitt svekket. Jeg tror at mine lange opphold utenfor det landet jeg ble født snarere har styrket de båndene og komplettert dem med et klarere perspektiv og en nostalgi som skiller mellom det tilfeldige og vesentlige, så minnene beholder sin glans. Kjærligheten til hjemlandet må ikke være en plikt, men må som all kjærlighet komme direkte fra hjertet, slik den forener elskende par, foreldre og barn og gode venner.

Jeg bærer Peru dypt i meg, fordi der er jeg født, oppvokst og oppdratt, og der hadde jeg opplevelser i barn- og ungdom som formet min personlighet og som ga meg mitt kall i livet, og fordi der har jeg elsket, hatet, nytt, lidd og drømt. Det som skjer i Peru beveger meg, påvirker og plager meg mer enn det som skjer i andre land. Det er ikke noe jeg har søkt, sånn er det bare. En del av mine landsmenn har beskyldt meg for å være en landsforræder, og jeg var nær å miste mitt statsborgerskap da jeg under det siste diktaturet ba verdens demokratiske regjeringer å straffe regimet med diplomatiske og økonomiske sanksjoner – slik jeg alltid har gjort med alle typer diktaturer: Pinochet, Castro, Taliban i Afghanistan, imamene i Iran, apartheid i Sør-Afrika og de uniformerte despotene i Burma. Og jeg vil gjøre det igjen, hvis Peru – hvis ikke skjebnen er nådig med oss og peruanerne forhindrer det – igjen skulle bli offer for et statskupp som knuser vårt skjøre demokrati. Det var ikke et overivrig, følelsesmessig styrt utfall fra en foraktfull mann, som skrivere, vant med å dømme etter egen litenhet, hevdet. Det var en handling som passet til min overbevisning om at et diktatur betyr absolutt forferdelse for et land, en kilde til brutalitet og korrupsjon og åpner dype sår som tar lang tid å lege, forgifter framtida og skaper usunne vaner og metoder som overlever i generasjoner og som tynger gjenoppbyggingen av demokratiet. Derfor må diktaturene bekjempes uten betenkeligheter, med alle de midler man har tilgjengelig, også økonomiske sanksjoner. Det er synd at demokratiske regjeringer ikke går foran med et godt eksempel og er solidariske med alle de som i likhet med Cubas Hvite damer, opposisjonen i Venezuela, Aung San Suu Kyi og Liu Xiaobo modig går mot diktaturet, og ofte er mindre overbærende med dem enn med deres overgripere. Gjennom å kjempe for sin frihet, kjemper disse modige menneskene også for vår.

Min landsmann Jose Maria Arguedas har sagt at Peru er stedet for «blod fra hele verden». Jeg tror ikke at det fins en formel som definerer oss bedre. Dette er oss og det bærer vi med oss, alle vi peruanere, enten vi vil eller ikke: en sum av tradisjoner, raser, trosretninger og kulturer fra alle verdens hjørner. Selv er jeg stolt over å føle meg som en arving til de førspanske kulturene som vevet teppene og sydde fjærprydende Nazca og Paracas, brente mochica- og inkakulturenes keramikk som vises fram i verdens beste museer og bygde Machu Picchu, Gran Chimu, Chan Chan, Kuelap og Sipan, og til spanjolene som med sine hester, sverd og saltasker brakte Peru Hellas og Rom, den jødisk-kristne tradisjonen, renessansen, Cervantes, Quevedo, Gongora og det rå kastiljanske språket som ble mildnet av andesfolket. Og stolt over at med Spania kom også Afrika med sin styrke, sin musikk og sin sprudlende fantasi og beriket vårt mangfoldige land. Skraper vi litt i overflaten finner vi i Peru, akkurat som Borges Aleph, hele verden i miniatyr. Hvilket utrolig privilegium for et land ikke å ha en identitet, men å ha alle!

