Kultur

Tenner på tenner

Steven Spielbergs «Haisommer» ødela nattesøvnen og badegleden for en helgenerasjon på 70-tallet. Den mekaniske hvithaien «Bruce» gjorde at selvbadegjestene på Hvaler svømte i årevis etterpå med lang hals og virrendehode – på utkikk etter trekantfinner. I Kleinsbaai et par timers kjøringøstover fra Cape Town er det den virkelige hvithaien som rår.

På tur i bur

Det er grytidlig morgen idet vi ankommer havna i Kleinsbaai for å møtehavets mest fryktede rovdyr hvithaien.

Kaptein på «Predator II» Brian McFarlane. har en mørk fortid somproffdykker; skattejeger abelonesanker diamantleter og dypvannsfisker.Fram til 1996 levde skipperen av å dra opp de store hvite haiene som kanbli seks-sju meter lange og veie et par tonn. De siste 10 årene har58-åringen hevet en grei gasje ved å arrangere fredelige møter mellomlevende haier og folk. Haiene storkoser seg på grunn av den storepelssel-bestanden her ved Kleinsbaai.

«Det har vært ett eneste angrep på folk her i de ti årene jeg har holdt på»sier McFarlane mens han kverner opp småfisk til lukteposen.

«Tusenvis av plaskende støyende kjøttfulle langsomme badegjester bare etpar steinkast unna haikjeftene ute på revet. Men hvithaiene biter ikke.»

Veldig betryggende tenker vi og lurer på hvorfor vi da trenger det solidestore buret på dekk som er sveiset sammen av 12 millimeters syrefastestålstenger. Svaret kommer skrått nedenfra i 40 kilometer i timen. Denførste store hvite har latt seg lokke til båten.

«Æsj! Det er bare en liten tass.»

McFarlane er skuffet over at vår første hai bare er to og en halv meter lang.

Kose haien

Vi er 16 haikikkere totalt og familien klyver ned i buret med våtdrakter ogdykkemasker. Vi bruker ikke luftflasker siden boblene skremmer haiene viholder pusten og plopper ned under overflaten med et engangskamera i neven.Det er så vanvittig kaaaaaaaaldt!

Vi blir hengende rundt et kvarters tid mens kroppstemperaturen daler. Ettermer åte og utallige tunfiskutkastinger skjer det noe. Først ser vi én stortrekantfinne skjære overflaten som en oppnedvendt kjøl. Deretter en til også enda en og «Ha dere ned i buret!» brøler McFarlane. Og vi ser rett ihvitøyet på fire-fem meter lange hvithaier. De stryker forbi sprinklene mednoen centimeters klaring. Mange av hunnhaiene har bittskader etter røffparingslek og hvor de fleste hannene har gjort av seg er det ingen som vet.

Vi er blitt advart mot å stikke armer eller bein ut av buret men etter enstund greier jeg ikke å dy meg. Jeg stryker en av fiskene over ryggen idetden passerer. Haihuden er grov som sandpapir og føles på en måte tørr selvom den naturligvis er våt. «Ja ja» tenker jeg. «Så er dét gjort: Klappe enhai»

Haiene sirkler og glefser. En av dem er litt vel nærgående og med et litevipp med halen skamslår den en av propellene. Påhengsmotoren er ikke merødelagt enn at vi kan kjøre til land.

Vennlige hvaler

Her er det mer enn hvithai. Tett ved Kapplandet myldrer det nå av sørligeretthvaler. Tusenvis av de 20 meter lange sjøpattedyrene kommer hvert år fraSørishavet opp til Sør-Afrikas kyster for å pare seg eller føde. Vi ser demplaske overalt – fra bilvinduet badestrendene og hotellrommene medhavutsikt.

Nærmest de store dyrene kommer vi med hvalsafari. Båten slår av motoren bare40-50 meter fra hvalene. Opptatt som de er av å lage småhval gir de stortsett blaffen i en speedbåt som bare er tredjeparten så stor som dem. Ennysgjerrig ung hann kommer nesten bort til ripa.

Hvalen er en showmann blåser retthvalens karakteristiske V-sprut og vinkermed halen som en sjøløve på sirkus.

I likhet med mange andre store hvaler ble den sørlige retthvalen nestenutryddet i forrige århundre blant annet av norske hvalfangere. Nå er denfredet og bestanden på vei opp.

Pingvinstranda

I Simons Town ligger også Boulder Beach. En finfin badestrand menbadetemperaturen passer best for pingvinene som holder til her. For 30 årsiden kom det svømmende i land en flyttfugl fra en av Sydpolens golde øyer.Brillepingvinen ignorerte at stranda var full av bikinikledde damer ogiskremselgere og slo seg til i buskaset ovenfor selve sandstranda.

