I 20 år har Rita Nilsen fra Oslo jobbet med rusavhengige, straffedømte og pårørende. Hun vet godt hva det vil si å falle utenfor. Som 14-åring var hun ett av de første registrerte gatebarna i Oslo.
– Men det som er viktig å huske på er at det finnes håp for alle, selv om det til tider ikke ser sånn ut, sier hun til Dagsavisen.
Rita Nilsen var den lille jenta som ingen ville ha. Det bortvalgte barnet. Hun som ikke fikk bli med når mamma fikk seg ny mann og stiftet familie. Et av hennes tidlige minner er å bli bedt om å pelle seg vekk og bli dyttet nedover trappa av mammas nye mann.
– Jeg bodde litt rundt hos forskjellige. Blant annet bodde jeg her en periode, sier hun og peker opp i vinduene på en eldre gård i Fredensborgveien.
– Jeg fikk bo her, men måtte betale faren i huset penger for å komme inn om kvelden, minnes hun. Og peker opp i ett av de andre vinduene vi passerer.
– De som bodde der hadde en far som var sinnssyk, og faren drakk. Og i det huset litt lenger der borte bodde det en som jobba på et av byens hotell og inviterte oss unge opp for å skjenke oss fulle, og så forgripe seg på gutta.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Overgrep
Fra Rita Nilsen var ti år gammel var hun rusmisbruker. Fra hun var 12 til hun var 13 prostituerte hun seg i Stenersgata. 14 år gammel flyttet hun i telt på Ekebergsletta. Men elendigheten begynte mye tidligere enn alt dette. For, som bitte liten jente, lenge før hun begynte på skolen, opplevde Rita Nilsen noe som hun aldri turte snakke om.
– Jeg ble jeg seksuelt misbrukt av en voksen mann. Jeg er usikker på nøyaktig tid, men det var lenge før jeg fylte seks år. Episoden skjedde da jeg var i en barnebursdag hos en nabo, og jeg ble tatt til side av en voksen som var til stede og tvunget til å utføre en seksuell handling. Og siden jeg var oppdratt til at barn skulle sees men ikke høres, så sa jeg ikke noe til noen. Ingen ting av de vonde tingene jeg opplevde som barn, tok jeg opp med noen.
Mobbet på skolen
Hun vokste opp hos besteforeldrene, som bodde i et hus nederst i Damstredet. Huset står der ennå, Rita peker opp på det som var vinduet til rommet hennes. Forteller om alle kunstnerne og bohemene som bodde i denne bratte bakken med alle de rare, fredede trehusene. Folk som var rause og snille, og slapp henne inn på besøk.
– Besteforeldra mine var gamle slitne folk som gjorde så godt de kunne. Men det var et slitsomt sted å være. Faren min kjenner jeg ikke, jeg er født utenfor ekteskap. Moren min fikk seg ny mann og ny familie.
– Hvordan var det å være den ungen som ikke fikk bli med mamma?
– Å ikke være den valgte? sier Rita Nilsen. Og da kommer tårene.
– Det er et traume.
På Møllergata skole ble hun mobbet helt fra skolestart.
– Jeg gikk på St. Sunniva barnehage og alle jeg gikk sammen med skulle videre på St. Sunniva skole, mens jeg skulle på Møllergata, der jeg ikke kjente noen. Før jeg begynte på skolen hadde jeg ramla ned av klatrestativet i barnehagen og slått ut tenner og smadret nesa, så jeg så ikke bra ut. Så jeg ble mobba fra starten, sier Rita Nilsen.
Sluttet på skolen
I femteklasse sluttet hun å gå på skolen. Isteden gikk hun i parken like ved Møllergata skole der alkisene satt og drakk.
– Jeg trivdes der, de var koselige, snille. Lo mye. Alt sånt som jeg ikke var vant til. Når de ble fulle drakk jeg av flaskene deres, smiler hun.
– Var det ingen på skolen som lurte på hvor du ble av?
– Ikke som jeg vet. Det var derfor jeg etter hvert fikk billighetserstatning av staten, fordi det offentlige var klar over min situasjon uten å i iverksette tiltak. Der sto det at jeg hadde to karakterer fra sjetteklasse: en Meget bra i matlaging og G i musikk. Jeg kan ikke huske at jeg var der en eneste dag, for da rusa jeg meg hver dag, drakk renset vindusspylervæske og sniffa bensin og lim. Røykte hasj. Rusen var det beste jeg hadde opplevd. Det var kjærlighet. Da jeg slutta med rus var det den største kjærlighetssorgen jeg har opplevd.
Les også: Kent har blitt jaget fra sted til sted i 18 år
Gatebarn
Fra hun var 12 til 13 solgte hun sex for å finansiere misbruket.
– Jeg ble med eldre jenter og de lærte meg hva jeg skulle gjøre. Men jeg hadde ikke samleie, det turte nok ikke kundene når jeg var så liten som jeg var. Jeg var så liten og tynn så jeg så sikkert yngre ut enn jeg var. Vi gikk nede i Stenersgata og på Dælenenga ved Freia. På Dælenenga var det blant annet en bussjåfør som kjøpte sex av oss ungjentene.
Til slutt flyttet Rita Nilsen ut på gata. Skaffet et tomannstelt som hun slo opp på Ekeberg camping.