Erobringen av Amerika var selvfølgelig ond og voldsom som alle erobringer, og det skal vi kritisere, men vi må ikke glemme at de som plyndret og drepte i stor grad var våre egne forfedre, de var spanjolene som hadde reist til Amerika og blitt boende der, ikke de som ble igjen hjemme. Denne kritikken må være selvkritisk om den skal være rettferdig. For i stedet for å gi indianerne sin frihet og skape rettferdighet for fortidens overgrep da vi brøt fri fra Spania for 200 år siden, fortsatte de som tok makten i koloniene å utnytte dem like kynisk og brutalt som conquistadorene, og i noen land ble marginalisert eller utryddet. La oss si det helt klart: I de siste to århundrene er frigjøringen av de innfødte vårt eget ansvar, og vi har ikke levd opp til det. Det forblir en uløst oppgave i hele Latin-Amerika. Det fins ikke ett unntak fra dette skammelige faktum.

Jeg elsker Spania like mye som Peru, og min gjeld til det landet er like stor som min takknemlighet. Hadde det ikke vært for Spania, ville jeg aldri ha kommet til denne talerstolen eller blitt en kjent forfatter, og kanskje hadde jeg som så mange ulykkelige kollegaer virret rundt i limbo uten forleggere, priser eller lesere, og hvis talent – en fattig trøst – en dag blir oppdaget av ettertiden. I Spania ble alle mine bøker utgitt, jeg ble skamrost, fikk venner som Carlos Barral og Carmen Balcells og så mange andre gjorde alt de kunne for at mine historier skulle få lesere. Og Spania ga meg mitt andre statsborgerskap når jeg sto i fare for å miste mitt eget. Jeg har aldri følt på noen uforenlighet i å være peruaner og ha spansk pass, for jeg har alltid følt at Spania og Peru er to sider av samme sak, og ikke bare i min ubetydelige person, men også i viktige sammenhenger som historien, språket og kulturen.

Av alle de årene jeg har levd på spansk grunn, står de fem jeg tilbrakte i mitt kjære Barcelona tidlig på 70-tallet i et spesielt lys. Francos diktatur var fortsatt i posisjon og de henrettet fortsatt, men det var et slitt fossil og særlig innenfor kulturens område uten evne til å beholde den tidligere kontrollen. Sprekker og hull oppsto som sensuren ikke klarte å tette, og gjennom dem tok det spanske samfunnet til seg nye ideer, bøker og kunstneriske verdier og former som til da hadde vært forbudt som subversive. Ikke et sted dro mer nytte av denne begynnende åpenhet enn Barcelona, ikke et sted gjæret mer med ideer og kunstnerisk utfoldelse innen alle felt. Barcelona ble Spanias kulturelle hovedstad, stedet man måtte være for å puste inn luften av den kommende friheten. Og på det ble på mange måter også Latin-Amerikas kulturelle hovedstad på grunn av de mange latinamerikanske malere, forfattere, forleggere og artister som slo seg ned der, eller kom og gikk, for det var der man måtte være om man skulle bli poet, romanforfatter, maler eller komponist på den tida. For meg ble det noen uforglemmelige år med kameratskap, vennskap, konspirasjoner og fruktbart intellektuelt arbeid. Som Paris var tidligere, var Barcelona nå et babelsk tårn, en kosmopolitisk, universell by der det var stimulerende å bo og arbeide og der spanske og latinamerikanske forfattere for første gang etter borgerkrigen omgikk hverandre og ble forbrødret, kjente seg som del av den samme tradisjonen og ble ført sammen i et felles oppdrag og overbevisning: om at slutten på diktaturet var nært forestående og at i det demokratiske Spania skulle kulturen spille hovedrollen.

