Å gå baklengs inn i livet

Han vil ikke kalle boka «Stående hukommelse» for en biografi, nei, livsroman er den riktige betegnelsen på disse 343 sidene som tilsynelatende inneholder tilfeldig utvalgte hendelser, møter, reiser og refleksjoner over bøker som er skrevet, men også kjærlig omtale av en død far og en fortsatt levende mor.

– Jeg har ønsket å utfordre både biografien og romanen som sjangre med denne livsromanen min.

– Men det er da underlig at du åpner med nåtiden og avslutter med fødselsåret ditt?

Ikke livet

– Vel livet er jo en ting, og du kan si at det går alltid den andre veien! Men dette er ikke livet, dette er en bok, dette er utvelgelse, skrift og form, understreker forfatteren der han sitter i sofaen i Bibliotekbaren en tidlig morgen i november og leter etter ordene som skal forklare denne originale boka hans og hvorfor den ble til.

– Ved å gå baklengs inn i dette stoffet, blir jeg bevisst hendelser og episoder på en helt ny måte.

– Vi lever i forenklingen, men etter noen regnskyll kan det som synes tindrende klart, vise seg å være svært innfløkt, sier dikteren. I slike øyeblikk kan vi oppleve det mytiske i eget liv. Dette har også en personlig side. Også i meg er noe blitt stående.

Bryte ned

Og plutselig henter han fram Nordahl Grieg og hans glitrende essay «Kinesiske dager», og både forfatteren og journalisten kan bli enige om at det var et strålende stykke skrift, som stadig kan leses med utbytte. Og at der traff Grieg noe helt spesielt med sin blanding av personlig fabulering og grundig informasjon.

Kanskje forteller Kittelsen om Grieg for å vise at det er i nærheten av dette han beveger seg.

– Ja, for det kan virke litt hulter til bulter det hele, men jeg liker å knytte noe sammen, en hendelse i livet kan speile noe helt annet – et dikt eller en gjendiktning jeg er opptatt med. Og det kan la seg gjøre å si noe som er sant, gjennom denne prosessen kan jeg bli meg bevisst noen sammenhenger.

Når jeg har brutt den normale kronologiske skrivemåten – er det også gjort bevisst. Fordi kronologi forutsetter en årsakskjede, og denne måten å tenke på vil jeg bryte med, sier Kittelsen.

Gjendikteren

Som gjennom sitt mangeårige dikteriske liv har brutt med så mangt hva angår forfatteres normale beskjeftigelse. Som for eksempel å bruke 18 år på å studere «Håvamål»!

– Ikke veldig mange nordmenn bruker fritida på den måten, Kittelsen?

– Jeg har sett det som veldig viktig å gå i dybden av vår norrøne diktning, det gjelder både mytologien, Edda diktningen og skaldediktningen. Hvis vi ikke stadig gjenoppdager, gjendikter og åpner dem på nytt vil de forbli lukkede, omgitt med overdreven respekt.

Kunnskapsløsheten fører også til at vi betrakter den greske mytologien som mye finere enn den norrøne.

Erling Kittelsen innsats på dette feltet er velkjent. I boka «Hun» fra 1989 kommer han med sine egne svardikt til «Voluspå», ett til hver strofe. Og for fire år siden kom «Brageseilet» – der Kittelsen har gått inn i skaldediktningen vår.

– Utrolig hvor slappe vi har vært her i Norden når det gjelder å åpne opp for denne delen av kulturarven vår.

Selv nå når tabuet skapt av nazi-ideologien stort sett er borte.

Ut i verden

Erling Kittelsen har imidlertid ikke stirret seg blind på det nordiske. I fjor kom boka «Diamantfjellene» en samling dikt om døden skrevet av koreanske munker. Kittelsen har også arbeidet med gjendiktninger fra persisk, i 2003 kom boka «Fra vinhus til moské», fem persiske diktere i utvalg, et arbeid gjort i samarbeid med en ekspert i persiske språk.

Og den 19. desember i år skal Kittelsens teaterstykke «Fra himmelen» settes opp for annen gang i Beirut. Der stykket har vært vist med suksess også tidligere.

For Erling Kittelsen er dialog et vesentlig ord, derfor har han også vist seg som en mester i å koble historier og erfaringer fra ulike erfaringsområder i bøkene sine.