– Hjemme hadde jeg jo hele tida fått høre at om «dette ikke passer deg kan du bare ta pikkpakket ditt og dra». Så da dro jeg. Sånn har jeg alltid vært.
14 år gammel fikk hun en kjæreste som var med i en kristen sekt, og som hun senere flyttet sammen med.
– Du har skrevet på bloggen din at det ødela hodet ditt mer enn alkoholen noen gang har gjort?
– Ja. Familien til han jeg var sammen med var fantastisk snille, men i resten av sekta var det mye snakk om at gud skulle straffe oss, og at vi skulle brenne i helvete uansett samme hva vi gjorde. Det gjorde meg nykter. Og psykisk syk. Jeg fikk forfølgelsesvanvidd. Da det ble slutt gikk jeg tilbake til fyll fest og fanteri. Det husker jeg at jeg syntes var deilig.
Les også: – Brugata var det mest kriminelle stedet i landet
Redningen
Som voksen fortsatte hun å leve som blandingsmisbruker.
– Jeg hadde et drikkemønster som gjorde at jeg ble veldig fort full og gikk i svart. De gangene jeg ville være med på festen måtte jeg justere med amfetamin, og da snorta jeg og drakk om hverandre. Ble hyper. Men så tålte jeg avtenninga så dårlig så jeg måtte alltid ha hasj eller beroligende for å lande, ellers ble jeg syk og oversensitiv.
I tillegg til rusen drev hun med selvskading. Sneipa røyken barbeint. Tråkket på glasskår.
– Jeg ville kjenne at det gjorde vondt. Smerte er noe konkret som du kan plassere. Ellers hadde jeg ingen ord på å beskrive det vonde som var inni meg. I min situasjon hadde jeg ingenting som tilsa at det skulle bli noe bedre. Det var ingen der.
I 1996 fikk Rita Nilsen uføretrygd. Hjelpeapparatet hadde gitt henne opp.
– Jeg fikk betegnelsen behandlingsresistent. Da var det liksom ikke mer å gjøre og jeg gikk bare over på uføretrygd, som jeg fikk helt uten engang å søke. Så der satt jeg, med en leilighet som skulle på tvangssalg og ingen mennesker rundt meg. Ikke familie, ikke venner, ikke kjæreste, ikke kollegaer eller studiekamerater, ikke annet enn et rusmiljø fullt av folk som også sleit.
Livet var ikke lenger til å holde ut, hun bestemte seg for å gjøre det slutt – drepe seg selv sakte, men sikkert med rusmidler. Hun låste seg inne, drakk øl, spiste piller og tok dop i mange uker, og stilte vekkeklokka på ringing annenhver time for å unngå bakrus og minne seg selv på å drikke mer. Hjelpen kom i form av en venn som ante at noe var galt. Han fikk henne innlagt til avrusing. I november 1996 ble Rita Nilsen rusfri.
Hun har siden da tatt grunnfag i medisin, med fordypning i sjelesorg og hun har utdannet seg til akupunktør. I 2014 fikk hun diagnosen brystkreft. Hun trodde alle kreftpasienter ble behandlet med sterke smertestillende medikamenter og var livredd for å få tilbakefall til rusen.
– Jeg trodde alle kreftpasienter fikk morfin. Så da jeg kom til Ahus sa jeg at jeg ikke ville ha behandling. For dør du spiller det jo ingen rolle om du tar behandling eller ikke, men sprakk jeg på morfinen ville livet bli et hælvete med rus i mange år. Jeg fikset ikke tanken på den berg- og dalebanen som det å være syk og frisk som rusmisbruk er. Stresset etter neste dose for å få to minutters frikvarter, jeg orka det bare ikke.
Men, etter en beinhard cellegiftkur ble hun frisk og kreftfri.
Les også: Oslos narkonomader
Forsoning
I dag jobber Rita Nilsen i sitt eget firma NADA AS, med å hjelpe mennesker som sliter med egen eller andres avhengighet og misbruk. Hun er ofte i fengslene og snakker med ungdom som har falt utenfor.
– Hvordan klarer en person som har opplevd så mye vanskelig å gå videre uten å være bitter?
– Jeg tenker at de som skulle være omsorgspersonene mine gjorde så godt de kunne ut fra sitt ståsted. Og så har jeg gjort opp for de tingene jeg selv har gjort som jeg ikke er spesielt stolt over.
– Som hva da?
– Jeg har gjort mye rart for å kjøpe meg til oppmerksomhet og inkludering – selvskading og spiseforstyrrelser. Prostitusjon. Jeg har gjort innbrudd, stjælt og mye annet som jeg ikke orker å snakke om engang. I samtaler med presten min har jeg fått hjelp til å se hele bildet. Om jeg bare ser den lille snutten av min egen handling blir jeg spist opp innvendig av dårlig samvittighet. Jeg må se hva som utløste valgene jeg tok, hvilke andre alternativer jeg hadde. Når du klarer å se årsaken til egne valg klarer du etter hvert også å se årsaken til andre menneskers handlinger. Det er ikke det samme som å si det er ok. Men det er en forsoning.
Les også: Nå driver Obama valgkamp mot Trump: – Alle bør være bekymret for kursen USA har tatt