Selv om det ikke helt ble sånn, så har den spanske overgangen fra diktatur til demokrati vært en av vår tids beste historiske prosesser, som viser at når fornuften får råde og politiske motstandere behersker sin sektmentalititet til fellesskapets beste, så kan det skje like rare ting som i den beste magiske realismens romaner. Den spanske overgangen på noen få år fra autoritær styre til frihet, fra underutvikling til velstand, fra store økonomiske sprik og u-landsmessig urettferdighet til et middelklasseland, innlemmet i EU, tilpasset en demokratisk kultur, har høstet beundring fra hele verden og blitt startskuddet for Spanias modernisering. For meg har det vært en gripende og lærerik erfaring å få oppleve den på nært hold og tidvis fra innsiden. Må bare ikke nasjonalismen, denne ubotelige pest i vår tids verden og også i Spania, ødelegge den heldige utviklingen.

Jeg hater alle former for nasjonalisme, en provinsiell, kortsynt og eksklusiv ideologi – eller snarere en religion – som begrenser den intellektuelle horisonten og som kjæler med etniske og rasistiske fordommer, for den opphøyer en tilfeldighet som hvor man er født til det viktigste og til et moralsk og ontologisk privilegium. Ved siden av religion har nasjonalisme vært årsak til de verste blodbadene i historien, som begge verdenskrigene og slakten som pågår i Midtøsten. Mer enn noe annet har nasjonalismen bidratt til at Latin-Amerika er blitt balkanisert, forblødd i meningsløse kriger og tvister og enorme summer er sløst bort på våpen i stedet for å bygge skoler, bibliotek og sykehus.

Man skal ikke forveksle den sneversynte nasjonalismen og dens antipati mot «den andre», som alltid har vært spire til vold, med den patriotismen som er en sunn og sjenerøs godhet for det land man så dagens lys, der ens forfedre levde og ens første drømmer ble til, et velkjent landskap av steder, slektninger og hendelser som blir holdepunkt for minnet og vern mot ensomhet. Hjemlandet er ikke flaggene eller nasjonalsangene, ikke de hyllende talene for de utvalgte heltene, men en håndfull miljøer og mennesker som befolker våre minner og gir farge til melankolien og en varm følelse av at vi alltid, uansett hvor vi er, har et hjem å vende tilbake til.

For meg er Peru Arequipa hvor jeg ble født, men aldri bodde, et sted min mor, mormor og morfar og mine onkler lærte meg å kjenne gjennom sine minner og sin hjemlengsel, for hele min slekt har alltid fulgt landsbyens tradisjon og båret med seg Den Hvite Byen under sin omflakkende tilværelse. Det er ørkenens Piura, med sine mesquitetrær og sine stakkarslige små esler som bybarna i min ungdom kalte «lånte føtter» – et elegant, men trist økenavn – der jeg oppdaget at det ikke var storken som kom med barna, men fra kjærlighetspar som gjorde grusomme ting som var en dødssynd. Det er skolen San Miguel og det er Varieteteateret, der jeg første gang fikk se en oppføring av et stykke jeg selv hadde skrevet. Det er hjørnet gatene Diego Ferre och Colon i Miraflores i Lima, som vi pleide å kalle «det gale kvarteret», der jeg byttet ut kortbuksene med langbukser, røkte min første sigarett og lærte meg danse, bli forelsket og flørte med jentene. Det er den støvete, dirrende redaksjonen i avisen La Cronica, hvor jeg i 16-årsalderen for første gang fikk teste kreftene mine som journalist, et yrke som ved siden av litteraturen har sysselsatt meg nesten hele livet og i likhet med bøkene har fått meg til å leve mer, vite mer om verden og omgås mennesker fra alle hold og av alle slag, briljante, snille, slemme og motbydelige. Det er den militær skolen Leoncio Prado der jeg forsto at Peru ikke var den lille middelklasseborgen hvor jeg til da hadde levd innestengt og beskyttet, men et stort, gammelt land, forbitret, skjevfordelt og rystet av alle samfunnets stormer. Det er Cahuides hemmelige particeller der vi, en håndfull studenter ved San Marcouniversitetet, forberedte verdensrevolusjonen. Og Peru er mine venner og venninner i den liberale organisasjonen Movimiento Libertad som i en tre års tid, blant bomber, strømbrudd og terrormord, arbeidet sammen med meg for å forsvare demokratiet og en fri kultur.