I dag holder det til en pingvinkoloni på anslagsvis 3.000 hekkende parmellom de store granittrullesteinene som har gitt stranda navn.

Pingviner har mye for seg; de ser morsomme ut de svømmer fortreffeligpraktiserer likestilling og lager ikke uhyggelige lyder. Men de lukter ikkeblomster presis. Det dufter friskt av fisk og fuglemøkk.

Vi tar oss en dukkert sammen med fuglene og idet vi drar videre registrerervi at det står skilt overalt rundt parkeringsplassen: «Sjekk under bilenetter pingviner».

Løveunger

Alle dyrevenner får sitt i Sør-Afrika og Kapp-provinsen har et enormtutvalg nasjonalparker viltreservater terrarier akvarier og zoologiskehager.

Seaview Game & Lion Park ligger 25 kilometer vest for Port Elizabeth.Her driver de avl av løver og leverer voksne dyr i og utenfor Sør-Afrika.Ved siden av de voksne dyra har Seaview en egen avdeling for ungløver (14måneder) enda yngre løver (3 måneder) og til og med noen ukegamle småtassersom bare løve-sløver i en pappeske. De største ungdommene ville nok ete oss.De aller minste har ikke fått vaksinene sine ennå så vi får ikke røre dem.

Men de mellomstore ungene får vi komme inn til og klappe og kose med og lekei vilden sky. Amalie får gå alene inn først og mate hunnløveungen Aggie medtåteflaske.

Løveungene løper etter katteleker og koser seg når vi klør dem på magen. Deer som andre unger og vet ikke helt hvor grensene går derfor får Miriamseg et glefs i beinet. Amalies mage får seg en gripeklo-skramme.

Vi får et tips fra dyrepasser-Dee: I Kragga Kamma et viltreservat bare etkvarters kjøretur unna har de en voksen men veldig hyggelig gepard somheter Duma.

Nyfiken gul og svart

Da vi kommer fram til Kragga Kammas port er det bare en automatisk bomåpnerder og et skilt med «Dangerous animals». Ingen mennesker som kan fortelleoss hvordan hvor og hva. Så vi kjører inn bak det elektriske gjerdet og lardet stå til.

Først holder vi på å krasje i et vortesvin deretter kommer en antilopeflokksprettende. Vi følger grusveien og blir mer og mer fortvilet over at detikke er et levende menneske å se. Til slutt kommer vi fram til etkasernelignende bygg hvor det åpenbart er folk. Problemet er bare at huseter kringsatt av bøfler.

Bøflene eter riktignok ikke folk men de har flere menneskeliv påsamvittigheten enn både løver og leoparder. Men når nøden er størst kommerden sjuende ranger i huset ut. Han heter Janni og gir oss en hytte. Visovner til froskekonsert fra vannhullet.

Vi bor inne i parken noen dager og blir etter hvert ganske godt kjent bådemed Duma og de andre dyrene. Vi møtes hver morgen av de mest nysgjerrigesjiraffene i hele Afrika. Da vi en formiddag må skifte dekk kommer hele denlanghalsede familien bort for å se hva som foregår. Vi er glad til at detikke er de olme bøflene som kommer eller enda verre de pottesureneshornene. Ett av dem angrep pickupen til Janni dagen før. Han var heldigsom slapp unna med et fillete dekk og to traumatiserte dagarbeidere som sattpå lasteplanet.

Kruger – for folket

Kruger-parken er det endelige mål for bilturen fra sør til nord iSør-Afrika. Etter noen drøye dagsetapper med bil gjennom Transkei og KwaZuluNatal er vi framme i det forjettede land.

I motsetning til de private safariparkene i Sør-Afrika ellernasjonalparkene i flere av nabolandene har Kruger et prisnivå som passerfor en familie som reiser på budsjett. Nihundre kroner i døgnet forovernatting for alle fire er litt i overkant men ikke noe å ta på vei fortenker vi. Og så åpnes porten for oss.

Her i Kruger er forholdene større enn i Kragga Kamma. Dyra har 20.000kvadratkilometer med buskland og savanne å stikke seg vekk i og de jaktereter parer seg og dør som de vil.

I løpet av noen hektiske Kruger-dager ser vi ikke bare «De fem store» –løve leopard elefant neshorn og bøffel. Jentene har kjøpt hver sin bokmed oversikt over dyrene som lever i området. De leker viltbingo i baksetetog krysser av for hver nye art som kommer i vår vei. Vi ser flodhestkrokodille aper av mange slag og antiloper av enda flere slag. De bor iKruger hele gjengen. Det er bare å kjøre fra vannhull til vannhull såligger de der og venter – alle dyrene i Afrika.

Neste stopp: Thailand

Mer fra Dagsavisen