Mannen som aldri snakket

STAVANGER (Dagsavisen): – Eh, det er ...

Arild Rein lukker øynene. Og tier. Lenge. Veldig lenge. Publikum venter, det er så stille at man vegrer seg for å trekke pusten dypt. Det er nest siste dag av litteraturfestivalen Kapittel08 i Stavanger. Kafeen på kulturhuset Sølvberget er sprengfull. Forventninger om en begivenhet, en sannsynlig snakkis, ligger i luften. For det står da vitterlig i programmet at Arild Rein skal gi et intervju. I Kulturhuset? Er det faktisk mulig?

Det er slett ikke sikkert du har hørt om denne mannen. Det er nå en gang sånn her i landet at litterær berømmelse ofte har mindre å gjøre med kvaliteten på det som står mellom de to permene, enn med hagefest-stunt og private betroelser i portrettintervjuer og talkshowsofaer. Og ingen har skydd pressen mer konsekvent enn Arild Rein. Fram til denne uken eksisterte det kun ett forfatterbilde av ham, et passbilde i svart-hvitt, av en mann med et ansiktsuttrykk som fikk deg til å lure på om det fantes en tvangstrøye nedenfor billedkanten. Likevel, det finnes en jevnt voksende kjerne som mener at den skittenrealistiske «Stavangertrilogien>» er noe av det tøffeste som er skrevet i Norge. Da Marta Norheim, anerkjent og kvass NRK-kritiker ga ut sin «Røff guide til samtidslitteraturen» i fjor, trakk hun fram Rein som eksempel på hvilke norske forfattere som burde fått mye mer oppmerksomhet, mens poet Finn Øglænd har omtalt fyren som «en av Norges farligste samfunnskritikere».

Men nå sitter han altså på scenen og snakker. Det vil si, etter et par mumlende åpningssetninger, ser det ut som om han vurderer om det kanskje er best å slutte.

Sunt eller sykt?

– Du, jeg mistet visst tråden litt her, sier han omsider.

Og herfra går det greiere. I intervjuerstolen sitter forfatterkollega og kompis Øyvind Rimbereid, det var en av betingelsene for intervjuet.

– Det er på mange måter dypt ironisk at jeg skal sitte her i dag, jeg ville egentlig ikke være med på noen 2008-arrangementer. Det var umulig for meg å ta 2008 alvorlig, etter at regissør Arild Ommundsen og jeg oppsøkte 2008-sjef Mary Miller i 2006. Jeg håper at dere ikke har skrevet et manus som kritiserer oljeindustrien, for oljeindustrien er vår hovedsponsor, sa hun før vi fikk sagt noe som helst, sier Rein.

Senere denne måneden starter opptakene til filmen «Rottenetter». Om Stavangers oljeindustri. Uten 2008-penger i kassen. Med Reinbøkenes nidskildringer i bakhodet, av en grisk og velfødd by, der hovedpersonene banner, horer, og svindler hverandre, er det muligens ikke en film Miller vil bifalle.

– Noen har sagt at bøkene dine er noe av det sunneste som er skrevet om Stavanger, sier intervjuer Rimbereid.

– Vel, det er i alle fall et korrektiv til at redaktøren i byens største avis skrev en anmeldelse som konkluderte med at det var noe av det sykeste, svarer Rein som slett ikke forsøker å skjule sin motvilje mot journalister, og hvis hovedperson i trilogiens siste bok «Kaninbyen» konsekvent leser aviser med saks.

– Jeg fikk mer enn nok av offentligheten da jeg spilte fotball, sier han, og skildrer «det store eksistensielle hullet som åpnet seg», da han som 23-årig eliteseriefotballspiller på Bryne og Viking fikk beskjed av legen om at han hadde knær som en 70-åring. – Dessuten bruker jeg opp all inspirasjonen min når jeg skriver. Etterpå har jeg ikke mer å si, boken ligger der som en død kropp, og det er opp til leseren å blåse liv i den, fortsetter han.

Blodig kritikk

Og det skjedde noe i Stavanger tidligere i år, noe merkelig, som blåste nytt liv inn i Reins litteratur. I storprosjektet «Hele byen leser» vant Kaninbyen en omfattende avstemning om hvilken roman hele byen skal lese i høst, i konkurranse med Hamsun, Renberg, Blixen og Harper Lee. Det betyr at hvem som helst kan plukke opp et gratis eksemplar på Kulturhuset. Er du ikke redd for å gi leseren et bilde som er altfor nihilistisk og svartsynt, lurer Rimbereid.

– Jeg har skrevet disse bøkene i fullt patetisk alvor. Men veldig få snakker om at det også er masse humor i dem. Og tvert imot, opplever jeg bøkene som veldig livsbekreftende, karakterene har vilje til å leve, samme hvor ille de har det, sier Rein.

En time senere har han snakket om hvordan han skriver i dialog med 1700-tallsromaner og samuraifortellinger, med Brecht og 70-tallskrim. Om banningen i bøkene og om å se verden fra et lavt kroppslig perspektiv. Om hvordan spennet høyt-lavt preger bøkene, han er ikke interessert i det midt imellom. Om jobben som flyttemann som ga ham innblikk inn i hundrevis av Stavangerhjem. («Det lå overhodet ingen researchtanke bak, jeg trengte bare pengene»). Stilt spørsmål om hvorfor i all verden den nylig hjemvendte biskopsønnen fra Stavanger behandles med langt større mildhet og forståelse enn Nokas-ranerne. Et av de siste utsagnene hadde likevel ingen ventet seg.

– Noen hadde lagt en blodig tampong inn i en av bøkene mine der ute. Det var jo en forholdsvis klar kommentar, tenker nå jeg.