Kultur

Fest og feminisme i folkemusikk

Det handler om drikking, dans og tøffe damer på den første plata til Eplemøya Songlag:

– Den bevisste røde tråden gjennom plata vår er kvinneperspektivet, sier Wenche Losnegård (33).

– Folkemusikken rommer mange sanger om jenter som gjør noe annet enn det man skal forvente. Istedenfor å vente på en mann, tar de seg gjerne en fest, sier Anja Skybakmoen (25).

– Og det er jo en del drikking og festing på plata vår, innrømmer Liv Ulvik (30).

De tre utgjør vokaltrioen Eplemøya Songlag, en gruppe det er blitt snakket og skrevet mye om det siste året, også utenfor folkemusikkmiljøene. «Consistently great», skrev blant annet reporteren fra det ledende britiske musikkmagasinet Mojo etter årets Bylarm, og framhevet Eplemøya Songlag som et av festivalens høydepunkter.

Denne uka kommer gruppa med debutalbumet «Eplemøya songlag», og et eksemplar er allerede sendt til Mojos mann. Om han skjønner tekstene, kan han blant annet få med seg historien om «møykjæringa» som heller vil drikke brennevin, røyke pipe og snuse enn å vente på en mann; om kvinnen som tryller fram sin egen mann av en birkerot; eller om «eplemøya», en femme fatale-figur som finner seg en ny mann og kaster den gamle, upålitelige beileren i elva.

– Vi har gått etter sanger med sterke, aktive kvinnefigurer, fordi det er sanger vi kan identifisere oss med. Slik blir dette et feministisk prosjekt, sier Liv Ulvik.

«Møya med eplebrysta»

De fleste sangene er tradisjonsmateriale funnet og nytolket av Eplemøya Songlag, men sangen som har gitt gruppa sitt navn er det Liv Ulvik som har skrevet selv.

– Det er ikke så mange som har fått med seg hva Eplemøya betyr før de har hørt sangen. Og det er egentlig greit, man trenger ikke skjønne alt med en gang, smiler Liv Ulvik lurt.

I sangen der eplemøya dukker opp beskrives hun slik: «Gullhår hadde ho/og bryst som epler to» og «møya med eplebrysta». Så Wenche Losnegård letter på sløret:

– Eplemøya betyr rett og slett ei dame som har velformede pupper. Vi er oppkalt etter henne.

Portishead og kvinnekor

De tre sangerne i Eplemøya Songlag kommer fra henholdsvis Trondheim, Oslo og Bergen, og møttes under det obligatoriske introduksjonskurset i folkemusikk på Norges musikkhøgskole. Det ble avsluttet med stevtevling, og dermed gikk de tre opp og framførte Ulviks selvlagde eplemøystev, til stort bifall. Siden har applausen bare fortsatt.

– Responsen på Eplemøya Songlag har hele tida vært god. Uten at vi har gjort spesielt mye for det selv, har dette bare vokst fram. Det må være fordi vi kommer med noe som er nytt. Eplemøya ligner ikke på noen ting annet, mener Wenche Losnegård.

Opptredenen på Bylarm kom som følge av at de vant debutantkonkurransen under Oslo World Music Festival 2009. Juryleder og kjent multirytmisk DJ Guttorm Andreassen beskrev dem som «Portishead i møte med et bulgarsk kvinnekor».

– Jeg har hørt om Portishead, men jeg har aldri vært særlig inne i popmusikken. Men bulgarske kvinnekor er kjempetøft! Det er blant det vi har latt oss inspirere av i Eplemøya Songlag. Norsk folkemusikk har alltid hentet impulser fra andre land – «reinlender» kommer fra Rhinland, polsen er polsk, understreker Liv Ulvik.

Eksotisk i bakgården

– Vi har alle forskjellig bakgrunn: Liv er folkesanger, mens Wenche og jeg kommer fra jazzen. Målet med Eplemøya Songlag er å la alle de tre stemmene beholde sin egenart, istedenfor å gjøre uttrykket homogent, slik man ofte gjør i korsammenheng, sier Anja Skybakmoen, som også er kjent fra vokalgruppa Pitsj.

– Folk jeg kjenner som er interessert i folkemusikk kommer ofte fra små steder og har vokst opp med folkemusikken. Jeg oppdaget ikke folkemusikk før jeg ble voksen, og sånn var det med alle oss i Eplemøya. Det gir oss en annerledes innfallsvinkel, tror Skybakmoen.

– Man tror ofte at det eksotiske er noe som er langt av gårde, at det er i andre kulturer og religioner man finner spennende instrumentering og inspirerende tonespråk. Men etter å ha blitt utsatt for norsk folkemusikk oppdaget jeg hvor mye vi har å hente i vår egen bakgård, sier Wenche Losnegård.

– Den norske folkemusikken er så rik, og så artig! Så full av rare typer og snuskete tekster! synes Anja Skybakmoen.

Mer fra Dagsavisen