Dylan ser tilbake

BOK

Bob Dylan

«Memoarer del 1»

Damm

Han har riktignok skrevet én før også «Tarantula» for snart 40 år sidensom selv store beundrere finner nærmest uleselig. Ryktene om Bob Dylansselvbiografi har gått i mange år og det er nøyaktig to år siden vi her iavisen skrev at det var usikkert om den ville være klar før jul. Nå er denher! Godt skrevet selv om den er full av oppramsing av sangere og sanger.Sånt er vanskelig å unngå når en skal skrive entusiastisk om musikk.

Ordentlig og informativ

Dylan forteller tidlig i boka om sitt første møte med sjefen forplateselskapet Columbias PR-avdeling som forsøker å hale ut noenbiografiske opplysninger av den motvillige unge mannen. « (Jeg)følte at jeg ikke trengte å forklare noe som helst til noen»skriver han. PR-agenten fikk bare «tull ren og skjær humbug».Og slik har han fortsatt å fortelle om seg selv i over 40 år. Det varsannsynligvis Bob Dylan som lærte alle verdens rockestjerner å besvarevelmente spørsmål med meningsløst fjas. På denne bakgrunnen er den førstedelen av selvbiografien hans overraskende ordentlig og informativ.

Dylan hadde imidlertid neppe vært helt Dylan hvis han hadde valgt å fortelleen rettlinjet historie om seg selv. «Memoarer del 1» inneholder fem langekapitler som hopper fram og tilbake i tid om perioder der han går gjennomstore forandringer i livet og blir den vi kjenner ham som i dag. I «Foteninnenfor» forteller han om hvordan han kom seg inn i folkemusikkmiljøet iNew York. Han fikk begynne å spille med Fred Neil på en liten kafé for såmange burgere som han klarte å stappe i seg. Han begynte å skrive egnesanger fordi han følte han kunne skrevet en bedre hyllest til Joe Hill ennden gamle velkjente folkevisa. Det ble aldri noen slik sang i stedet lagdehan en om Woody Guthrie. Dylan forteller entusiastisk om alt han så og hørtei disse årene som formet ham til å bli kunstner. Han er full av rauselovord om en rekke av sine kolleger fra fortida og fram til i dag.

Trusselbildet

Fra den detaljerte fortellingen om starten i New York går vi rett videre til1968 der Dylan forteller om hvordan han rømte fra det slitsomme livet somkjentmann. «De måtte ha laget veikart i samtlige 50 delstater som visteveien til hjemmet vårt for tapere og dopere» skriver han.Dylans fortelling om beundrernes meningsløse heltedyrkelse minner om MontyPythons «Life Of Brian». Han var lei å være svaret på alt å få tekstenesine analysert til det kjedsommelige og uttrykker glede over at gitaristenDuane Eddy kunne gi ut et album med instrumentalversjoner av sangene hans.Han var lei av å være profet for en hel generasjon og han så slett ikke påseg selv som protestsanger på det harde 60-tallet. Dylan var visst ikke enlike bekymret ung mann som mange har trodd – «Min store skrekk varat gitaren min skulle bli ustemt» sier han om trusselbildet fraMcCarthy-tida og starten på den kalde krigen.

Bob Dylan bruker et par sider å fortelle hvordan Robert Zimmerman ble tilnettopp Bob Dylan. Han avslører derimot ingen personlige hemmeligheter omseg selv selv om vi ikke kan huske å ha hørt at han spilte ishockey i sinbarndom. Derimot er han flink til å fortelle hvem andre er. Vi møter enbelest Bob Dylan som er full av sidesprang – fra en liten avhandling om denamerikanske borgerkrigen til grundige presentasjoner av forbilder framusikk film og ikke minst litteratur. Sangeren avslører seg selv som etvandrende leksikon i vestlig kulturhistorie fra oppdageren Leif Erickson(sic) til den oslobaserte bluesrockeren Mason Ruffner. Dylans memoarerminner av og til litt om Hakkespettboka.

Tørket ut

Mason Ruffner spilte med Dylan på albumet «Oh Mercy» som har fått et heltkapittel i denne boka. Her blir Dylan detaljert og pratete når han går idybden om ei plate som ikke er så interessant at vi må vite absolutt alt omden. Her viser han likevel sitt åpenbare litterære talent siden kapitteletparallelt fungerer som en fin reiseskildring av New Orleans. Han bruker ogsågod tid på å forklare hvordan han gjenoppdaget gleden ved å gjøre konserter.Dylan følte at han hadde tørket ut som sceneartist mot slutten av 80-tallet.Han fikk igjen gløden etter på ha hørt en gammel navnløs jazzsanger på enliten klubb og begynte å utvide sitt konsertrepertoar slik vi kjenner det idag. Slik startet den «evigvarende turneen».

«Den frosne elva»

I avslutningskapittelet «Den frosne elva» er vi først tilbake i barndommensDuluth. Dylan reiser videre ut i verden først til Minneapolis der han fårhøre plater med Woody Guthrie. «Å høre disse sangene (&) fikk det til å gå rundt for meg» erindrer han. Resten er som det heterhistorie. Det gjenstår å se hvor mye av den vi lærer mer om i de nestebøkene. «Memoarer del 1» slutter der den begynner med at sangeren bliroppdaget av John Hammond og får platekontrakt med Columbia. Denne gangen fårvi ikke vite noe om Dylan og damene om da puritanske folkemusikkfans kalteham Judas eller om han var full på Kalvøya i 1991. Fortsettelse følger&

Bob Dylans «Chronicles Volume One» er oversatt av Hans Marius Stormoen.Samtidig med det første bindet av memoarene gir Damm også ut boka«Sangtekster 1961 - 2001» – med Dylans originaltekster oppdatert til og med«Love And Theft»-albumet. Hvert album blir presentert av norske dylanologer.