Danser med pingviner

En animasjonsfilm med en steppende keiserpingvin i hovedrollen som denutstøtte nerden som redder flokken fra utslettelse og gir verden enklimavekker på samme tid? Det måtte jo bare komme etter at selvamerikanerne lot seg smelte av den franske dokumentarfilmen «Pingvinenesmarsj». «Happy Feet» er en god idé og en sjarmerende film med store doserfunky R&B blues og soul i isødet. Uansett er det stor fare for atføttene begynner å vandre i takt med lydsporet men tilhører du denkategorien som ikke liker verken animerte dyr eller musikaler er filmen rengift.

Filmskaperen i dette tilfellet er George Miller som startet karrieren med«Mad Max» og som er blitt Oscar-priset for manuset til «Heldiggrisen Babe»og laget kultfilmen «Heksene i Eastwick». Med «Happy Feet» har han laget enpå alle måter flerdimensjonal animasjonsfilm som speiler flere trendersamtidig. For pingviner er in det er det ingen tvil om. Dette vaggendefenomenet på den sørlige iskulen kledd i smoking og med et flokk- ogfamilieliv som er like fascinerende som det er beintøft har tatt verden medstorm. Som animasjonsfilm er den et velkomment friskt pust med enannerledes idé og overlegent bedre animasjon enn vi har sett på lenge.Scener med høydeperspektiv vann natur og andre «vanskelige» flater erglimrende laget og levendegjort. I tillegg ser vi en usedvanlig vellykketintegrering i at dyrene er skapt i menneskets bilde mens mennesket selv fårspille rollen som trusselen utenfra også i en overført betydning hvagjelder ødeleggelse av naturen. For Miller kombinerer pingviner og animasjonmed musikaltrenden og nettopp miljøvern. Nettopp denne miljøbiten skulle vigjerne sett mer av.

Det er noe søkt å se pingviner vaggedanse à la MTV-videoer mens de syngerlike kokett som Beyonce men det er heldigvis så mye humor (foreldrene tilMumle heter Memphis og Norma Jean&) og action at tøvet møter motstand.Og når Miller mot slutten av filmen på effektivt vis forklarer hvor storinnvirkning overfiske har på næringskjeden er han inne på noe langt mergivende enn i filmens første tre lengder der vi får nok en variant avhistorien om «den stygge andungen». Mumle er en slik. I et pingvinmiljø deralle pingviner har sin egen «sjelesang» eier ikke Mumle sangstemme men hankan til alles redsel steppe som en gud. Og her smører Miller på medklisjeer om å velge sin egen sti lytte til sitt indre og så videre og såvidere. For å drøye filmen er det lange men for all del henrivendekoreograferte og sugende rock- og soulnumre fra Patti Labelle PinkChrissie Hynde og k.d. lang og «pingvinsanger» sunget av de amerikanskestemmeleggerne som Nicole Kidman og Brittany Murphy. Her er det å tilføyeat vi gjerne skulle sett den norske versjonen med et mer personlig norskstemmeensemble enn den gjengse dubbegjengen fra barne-TV. Blant annet blirdette påtakelig når den utstøtte Mumle havner i «gettoen» hos en flokkAdelie-pingviner som snakker og synger på «nuyorica»-vis – fire-fem amigossom sjekker chicas med spansk Harlem-sjargong. Denne språkvridningen samtnoen scener som kan virke truende gjør at de minste faller av lasset ogsjuårsgrensen bør dermed tas til etterretning.

Men det viktigste med «Happy Feet» er at også den i likhet med andretidsaktuelle filmer forteller oss en ubehagelig sannhet om helsetilstandentil kloden vår. Dessverre må vi gjennom så mange klisjeer for å nå inn tildette budskapet at man skulle tro Miller var redd for å tirrerepublikanerne men det skal heller ikke underslås at filmen lever opp tiltittelen: Det skal vanskelig gjøres å ikke gå smilende ut av salen etter åha sett Mumle ta en flat step på isen sammen med sin sjels utkårede utenforDronning Mauds land.