Skurr fra den andre siden

FILM

«White Noise»

Regi: Geoffery Sax

Canada – 2004

Vi kan takke japanske suksesser som «Ringu» og «Ju-On» for at det sprøytesut en stri strøm av skuffende skrekkruller og her har vi nok en middelmådigfilm som trekker inspirasjon fra overlegne asiatiske forbilder. Det betyrsnikende spenning teknofobi onde ånder og spøkelser. Ingen av dem tyter utav TV-skjermen som i «The Ring» men de boltrer seg et sted inne i detstatiske skurret. «White Noise» tar utgangspunkt i noe som kalles EVP eller«Electronic Voice Phenomena» – der folk hevder å få beskjeder fraåndevesener gjennom statisk støy på radio og TV omtrent på samme måte somnoen mener de får beskjeder fra djevelen ved å spille Judas Priest-platerbaklengs.

Det er en smule vanskelig å ta dette fenomenet like alvorlig som filmengjør men regissør Sax klarer faktisk å skape noen skumle øyeblikk ut avdette fjollete premisset. Arkitekten Jonathan Rivers (Michael Keaton) mistersin vakre forfatterkone Anna (Chandra West) i en mystisk bilulykke ogutsettes umiddelbart for skumle saker. Klokker stopper radioen skrur seg påuten grunn og han blir oppringt av den avdøde konas mobiltelefon. Jonathanblir dessuten kontaktet av en kraftig kar ved navn Raymond (Ian McNeice)som hevder å ha mottatt beskjeder fra Anna på skurrete lyd- og tv-opptak.Snart tar den døde hustruen kontakt – sammen med en gruppe onde ånder medforvridde stemmer og slemme hensikter.

Man kan ofte beskylde Hollywood for å forenkle og overforklare filmene sinemen «White Noise» går stikk motsatt vei. Etter en saktmodig innledning medmange ledetråder forblir plottet så vagt og uhåndgripelig at det ervanskelig å begripe hva som skjer mot slutten. Noe som kan være artig fordem som liker å tilbringe fritiden med å surfe rundt på nettet ettermotstridende teorier men temmelig frustrerende for resten av oss. Den svakefinalen lukter mer av dårlig manusarbeid enn forsøk på å utfordre publikummen dette er lagt fra eneste problem her. Tempoet er forferdelig ujevnt oghistorien tar seg så god til i innledningen at den må spurte igjennom densiste halvtimen.

En humørløs og gråstenkt grøsser med lav underholdningsverdi men medøyeblikk som er oppriktig gufne. Dessuten er det jo hyggelig å se MichaelKeaton tilbake på lerretet – selv om filmen fungerer dårlig.