Peru er Patricia, min stolte og uovervinnelige kusine som jeg var så heldig å få gifte meg med for 45 år siden og som fortsatt utstår de manier, nevroser og anfall av dårlig humør som får meg til å skrive. Uten henne skulle livet mitt for lengst vært oppløst i en kaotisk virvelvind, og verken Alvaro, Gonzalo, Morgana eller de seks barnebarna som forlenger og gir glede i tilværelsen hadde eksistert. Hun gjør alt, og hun gjør det bra. Hun løser problemene, har grep om økonomien, holder orden i kaos, holder journalister og inntrengere på avstand, forsvarer min arbeidsro, planlegger møter og reiser, pakker og pakker ut kofferter, og hun er så sjenerøs at selv når hun kjefter på meg, så gir hun meg den beste kompliment som fins: «Mario, det eneste du duger til er å skrive.»

La oss vende tilbake til litteraturen. Barndommens paradis er for meg ingen litterær myte, men en realitet som jeg oppleve og nøt: Først i familien store hus med tre gårdsrom i Cochabamba, der jeg sammen med mine kusiner og skolekamerater kunne gjenskape både Tarzans og Salgaris eventyr, og senere i rådhuset i Piura, der flaggermusene sov på loftet og stille skygger fylte de stjerneklare nettene i denne solsvidde byen med mystikk. I disse årene var skrivningen en lek som familien roste, noe gøy som ga meg, barnebarnet, nevøen, sønnen med en far i himmelen, oppmerksomhet. Han var en lang og stilig herre i marineuniform, og bildet av ham prydet mitt nattbord og ble bedt til og kysset før jeg sovnet. En morgen i Piura, som jeg nok fortsatt ikke har hentet meg inn fra, avslørte min mor at mannen på bildet faktisk var i live. Og at vi allerede den samme dagen skulle reise av gårde og flytte sammen med ham i Lima. Jeg var elleve år, og alt ble forandret. Jeg mistet min barnlige uskyldighet og oppdaget ensomheten, autoriteten, voksenlivet og frykten. Redningen min ble å lese, lese gode bøker, søke ly i de verdener der livet var herlig, intenst leste jeg det ene eventyret etter det andre, der kunne jeg føle meg fri og være lykkelig igjen. Og å skrive i smug, som når man dyrker sin skammelige last, en forbudt dragning. Litteraturen var ikke lenger en lek. Den ble en måte å gjøre motstand på mot livets motgang, protestere, gjøre opprør, flykte fra det uunngåelige, den ble min overlevelse. Siden da, har jeg de gangene jeg har følt meg nedslått eller overkjørt og vært nær på å miste motet, opplevd i kropp og sjel at det å hengi seg til skrivningen har gitt meg lys i tunnelen, vært redningsplanken som hjelper den skipsbrudne til stranden.

Selv om det koster meg mye slit og svette og tårer og selv om jeg, som alle forfattere, iblant kjenner lammelsen true og fantasien tørke inn, har ingenting gitt meg sånn glede i livet som å tilbringe måneder og år med å konstruere en historie, helt fra dens nølende utgangspunkt i et bilde av en opplevelse som ligger lagret, som er blitt til en uro, en entusiasme, en fantasi og så vokst til et prosjekt og en avgjørelse om å gjøre denne tåkete spøkelsesverden til en historie. «Å skrive er en måte å leve», sa Flaubert. Ja, helt korrekt, en måte å leve med illusjoner og glede og en gnistrende flamme i hodet, kjempe med villstyrige ord til du har kontroll på dem, utforske den store, vide verden som en oppdagelsesreisende på jakt etter et spennende bytte som kan gi næring til den så vidt unnfangede fiksjonen og mette den glupske appetitten hos en historie som vil sluke alle historier. Å få kjenne ørheten når en roman er klar for å fødes, når den tar form og får sitt eget liv med mennesker som beveger seg, handler, tenker, føler og krever respekt og omtanke, som man ikke kan kontrollere eller frata egen fri vilje, hvis historien ikke skal miste sin evne til å overbevise, det er en erfaring som fortsatt fortryller meg som om det var første gang, like perfekt og svimlende som å elske sin kvinne i dager, uker og måneder, uten stopp.

