Rumba og revolusjon

HAVANNA, CUBA (Dagsavisen): «Ayyy, La Habana, Ese es el lugar, si. Mira el Vedado, Playa – Miramar, Buena Vista, Habana Vieja, la Habana entera».

Å, Havanna, det er stedet. Se Vedado, Playa, Miramar, Buena Vista, Gamle Havanna, hele Havanna. Paulito y su élite smeller ut av enorme kassehøyttalere i en dørkarm. Nedover gata kommer en jente i gul lycrashort, over skulderen har hun veske i gul plast. Rett i ryggen, som om Gud selv holder henne i ryggen i en tråd.

– Tremendo mango – for en mango, gauler en skjorteløs mulatt, i det hun passerer.

Dronninger i shorts svarer ikke. Men hun viser fram alt hun har. Gul lycra og matchende veske. Omtrent slik er Havanna. Byen har ikke engang en ordentlig gatelykt, men synes selv den er en dronning, og skal alltid vise seg fram.

Hun dro

Mi mulata fue con un italiano. Min mulattjente dro med en italiener, synger Cubas kanskje mest populære salsagruppe, Los Van Van og oppsummerer mye av situasjonen i dagens Cuba. Folk har rasjoneringskort på ris og brød, av og til er det ikke såpe i butikkene og det er igangsatt omfattende vann- og strømsparingstiltak.

En kan naturligvis kjøpe seg en flaske importert sjampo i butikkene som tar konvertible pesos, den nye valutaen som ble innført da president Fidel Castro i 2003 ikke ville ha fiendens penger, dollaren, i omløp lenger; dette etter at dollaren har sirkulert på øya siden 1993. Men en flaske importert sjampo koster 2-3 konvertible pesos, nesten en tredjedels månedslønn. Når klokken er ni står utlendingene i kø på sine respektive ambassader i Miramar med en kubaner de gjerne vil ha med seg hjem; ekteskap med en utlending er løsningen for mange unge cubanere. Det er disse forholdene Fidel Castro kaller problemitas, småproblemer.

Det går nok over når den økonomiske blokaden opphører, og se, her er det jammen alltid noen som har en asjett bønner til en som sulter. Den nasjonale planøkonomien er ikke noen suksess, men cubanernes dag til dag-plan slår aldri feil. På en eller annen måte kommer man gjennom dagen med armer, bein og hode i behold, og mer eller mindre mette. Hva annet enn å smile kan en da? Hva annet enn å danse til den låten som får beina til spinne som en miksmaster, som Michael Jackson, som om hele øya med kokostrær, miner, sukkerrør, Malecón og folk forsvant i morgen. Dale! Kom igjen!

El amor

Havanna lukter salt, hav og urin. Av kaffe, rom og surnet søppel. Fra et veldig hus i Gamle Havanna hvor trappen er i ferd med å smuldre opp dunker de siste kuleste låtene fra cubanske band. Añoranza de la conga med Sur Caribe er en av de siste slagerne. Yurima står i døråpningen og gynger med de runde hoftene sine.

– Se her jeg skal lære deg hvordan vi gjør det. Jeg har lært utlendinger å danse før.

Hun er verdensmester.

– Bena fra hverandre, underlivet foran. Så bak. På nytt. Og så skuldrene. Ser du, så lett? En jente spurte meg en gang om hvordan vi gjør det. Jeg sa: «Hvordan gjør du med din papi (den du elsker) i senga?» Og hun viste meg hvordan hun beveget seg. Og da sa jeg: «Nettopp! Slik gjør du det når du danser conga!»

Dette er Yurimas oppskrift på livet.

– Jeg danser for min ektemann. Jeg tar på meg lite klær og danser tilfeldig, mens jeg spør ham om han synes jeg er pen. Og vi har vært gift i 25 år.

Den vesle stuen har en sofa, et par bilder. Kjøleskapet er fra 1950 og må håndteres av en sterk kar. På patioen står en liten kylling i hyssing, en dag skal den bli til en ordentlig suppe. Lakenene som henger til tørk er sydd sammen med små, nette sting, ja, selv sprekken i plastbøtta er operert med ti korssting.

– Alt vi har er hverandre, sier hun.

Dette hverandre er antakelig grunnlovsfestet. Samholdet, oss mot imperialistene, oss mot hele verden, lovprises. Enhver sang har en del som handler om samhold, om styrken i et samhold og om viktigheten av det, både individuelt og nasjonalt, det er en salme, en lov, en overordnet anretning som enhver kubaner slår i bordet med når alt annet går galt. Og har man hverandre så blir her i hvert fall fest. Hun deler på det hjemmebryggede bitre ølet som smaker som gift.

– Og har dere så fine karneval som vi har her?

Playa

– Psst, vil du ha is?

– Señora, papaya?

– Øl, øl, kaldt øl?

Da Christofer Columbus ankom Baracoa, øst på Cuba, skal han ha sagt:

– Dette er det vakreste sted mennesket har sett.

