Reportasje

Det kjempes fra hus til hus, fra gate til gate mot en overmektig fiende

18. mars er det 150 år siden den revolusjonære Pariserkommunen ble opprettet. Én nordmann var blant deltakerne. Han ble stilt opp langs en mur for å bli skutt da Kommunens dager var talte i slutten av mai.

Det var første gang arbeiderklassen tok makten i en storby i mer enn noen få dager. Komponisten Johan Selmer var så vidt vi vet Norges eneste deltaker i Kommunen, en såkalt kommunard.

Johan Selmer var ingen proletar, og hans rolle i Pariserkommunen huskes knapt. Men som komponist er han ikke glemt. Han beundret Bjørnstjerne Bjørnson, og av samtiden ble han oppfattet som en opprører og revolusjonær.

I Kommunens siste dager ble han tatt til fange av de fiendtlige Versailles-troppene. Han ble dømt til døden ved standrett, og stilt opp foran en mur for å skytes. Vi skal komme tilbake til Selmer og hans skjebne.

Portrett av Johan Selmer.

Kommunen holdt stand i 72 korte og blodige dager, helt til de siste av kommunardene bukket under for overmakten på skråningene i Belleville den 28. mai. Den var en original form for demokrati der en aktiv befolkning kontrollerte de valgte, som ikke fikk legge beslag på folkets suverenitet.

Bakteppet

Frankrike led nederlag i den fransk-tyske krigen i 1870. Napoleons felttog mot Preussen ble ikke den parademarsjen folk flest hadde trodd. Allerede under det første store slaget ved Sedan de to første dagene i september ble over 100.000 franske soldater tatt til fange sammen med keiseren, Napoleon III. Frankrike kapitulerte, keiserdømmet falt og republikken ble igjen proklamert.

Den tyske hær kunne rykke uhindret fram mot Paris. Men inn i byen våget ikke seierherrene seg. For nasjonalgarden, den frivillige arméen i Paris, hadde beholdt sine våpen og kanoner. 300.000 tyske soldater la i stedet en jernring rundt byen. Pariserne skulle sultes ut. Fem måneders beleiring førte til voldsom hungersnød. Først 28. januar kapitulerte Paris, og det ble inngått våpenstillstand.

18. mars 1871 gjør Paris opprør mot regjeringen Thiers, som holder til i Versailles. Innbitte republikanere som de er, har de ikke mye tillit til en regjering som har valgt keiserens Versailles som sitt sete. Pariserne godtar verken fredsbetingelsene eller de antisosiale tiltakene regjeringen har vedtatt. Nå vil de redde fedrelandet og kjempe mot både okkupasjonshæren og kapitulasjonsregjeringen.

Illustrasjon av at kommunardene feirer opprettelsen av Pariserkommunen i mars 1871.

Pariserne danner derfor sin egen regjering og oppfordrer andre franske byer til å følge Paris’ eksempel. Men de tallrike reisningene i andre byer, som Lyon, Marseille og Toulouse, blir slått ned én etter én. Utenom Paris er den sosialistiske bevegelsen svak i Frankrike, og opprørsbevegelsen ubetydelig.

Nasjonalgarden, som tidligere hadde blitt rekruttert fra Paris’ storborgerlige bydeler, har de siste månedene blitt utvidet til 200.000 mann. De nye avdelingene består av arbeidere og småborgere. Den er godt bevæpnet, med blant annet 2.000 kanoner som den selv hadde skaffet.

Nå vil de redde fedrelandet og kjempe mot både okkupasjonshæren og kapitulasjonsregjeringen.

Den nye regjeringssjefen, Adolphe Thiers, forsøker å avvæpne dem. Paris-arbeiderne med våpen i hånd er en trussel mot hans makt. Klokka to natt til 18. mars, mens hele Paris sover, rykker 12.000 regjeringssoldater inn i Paris for å ta kanonene på Montmartre-høyden. Fire timer seinere er overrumplingen utført. De mangler bare hester til å få kanonene med seg. Det får de først etter to timer. Men da er det for seint.

Paris har våknet, og fra alle kanter av byen strømmer folk til Montmartre for å berge kanonene. Kommanderende general Lecomte gir soldatene ordre om å fyre løs på folkemengden. Men de lystrer ikke, selv etter at generalen truer mytteristene med døden. Lecomte og en annen general, Clémant-Thomas, blir tatt til fange, og siden skutt.

General Clémant-Thomas ble tatt til fange, og siden skutt.

