Over vann og Island

Vi møter The Activity Group ved Saga Hotel utenfor Reykjavik som avtalt. En gjeng svensker fra T-Emballage skal på tur til isbreen Mýrdalsjökull. Noen svært ombygde utgaver Nissan Patrol GR TD-6 Intercooler skal frakte dem opp. Det er ikke flere ledige plasser i bilene viser det seg så vi må henge på med vår egen Hyundai Tucson.

– Dere kommer nok et stykke på vei med den bilen men ikke opp på selve isbreen. Vi får se hva som skjer smiler lagleder Nikki bak solbrillene med flammeglass. Ingen beroligende melding akkurat.

Første del av reisen mot isbreen går på asfalt. Kolonnen av The Activity Groups hvite Patrol-er kjører så fort at man skulle tro de fryktet at isbreen kunne smelte bort innen de kom fram.

Under vann

Gruppen gjør et lite stopp ved Seljalandfoss et av disse naturens underverker som gjør Island til noe helt spesielt. Fra det som en gang var kystlinjen skyter fossen strømmer av vann ut over kanten. Men det kanskje mest fascinerende med Seljalandsfoss er at man kan gå bak den – i hulrommet som dønningene fra havet en gang gravde ut.

Vi rekker å bli klissvåte før turen går videre østover mot Mýrdalsjökull. Ute i horisonten et sted ligger Vestmannaeyjar – den lille øygruppen med blant annet Surtsey som oppsto som følge av et undersjøisk vulkanutbrudd så sent som på 60-tallet.

Snart ser vi Islands sørligste punkt den 120 meter høye klippen Dyrhólaey. Navnet kommer av det digre hullet som havet har gravd gjennom klippen. Dyrhólaey føyer seg pent inn i rekken av Islands mest spektakulære attraksjoner som naturen har besørget på egen hånd.

En rystende tur

Ved Sólheimar svinger vi av på en grusvei. Kolonnen av hvite Patrol-er har stoppet opp for å tappe luft av dekkene.

– Veien opp er full av stein og hull. Turen blir mer behagelig med litt mindre luft i dekkene forklarer Luli en av sjåførene.

Patrol-ene er spesialkonstruert for å kjøre på isbreer og minner om den Arctic Truck-stylete bilen Jan Erik Larssen kjører rundt med i Autofil. Med et lufttrykk på to-fire psi (Pounds per Square Inch) mot normalt på 25-28 psi blir super-SUV-ene i stand til å kjøre oppå snøen med de 44-tommer store hjulene.

Greit med et slikt inngrep så lenge man kjører biler som er utstyrt med luftkompressor. Men vår forstads-SUV har ikke noe slikt på utstyrslisten.

Det blir en rystende kjøretur. Etter 25 minutter er vi oppe ved hytta Sólheimaskáli ved utkanten av isbreen. Det lukter svidd av Huyndai-en og den er ikke bygd for å ta oss lenger. «Veien» videre opp på selve breen er nemlig knapt noe annet enn et langt sår i grunnen bestående av bekker is snø grov stein og dype groper. Det er bratt som et vondt år.

Det korteste strå

På Sólheimaskáli får svenskene på utflukt servert kaffe og mat mens eieren av hytta forsøker å få liv i Yellow Cat-en – et monster med trekk på alle åtte hjulene. Etter planen er det den som skal kjøre oss opp på breen der scootere og en naturlig utformet ishule venter. «Katten» starter men vil absolutt ikke i gir.

Uroen begynner å bre seg. Svenskene lurer på hva som skjer guiden er forbanna lagleder Nikki er rådvill og vi frykter turen opp til Mýrdalsjökull blir uten oss.

Patrol-ene kan uten problemer kjøre den siste biten opp men da har vi et problem. Det er ikke plass til to nordmenn. Vi maser på Nikki som blir mer og mer mutt og før vi helt skjønner hva som skjer står vi med de korteste stråene og ser at kolonnen med Patrol-er forsvinner.

Tiden fryser

Vi henger med nebbet over et pappkrus kaffe da en åpenbaring taler til oss fra døråpningen:

– Trenger dere haik opp på breen?

I døråpningen står en skjeggete mann med cap og scooterdress og fyrer opp en pipe. Han heter Hákon og ser ut som en hardhaus.

Men så skjer det ikke noe mer. Hákon heller kaffe i et krus setter seg ned på en benk og smatter på pipa.

– Tiden går sakte på breen skjønner dere sier Sia og blunker. Hun er kona til Hákon.

Vi forsøker å tilpasse oss breens tid og etter et seigt kvarter signaliserer Hákon at tiden er inne.

– Da tar vi en tur opp på breen gutter smiler han og rusler ut.

På den evige is

Utenfor står en Toyota Hilux 24D. Den er 15 år gammel kan Hákon fortelle. Bilen er riktig nok hevet og dekkene har litt grovere dimensjoner enn normalt men noen enfoldige minutter lurer på vi på om den kan greie turen opp. Vi blir kjapt minnet på hvorfor Toyota Hilux er foretrukket av ekspedisjonister og krigsherrer i ulendt terreng verden over. Den drar oss over bekker is og stein som om det skulle vært den enkleste sak i verden.

Etter et kvarter er ikke Mýrdalsjökull lenger bare en tanke. Nå kan vi også nyte synet av den evige isen over vulkanen Katla utsikten mot Dyrhólaey og den naturlig utformede isgrotten. Vi kommer brått på at vi er avhengig av Hákon for å komme oss ned også og spør om han har tid til å vente.

– Jeg sier som ferdafolkene smiler Hákon:

– Det kommer alltid mer tid.