Da hadde han ennå ikke sett strendene på Cayo Coco eller i Havanna og det myke karibiske lyset om ettermiddagen og alt det som motefotografene fra de feterte motemagasinene Vogue og Harpers Bazaar stadig kommer tilbake til i sine reportasjer. Den gang Columbus og spanjolene kom hit sloss de – og desimerte urfolket bestående av rundt 75 000 individer. Også i dag slåss det på cubanske strender. Cubanerne slåss med hverandre, om å kapre turister og dollar, de slåss mot politiet som konstant sjekker cubanernes legitimasjon, de slåss om å få selge turistene mat og øl. Og for et spetakkel her er på strendene i Havanna. Mens det karibiske havet smeller innover strendene som blide små kyss, spekuleres det i bikinier som om stranda var selveste New York-børsen. Hvem er det som har den mest fargesterke? Er det Yolanda, Christina eller Maria? Hvem har den mest spektakulære? Hvem viser den best fram? Det later til alle jentene er i teten. Det er så los habaneros selv er imponerte.

– Jentene her er så spekulative, altså, sukker en av strandas kjekkeste karer. – Man har ikke en sjanse.

Lager mat

Si te gusta la malanga y el arroz con mojo, pa' que tú lo pruebes, pa'que tú la gozes.

Hvis du liker malanga (søtpotetlignende grønnsak) og ris med saus, prøv, nyt den, synger Los Van Van i låten El negro está cocinando (mulatten lager mat).

Matrasjonering og handelsblokade bidrar til at de kulinariske kunstene på langt nær er så framstående som de kunstene som vises fram på danseplattingen. Sulten blir man dog, og cubanerne vet å sette pris på en tallerken håndverkermat: en svinekotelett, bønner, yuca og stekte bananer, alt med en skikkelig glass med juice av frutabomba, mango eller papaya. Da spiser de gjerne fire porsjoner og lager en sang om det etterpå. Og er man gordita, rund, så er, du, mmm, som en mango, til å spise opp. Barn, syke og eldre har rett til melk gjennom rasjoneringssystemet, øvrige befolkning får melkepulver. Som turister har man rett til alt som cubanerne ikke har. Men statlige etablissementer er ikke stedet hvor en som besøkende får det møreste kjøttet og litervis med mangojuice eller kokosvann, det får en gjennom casa particular-ordningen. Det er familier som har fått tillatelse til å leie ut værelser til turister. Der er det husmor som er sjefen og hun vil heller dø enn at noen skal si at hun ikke kan lage mat, eller at, måtte Gud forby, at ikke har egg og skinke til frokosten. En casa particular har service som et femstjerners hotell og koster 20 konvertible pesos per natt med frokost, to cubanske månedslønninger. Det er en luksus hinsides hva normale cubanere har tilgang til. Kommer du hjem klokken halv to om natten åpner husmor døren i nattkjole og med hårruller og sier:

– Nei da, jeg sov ikke. Vil du ha mat?

Uviss framtid

Dice el tabacón, que en Cuba no falta nada. Den store sigarmannen (Fidel Castro) sier at på Cuba mangler ingenting, synger Tommy Olivencia i sangen El del tabacón. Det er usikkert hva som vil skje på Cuba de neste årene. Alle snakker om hva som vil skje når den nyopererte 80 år gamle president Fidel Castro dør.

– Jeg tror vi får en langsom, men definitiv prosess som går mot demokratiet, som vil gå av seg selv. Ikke fordi vi får noen «dagen etter Fidel», men fordi det cubanske samfunnet trenger det, sier Raúl Rivero Castañedo til den spanske avisen El Mundo.

Han ble fengslet og dømt til 14 års fengsel for å undergrave nasjonen gjennom å skrive reportasjer for den Miami Herald. Han ble etter internasjonalt press løslatt etter kun ett år, men fortsatt sitter det mange politiske fanger på Cuba. Andre analytikere ser for seg borgerkrig og amerikansk intervensjon. Men inntil videre lever cubanere slik de alltid har gjort; i fattigdom, men en livsglede som langt overgår verdien av oljefondet. De rusler langs strandpromenaden Malecón med en flaske rom og viser verden at de har alt.

Si quieres conocer como es La Habana, la verdadera Habana. Tienes que sentarte en la esquina, tienes que jugar domino, tienes que comer en mi paladar, pa' que conozcas la Catedral, tienes que caminar. Caminalo!

Hvis du vil vite hvordan Havanna er, det sanne Havanna. Da må du sette deg på hjørnet, spille domino, spise i mitt hus, for å oppleve katedralen, så må du gå. Gå! synger Issac Delgado.

Hvem har skylda?

President Fidel Castro mener USAs blokade er skyld i Cubas økonomiske problemer. Professor i økonomi, Andrew Zimbalist, er ikke enig. Han har skrevet en bokserie om økonomisk politikk og utvikling i Latin-Amerika og vært FN-rådgiver på temaet.

– Cuba tilpasset sin økonomi til blokaden fra begynnelsen. De inngikk avtaler med det tidligere Sovjetunionen og fikk over markedspris for sukkeret de leverte. Dette førte til ensretting av handelen. Når disse avtalene falt bort med unionens oppløsning, ble situasjonen vanskelig, særlig fordi Cuba var økonomisk avhengig av handel med USA, sier Zimbalist.