Helte-Petter

– Vår Gud han er så fast en borg han er vårt skjold og verge. Han hjelper oss av nød og sorg og vet oss vel å berge!

Under en fjong lysekrone dekorert med hvite englevinger sitter Petter Stordalen og deklamerer salmevers.

– Rart hvordan de tingene man måtte pugge fortsatt sitter i hodet sier han og kveler myten om at han ikke skal ha vært noe skolelys. Han er brun og blid pornoknappen i skjorta er knappet opp stemmen er hes og dialekten brei som hos en av «gutta på gølvet». Men akkurat nå er fabrikkpipene i Skien er veldig langt borte. Vi sitter på hotellkongens kjøkken og drikker kaffe av digre krus med Snoopymotiv mens vi prøver å ikke glo for mye på alle Alessiduppedittene. Her på Bygdøy mellom formklipte hekker springvann stukkatur og søyler har han skapt seg et hjem han kan være stolt av. Før vår audiens har han lekset opp alle ikke-temaene som inkluderer klærne hans bilen hans fotografering av hjemmet. Men når vi først er over dørstokken kliner han like godt til og viser oss rundt til og med inn i soverommet der himmelsengen har pusepledd og veggene prydes av hip kunst.

Telemarksving. – Unnion. Petter Stordalen legger trykket solid på første stavelse som en sjølproletarisert AKP'er fra 70-tallet.

– Jeg har tro på at man kan drive lønnsom industrivirksomhet på Unnion.

Ikke nok med at han ser ut som Erik Solheims rike fetter han høres ut som ham også.

Spol tilbake til begynnelsen av uka: fire dresskledde herrer strener målbevisst framover i Quentin Tarantino-formasjon: Petter Stordalen i spissen Øystein Stray Spetalen og to rådgivere bak. Alle har vind i håret og flagrende slips bortsett fra Stordalen som ikke har slips. Isteden har han Dolce Gabbana-belte pilotbriller og sylspisse boots. Visuelt er han det kjappe lokomotivet mens Spetalen er den tunge lett overfylte sovevogna. Taktfast har de marsjert med et kobbel av pressefolk på slep; inn og ut av kantina på Union in og ut av LO-bygningen og kontoret til Gerd-Liv Valla og kontoret til ledelsen i Norske Skog. 100 millioner har investorparet klasket i bordet for å få kjøpe papirfabrikken Norske Skog vil legge ned. Selve høydepunktet var Stordalens tale til arbeiderne i kantina på Union for drøyt en uke siden. Så inderlig var han i tonefall og ordvalg at man kunne mistenke ham for å gå å bære på en hemmelig Martin Tranmæl-fetisj.

«Stol på meg. Jeg er langsiktig!» ropte han i fyr og flamme og fikk spontan applaus. Norske Skogs konserndirektør Jan Oksum sto på sitt som en iskald fisk.

– Var det den frekke pr-agenten din som skrev den talen?

Stordalen skuler på oss over den kritthvite snippen.

– Den fant jeg på helt sjæl. Hvordan skulle jeg klart å stå der foran alle arbeiderne og alle tv-folka i det trøkket som var i det rommet og overbevise dem hvis jeg ikke hadde vært dønn ærlig? Hadde jeg rådført meg med Geelmuyden.Kiese og vist dem det jeg skulle si på forhånd så hadde de sikkert sagt at den talen bør du spare deg.

– Egentlig hadde jeg ikke forberedt den så godt. Øystein spurte meg noen minutter før om jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle si. Nei sa jeg. Aner ikke.

– Du er jo ikke akkurat noen kraftsosialist?

– Nei. Men jeg liker å prate i bilder. Og jeg hadde lest noen gamle rapporter som fabrikken hadde fått laget for mange år siden. Det sto litt om historien der om tømmerfløtinga. Jeg tenkte at sånn har det alltid vært& sånn må det være. Natta før vi skulle ned dit lå jeg våken. Da slo det ned i meg som ei bombe: det skal fortsatt flyte tømmer i Telemarkskanalen! Da jeg tok ordet i forsamlinga dagen etter og så alle som satt der da kjente jeg faktisk at pulsen steg ett par hakk.

