Norsk black metals sanne ansikt

– Jeg har jobbet i postindustrien i 23 år. Nå var det på tide å skrive om det. Jeg lar meg ikke imponere av 17-åringer som skriver sinte tekster om å arbeide, fastslår Gylve «Fenriz» Nagell (38), mannen bak det legendariske norske black metal-bandet Darkthrone. Til vanlig sorterer han posten. Noen dager setter han av til å jobbe med Darkthrone. Klokka åtte i dag tidlig hadde han gjort unna dagens første intervju, med Hard Rock Poland. «Discipline/The daybreak is when I begin», som det heter i teksten på «I Am The Working Class»: Ett av sporene på Darkthrones 14. studioalbum «Circle The Wagons», som kom ut sist uke.

Black metal-pionerer

Deres andre album, «A Blaze In The Northern Sky» (1992), regnes som norsk black metals første fullengder, og i historien om norsk black metal står Burzum, Mayhem og Darkthrone som de tre store pionerene. I vår er alle tre aktuelle igjen: Burzum med nytt album, Mayhem som headliner på Inferno-festivalen, og Darkthrone med sitt årlige nye album.

Siden midt på 90-tallet har Darkthrone vært en duo bestående av Nagell på trommer m.m. og Ted «Nocturno Culto» Skjellum på gitar m.m. I mellomtida er black metal blitt større enn noen gang, uten at det medfører noen endringer for Gylve Nagell, som bor i en standard sosialdemokratisk blokkleilighet rett ved Oslomarka. Hvorfor velger han å jobbe ni til fire istedenfor å cashe inn på statusen som black metal-legende?

– Jeg har ikke valgt å jobbe, svarer Nagell.

– Jeg begynte å jobbe i postvesenet som 16-åring. Det er en fin måte å holde beina på jorda på, og det gir en stabil inntekt som gir meg frihet til å lage den musikken jeg vil, sier Nagell.

Undergrunnen

Denne måneden er Darkthrone coverband og gjesteredaktører i det internasjonale metalmagasinet Terrorizer, men her hjemme sier Nagell oftest nei til intervjuer.

– Jeg liker å holde en lav profil i Norge, sier han. Og mens en hel industri av norske black metal-band turnerer i inn- og utland for store summer, lager bestillingsverk for Rikskonsertene og spiller i Grand Prix, nekter Darkthrone både å stå på scenen og å gløtte opp fra undergrunnen.

– Spør dem hvorfor de gjør det. Spør de bandene som hele tida krangler og ikke har noen fast besetning: Drømmer de fortsatt om å turnere i Tyskland, etter 20 år? Da jeg var liten, drømte jeg aldri om å stå på scenen. Jeg drømte om å spille inn plater. Og det er akkurat det jeg gjør! fastslår Nagell fornøyd.

«Circle The Wagons» har mer til felles med klassisk punk og hardrock fra 70- og 80-tallet enn klassisk norsk black metal fra 90-tallet. De siste årene har Nagell vært opptatt av å gå tilbake til klassiske verdier, organisk lyd, ekte metal.

– Darkthrone representerer den gamle metalskolen, fastslår han.

– Vi kommer fra 80-tallet. Alle inspirasjonskildene våre kommer fra 80-tallet. Og alle metalsjangrene fra 80-tallet som døde ut på 90-tallet – speed, thrash, death, black metal – er kommet tilbake nå. Fordi det er en ny generasjon gamliser som har mye penger mellom hendene, og fordi mange kids er piss lei av Dimmu Borgir, sier Nagell. Og beveger seg inn i en av sine mange rockhistoriske utgreiinger, denne gangen om black metal-ens historie, om Bathory og Burzum, finsk death metal og Iron Maiden, reaksjoner og motreaksjoner:

– Darkthrone har ikke spilt black metal siden 2004, fastslår han.

– Da hadde vi holdt på med black metal siden 1991, litt av gammel vane. Da vi kjøpte vårt eget lydstudio i 2005, skjønte jeg hva slags lyd som var på vei inn i tida igjen: Den rå, organiske lyden. Samtidig sluttet jeg å gå ut, jeg gikk tilbake til livsstilen fra 1987-88: Sitte hjemme og holde kontakt med undergrunnen. Da var det per brevpost, nå er det via internett, sier Nagell som bruker mye tid på å sjekke ut nye metalband og anbefale dem via Myspace-sidene til Darkthrone.

– Jeg vil ikke ha det strømlinjeformede, Dimmu Borgir og Immortal. Jeg vil ha Burzum. Jeg vil ha de som låter annerledes. De som har hatt motstand. De som ikke vil bli populære blant folk som går på Inferno med blå striper i håret, sier Nagell.

Gylve og Varg

I runden med intervjuer som Varg Vikernes gjorde ved utgivelsen av sin nye Burzum-plate, framholder han Gylve Nagell som «den viktigste skikkelsen i black metal», «essensen av norsk black metal» og «sann black metal».

– Han kan vel identifisere seg med noen av valgene jeg har gjort, kommenterer Nagell.

– Av instinkt er vi kjerringa mot strømmen, begge to. Han tok kontakt med meg i juni i fjor. Vi er i vennlig kontakt, sier Nagell. Og hva gjelder drapet Vikernes er dømt for, sier han:

– Det er ikke naturlig for meg å snakke med ham om det. Det var ikke naturlig da, og det er ikke naturlig nå.

Videre varsler Vikernes at hvis han noen gang skulle gjort konserter, måtte det blitt med Gylve Nagell på trommer.

– Det er ikke et spørsmål engang. Jeg spiller ikke live, fastslår Nagell.

– Jeg kunne skrevet ikke bare en bok, men lange slektsromaner om hvorfor jeg ikke spiller live. Jeg ble tilbudt 90.000 euro for å spille på en festival med Darkthrone, jeg har ikke engang svart. Og så skulle jeg spille med noen andre? sier Nagell og rister på hodet.

De siste ukene har Vikernes involvert seg i debatten rundt Håvard Rems bok om norsk black metal, «Innfødte skrik». Mens Nagell, i likhet med mange andre av de sentrale aktørene i norsk black metal, reagerer på boka med et skuldertrekk. Han har sendt ut følgende offisielle statement om boka: «Historien har til alle tider vært skrevet av seierherrene. Historien om norsk black metal, derimot, ser ut til å være skrevet av tapere».

– Skulle jeg gått gjennom boka og sett etter feil? Har du sett timeplanen min, eller? Jeg er overarbeidet allerede. Å bry seg med alt som skrives om meg og norsk black metal, det går ikke. Jeg har andre ting å gjøre, fastslår Gylve Nagell.