Når jeg snakker om skjønnlitteraturen har jeg sagt mye om romanen og lite om teateret, et av de viktigste uttrykkene. Det er selvsagt svært urettferdig. Teatret var min første kjærlighet, helt siden jeg som tenåring i Lima så «En handelsreisendes død» av Arthur Miller på Teatro Segura, en forestilling som paralyserte meg med følelser og som gjorde at jeg umiddelbart begynte å skrive et drama om inkaindianerne. Hadde det eksistert en teaterbevegelse i Lima 50-tallet, så ville jeg nok heller blitt dramatiker enn romanforfatter. Det var ingen bevegelse og jeg søkte tilbake til historiefortellingen. Men min kjærlighet for teatret døde aldri, den slumret trygt i romanenes skygge som en fristelse og en lengsel, særlig etter å ha sett et fascinerende stykke. På slutten av 70-tallet ble jeg inspirert av et ugjendrivelig minne om en hundre år gammel grandtante som ble kalt Mamae og som i sine siste år brøt all kontakt med virkeligheten som omga henne og flyktet inn i minnene og fantasien. Og jeg følte så sterkt at denne historien var forutbestemt å skulle bli teater, bare på scenen skulle den få det livet og den gløden som kjennetegner en vellykket skjønnlitterær tekst. Jeg skrev den med nybegynnerens skjelvende opphisselse og nøt så inderlig å få se den på scenen med Norma Aleandro i hovedrollen at jeg flere ganger senere, mellom to romaner eller essays, har sett den igjen. Jeg hadde derimot aldri forestilt meg at jeg selv som 72-åring skulle klyve opp (eller mer slepe meg opp) på scenen. Det sjansespillet fikk meg for første gang i kjøtt og blod til å kjenne på hvilket mirakel det er for en som har brukt hele sitt liv på å skrive skjønnlitteratur, i noen timer få kjenne på det å legemliggjøre en fantasifigur, leve ut sin fiksjon foran et publikum. Jeg kan aldri få takket nok mine kjære venner, regissøren Joan Olle og skuespiller Aitana Sanchez Gijon, for at de oppmuntret meg til å dele den fantastiske opplevelsen med dem (tross panikken som fulgte med).

Litteraturen er en falsk framstilling av livet, og likevel hjelper den oss å forstå det bedre, å orientere oss i den labyrint der vi fødes, går og dør. Den kompenserer for den motgangen og de frustrasjonene som det virkelige livet gir oss, og takket være den så tolker vi i det minste dels de hieroglyfer som tilværelsen er for de fleste mennesker, særlig for oss som bærer på mer tvil enn trygghet og som innrømmer å stå ustødig i møtet med emner som transcendens, individuelle og kollektive skjebner, sjelen, historiens mening eller meningsløshet og den rasjonelle tankens rekkevidde og begrensning.

Jeg har alltid vært fascinert av å forestille meg det øyeblikket våre forfedre, fortsatt knapt mer enn dyr, fikk et språk som tillot dem å kommunisere med hverandre og i hulene, rundt leirbålene, i netter som sydet med farer – lyn, torden, knurrende villdyr – begynte de å finne på historier og fortelle dem til hverandre. Det ble et avgjørende øyeblikk for vår skjebne, for midt blant disse primitive skapningene som ble holdt sammen av fortellerens stemme og fantasi, fødtes sivilisasjonen, starten på den lange reisen som etter hvert skulle menneskeliggjøre oss og gjøre oss i stand til å etablere individet og å skille det fra flokken, å dyrke vitenskapen, kunsten, retten og friheten, å utforske naturen, menneskekroppen og rommet, og å reise til stjernene.