Om ettermiddagen blir det reist barrikader flere steder i byen. Thiers mister hodet, og befaler troppene å forlate Paris. Nasjonalgarden er herre i byen. På rådhuset, Hôtel de Ville, blir trikoloren erstattet med det røde flagg. Krigen mellom Paris og den franske regjeringen i Versailles er et faktum.

Hva kommunen utrettet

Før vi går videre til Kommunens siste dager og vår norske komponists virke og skjebne, skal vi kort se hva Kommunen utrettet i sin korte eksistens.

Kommunen ble proklamert 18. mars av bystyremedlemmer som ble valgt ved alminnelig stemmerett. I sitt manifest heter det at «Paris’ proletarer… har forstått at det er deres første plikt og absolutte rett å gjøre seg til herre over sin egen skjebne og overta regjeringsmakten.»

Kommunen, som på én og samme tid var et kommunestyre, en nasjonalforsamling og en regjering, besto av 90 medlemmer fra forskjellige samfunnsklasser og politiske oppfatninger. For første gang i fransk historie var 25 arbeidere med i en regjering valgt på regulært vis. Og et flertall var anerkjente representanter for arbeiderklassen. Nasjonalgardens sentralkomité fungerte som regjering.

Den bygde på jakobinsk, blanquistisk, anarkistisk og marxistisk tankegods. Men til tross for ubesluttsomhet og stor innbyrdes uenighet om revolusjonens mål og midler, kom kommunardene til å fatte enkelte viktige beslutninger. Helt sentralt var det å bedre arbeiderklassens kår. Og den ville at deres egne skulle ta hånd om kunst og kultur.

3. april erklærer de at kirke og stat skal være atskilt, at alle statens utgifter til religiøse formål skal avskaffes, og at alle geistlige gods nasjonaliseres. Religion blir heretter en privatsak overfor staten.

En barrikade reist av kommunardene i april 1871.

De oppretter en gratis, obligatorisk og religionsfri skole, både for gutter og jenter. Det bestemmes at alle religiøse symboler, bilder, dogmer, bønner, «alt som angår det enkelte menneskes samvittighet», skal fjernes fra skolene. Og dette gjennomføres etter hvert. Hoved­ansvarlig for denne politikken er den revolusjonære sosialisten Edouard Vaillant, som var en av dem som hadde ivret for opprettelsen av Kommunen.

Lik lønn for kvinner og menn

Et annet viktig vedtak var å gi borgerskap til utlendinger. Kommunen hadde òg som målsetting et annet av arbeiderbevegelsens viktigste mål i det 19. århundret, lik lønn for kvinner og menn. Og den konfiskerte tomme boliger og småbedrifter som eierne hadde forlatt. Det ble utarbeidet planer for hvordan disse fabrikkene kunne bli drevet av arbeiderne som hittil hadde arbeidet i dem, og at de kunne slutte seg sammen i produksjonsforeninger, og disse igjen i ett stort forbund.

Kommunardene innførte tilbakekallingsrett for deputerte og alle stillinger innen administrasjon, rettsvesen og undervisningsvesen. Kommunerepresentantenes lønn ble begrenset til en vanlig arbeiders lønn, det ble bestemt at pantsatte ting skulle gis tilbake til eierne, nattarbeid i bakeriene ble avskaffet, og lønnstrekk som straff for arbeidsforseelser ble forbudt. Det ble opprettet arbeidsformidlingskontorer og forsøkt igangsatt offentlige arbeider.

«Slik trådte parisbevegelsens klassekarakter etter 18. mars klart og rent fram», skriver Friedrich Engels.

«Vedtakene i Kommunen hadde et avgjort proletarisk preg», framholder han.

Den russiske anarkisten Pjotr Kropotkin er mer kritisk: «Kommunen i Paris var et fryktelig eksempel på et opprør med ennå ubestemte idealer. Da arbeiderne i mars 1871 ble herrer over den store byen, så angrep de likevel ikke borgerskapets eiendomsrett. De tok den snarere inn under sitt vern.»

På ett område grep Kommunen imidlertid inn i borgerlige eiendomsforhold. Den opphevet skillet mellom «ekte»og «uekte» barn når det gjaldt arverett.

Kommunen i Paris var et fryktelig eksempel på et opprør med ennå ubestemte idealer

—  Pjotr Kropotkin, anarkist

På det mer symbolske plan ble diakonissene omdøpt til kommunesøstre og fikk gå med røde skjerf. Og som et apropos til våre dager, ble Napoleons seiersmonument, den 44 meter høye Vendôme-søylen og andre byggverk som minnet om monarki og militarisme, revet ned. Kalenderen fra den store revolusjonen i 1789 ble tatt i bruk igjen

Og sist, men ikke minst. 6. april ble giljotinen tatt fram og brent av nasjonalgardens 137. bataljon, til høylytt jubel av befolkningen, som tegn på at dødsstraffen nå var avskaffet. Men da Kommunen falt, viste nettopp dette seg å være en stor illusjon.