Petter Stordalen er nemlig veldig svak for helter. Ikke tøysehelter som fotballgutta men ekte helter slik som ridderne i Jan Guillous bøker om Arn Magnusson. Og hjelpearbeidere i Afrika. Han vil gjerne overbevise om at penger og sosial samvittighet kan gå hånd-i-hånd. Derfor har han tidligere lenket seg fast med kjetting til et rør på atomanlegget i Sellafield han har lovprist Gerd-Liv Vallas innstats for et røykfritt arbeidsmiljø og nå kjemper han altså for industriarbeidere i Skien.

Investorkompis Spetalen er adskillig mer knusktørr. «Samfunnsansvar kan politikerne ta seg av. Jeg er kapitalist jeg investerer» sa han under møtet i Union.

– Det er mange spekulasjoner om hva som egentlig motiverer dere?

– Det var Øystein som kom med ideen. Han er aksjonær og har fulgt selskapet nøye i over 20 år. For meg spiller det ingen rolle hva slags fabrikk det er. Jeg har alltid likt en utfordring og liker å gå inn og gjøre noe der jeg ser det er mulig å få til lønnsom drift. Akkurat sånn som jeg gjorde i Steen & Strøm i sin tid. Det er motivet mitt. Og jeg skal love deg at dette slaget ikke over ennå.

Stordalen og Spetalen. Investorduoen høres ut som et litt tvilsomt trekkspillensemble fra Titanofestivalen som har svingt seg opp på alt annet enn kloke investeringer. Spetalen lyder visstnok det sjarmerende kjælenavnet «Spettet» blant venner.

– Hva er ditt klengenavn?

Nå blir han nesten litt forlegen og smiler lenge før han liksom klarer å si det.

– «Lille feite Petter-pæra».

– Var det fordi du så ut som ei pære da du var barn?

– Det var noe med hodefasongen. Min mor fant stor glede i å sende meg hyppig til en frisør som på en utmerket måte klarte å rendyrke pærefasongen.

Salgstalentet fikk Petter utviklet som guttunge hjemme i Porsgrunn da han jobbet alle ferier og fridager i butikken til faren sin.

– Når de andre unga i Porsgrunn søkte på sommerjobber så ble det til at de søkte på enten Hydro eller Union men jeg visste hva jeg skulle gjøre jeg. Det lå i korta det at det ble butikken til far min. Helt fra jeg var liten visste jeg at jeg skulle ta over butikken derfor gikk jeg aldri rundt og drømte om å bli brannmann og politi og sånn som andre unger gjør. Det er familiebedriftenes velsignelse og forbannelse. Det gjør yrkesvalget mye lettere.

– Fordi det ikke er noe valg?

– Du kan si det sånn. Men nå ble det ikke til at jeg overtok likevel. Jeg hadde idéer og ville gjøre alt større men det var ikke faren min med på. Han var mer forsiktig av seg.

I barneårene skjerpet Petter Stordalen sitt gryende konkurranseinstinkt ved å selge jordbær på torget sammen med garvede torvkjerringer.

– Var det fordi du jobbet så mye at du dumpa på barneskolen?

– Nei jeg måtte gå førsteklasse om igjen men det var fordi jeg ble litt sent moden. At jeg ikke var noe skolelys er ikke helt sant. Jeg var ikke spesielt opptatt av lekser pugging av salmevers og blokkfløytespill. Men jeg trivdes alltid godt på skolen spesielt i gymtimene og friminuttene. Jeg var veldig sosial og hadde mange venner. Da jeg ble litt eldre ble jeg faktisk veldig flink også men bare i de tingene jeg var interessert i.

Nå ble det aldri slik at han tok over familiebutikken hjemme i Porsgrunn. For én dag mens han sto solid plantet et sted mellom frysedisken og hermetikken hadde han en vekkelse. Han så seg selv som voksen mann stå krumbøyd mens han fylte opp hyllene med fleskepølser fiskepinner frukt grønnsaker øl og mineralvann.