Fortellingene, fablene, mytene og legendene, som for første gang låt som ny musikk for tilhørere som var skremt av farer og mysterier i en verden der alt var ukjent og farlig, må ha vært som et forfriskende bad, en tilbakelent lagune for sjeler som var i evig helspenn, for dem som livet var ensbetydende med å spise, søke ly for elementene, drepe og kopulere. Når de etter hvert hadde begynt å drømme sammen, oppmuntret av fortellerne til å dele hverandres drømmer, var de ikke lenger bundet av den rå overlevelsens kvern, og deres liv ble til drømmer, nytelse, fantasi og med et revolusjonært mål: Å bryte ut av egne begrensninger, forandre og forbedre, kjempe for å tilfredsstille de ønsker og ambisjoner som ble inspirert av fortellernes bilder, og nysgjerrigheten på å utforske alt det ukjente som hadde vært deres omgivelser.

Denne ubrutte prosessen ble rikere når skrivekunsten ble født og historiene ikke lenger bare kunne høres, men også leses og få varighet. Derfor må vi innstendig gjenta, helt til vi har overbevist de nye generasjonene: skjønnlitteratur er mer enn underholdning, mer enn en intellektuell øvelse som skjerper vår følsomhet og vekker kritiske sinn. Det er en absolutt nødvendighet hvis sivilisasjonen skal fortsette å eksistere, fornye og ta vare på det beste i menneskeheten. Sånn at vi ikke faller tilbake inn i isolasjonens råskap og reduserer livet til spesialistenes pragmatisme som ser dybden, men som ignorerer det omliggende, det forutgående og fortsettelsen. Så vi ikke ender opp som tjenere og slaver av de maskinene vi bygger til å tjene oss. Og fordi en verden uten litteratur vil være en verden uten drømmer, idealer eller motstand, en verden av automater berøvet for det som gjør mennesket menneskelig: Evnen til å bryte ut av oss selv og inn i en annen, inn i andre, formet av drømmenes leire.

Fra grotten til skyskraperen, fra klubben til masseødeleggelsesvåpen, fra stammens tautologiske tilværelse til globaliseringens tidsalder, har litteraturens fiksjon mangedoblet de menneskelige erfaringene og hindret oss mennesker fra å henfalle til slapphet, selvopptatthet og resignasjon. Ingenting har skapt så mye uro, beveget våre fantasier og begjær som det løgnaktige livet litteraturen gir oss i tillegg til vårt eget, sånn at vi kan delta i utrolige opplevelser som det virkelige livet aldri vil gi oss. Litteraturens løgner blir til virkelighet gjennom oss, forvandlede lesere, smittet av begjær og ønsker, og i stadig opposisjon til den middelmådige virkeligheten. Med en fortryllelse, som får oss å drømme om å eie det vi ikke eier, være det vi ikke er, oppnå den umulige tilstanden, som hedenske guder, å være både dødelige og evige på samme tid, introduserer den i våre sjeler en misnøye og opprørstrang som står bak alle de heroiske innsatser som er gjort for å redusere volden mellom mennesker. Redusere volden, ikke ende den. Fordi historien om mennesket vil alltid, heldigvis, forbli uavsluttet. Det er derfor vi må fortsette å drømme, lese og skrive, de mest effektive vis vi kan døyve vår forgjengelighet, beseire tidens tann og gjøre det umulige mulig.

Stockholm, 7. desember 2010

Oversettelse: Peter Landelius/Lars West Johnsen

© NOBELSTIFTELSEN 2010