– Jeg tenkte er det dette du egentlig vil? Å tilbringe tjue-tredve år av livet mitt med å fylle på varer& pelle papir utafor butikken hver ettermiddag helt til jeg ble pensjonist? Jeg makta ikke tanken. Isteden ble det bror min Kjetil som tok over butikken. Det er viktig å gjøre det du har lyst til å gjøre. Da blir man mer happy.

En bra deal. 23 år gammel fikk han jobb som markedssjef ved kjøpesenteret City Syd i Trondheim men hans ry som superkremmer skjøt først fart da han i 1993 kjøpte det konkursrammede Steen & Strøm for den legendariske sum av én krone. Han omgjorde det gamle stormagasinet til kjøpesenter og i ekspressfart sopte Steen & Strøm Invest til seg 21 kjøpesentre før de solgte elleve av dem videre til UNI Storebrand.

– Jeg skjønte fort at Steen & Strøm var en fantastisk mulighet at jeg kunne gjøre noe med bedriften. Da jeg gikk inn hovedinngangen i Nedre Slottsgate reiste hårene seg på kroppen min. Her er mitt bidrag viktig tenkte jeg. Det er en fantastisk følelse og akkurat den samme følelsen jeg hadde på Union tidligere denne uka.

Men styremedlem Stein Erik Hagen var mindre begeistret over den administrerende direktørens ekspansjonstrang og hans hang til private investeringer. I 1996 ble han kalt inn på teppet.

– Dessverre måtte jeg forlate Steen & Strøm mot min vilje sier Stordalen og ser oppriktig lei seg ut.

– Du fikk fyken med andre ord?

– Ja. Det var en veldig vanskelig dag. Jeg ble bedt om å gå på en fredag og mandag var det slutt.

I mellomtiden hadde han investert rundt 100 millioner i Skjærgården hotell og badepark og dermed satt han i gang å kjøpe hotell for hotell. Resten er hotellhistorie.

Det unevnelige. I det vi skal gå kan vi skimte rumpa på en Mercedes McLaren SLR i garasjen. Bilen koster like mye som fem Jaguarer av den typen Røkke og Hagen kjører rundt i. Stordalens privilegerte livsstil og rikholdige garderobe samt det faktum at han nylig ble singel har spredd en stor grad av optimisme blant unge kvinner på byens skjenkesteder.

– Hvordan er det å være fritt vilt i skandalepressen?

– Jeg har lært meg å leve med det. Når man driver et digert børsnotert selskap så vil de beslutningene vi tar få en konsekvens for samfunnet. Derfor tilstreber jeg å ha en betydelig grad av åpenhet og stå til ansvar for det jeg gjør. At enkelte blader lever av å skrive av hva slags klær jeg går med og sånne ting kan virke helt vilt men de selger visst bra så jeg forstår at det finnes et marked for dem. Men de skal ikke få sette premissene for det livet jeg lever.

– Du liker med andre ord ikke at tabloidjournalister bryr seg med livsstilen din?

– Jeg gidder bare ikke kommentere det. Jeg har ikke problemer i forhold til hva jeg bruker penger på. Hvis den dagen kommer at jeg ikke kan se meg selv i speilet på grunn av en bil eller båt jeg har kjøpt så burde jeg ikke kjøpt den.

– Mamma leser for øvrig Se og Hør med stor fornøyelse det er en av hennes viktigste informasjonskilder til ting hun er opptatt av. Hun synes rett og slett at det er koselig. Og da Her og Nå kom på banen syntes hun det ble dobbelt så koselig! Det er jo komisk hvis jeg har gjort en bra deal og det står om det i Dagens Næringsliv så har mamma garantert ikke lest det. Men da et blad skrev om klærne mine ringte hun meg med en gang og sa: «Jeg skjønner ikke hvorfor du må drive og herme etter han derre David Beckham hele tida?» Sånn er det. Skjønner du?