Selmers rolle

Men la oss vende tilbake til Johan Selmer. Han kom til Paris i februar 1869, der han begynte ved Pariserkonservatoriet takket være økonomisk hjelp fra to velstående slektninger, en skipsreder og trelasthandler i Le Havre og en byfogd og senere statsminister i Norge.

Sommeren 1870 gjør Selmer som så mange andre kunstnere, han drar ut på landet, til Marlotte sju mil sørøst for Paris. Da 4.000 bayerske soldater inntar Fontainebleau, blir det umulig å komme seg tilbake til «lysenes by». Han begynner å komponere sørgemarsjen Scène Funèbre for orkester. Da det blir erklært våpenstillstand 28. januar, begir Selmer seg til fots til Paris.

Der er den politiske og sosiale gjæringen i gang. Selmer blir revet med, under påvirkning av vennen og den senere internasjonalt kjente Grieg-tolkeren, den bare 19 år gamle Raoul Pugno. Operaen skulle reorganiseres, og det blir opprettet en egen Kunstnerføderasjon. De blir begge innvalgt som medlemmer av Kommunens musikkomité, og er blant de få komponistene som kan knyttes til Kommunens arbeid.

Da 4.000 bayerske soldater inntar Fontainebleau, blir det umulig å komme seg tilbake til «lysenes by»

Etter at Pugno hadde overtatt som operadirektør, ble Selmers komposisjon «Scène Funèbre» oppført på Operaen. Undertittelen «Det fryktelige år 1870-71» var lånt fra Victor Hugo, som han siterte flere ganger i prologen. Allerede før den tid hadde Selmer satt musikk til lyrikk av blant andre Hugo og Alfred de Musset.

De ytre omstendigheter gjorde at man ikke kom lenger enn til generalprøven. Hvor vellykket den var, står det strid om. Kommunens tilhengere hyllet ham, dens motstandere slaktet ham. Publikum fikk også sitt pass påskrevet av «det gode borgerskap».

Kronikøren i Revue et Gazette Musicale «kunne ikke unngå å dåne ved tanken på» at «denne mengden med nasjonalister i busseruller og kvinner i runde kyser stuet og klemte seg sammen under taket som gjennom århundrene hadde vært vitne til så mye av Frankrikes ære, storhet og eleganse.» For «hvor var elegansen fra det annet keiserdømme?» Det storslåtte repertoaret var ikke lenger tilgjengelig for det gamle publikum.

Selmer ble anklaget for å ha kommunistiske sympatier. Det hadde han neppe. Men et sosialt sinnelag kunne man spore, og 1. mai 1870 hadde han holdt en konsert for å samle midler til trengende skandinaver.

Den blodige uke

Kampen mot Versailles’ hærmasser krevde etter hvert alle krefter. Paris ble uopphørlig bombardert av de samme som hadde erklært prøyssernes bombardement av den samme byen for helligbrøde. Og Preussen ble bønnfalt om å slippe tilfangetatte franske soldater fri, slik at de kunne angripe Paris. Det skjedde omsider. 130.000 ble løslatt, og det ble avgjørende.

21. mai begynner det å rakne. Regjeringshæren rykker fram. Overalt bygger pariserne barrikader. Det kjempes fra hus til hus, fra gate til gate mot en overmektig fiende. Kvinner syr sekker og fyller dem med jord til brystvern mot kulene, unge gutter jobber med hakke og spade for å styrke barrikadene. Selv unge jenter griper til gevær og sabel. Men Versailles-soldatene rykker ubønnhørlig østover i byen.

Det kjempes fra hus til hus, fra gate til gate mot en overmektig fiende.

—  

Kommunardene blir jaget som ville dyr. Rundt Panthéon blir det myrdet i stor stil. Kommunardene svarer med å føre gislene fram. De blir stilt mot en mur i en liten fengselsgård og skutt. Blant dem er byens erkebiskop Darboy. Hele sentrum av Paris står nå i flammer. Flere hundre hus, palasser, teatre, kirker, Tuileriene, rådhuset Hôtel de Ville, over hele den venstre Seine-bredden ned mot Notre-Dame står flammene mot himmelen.

En barrikade ved Place Blanche under "den blodige uken". 30 kvinner var blant dem som forsvarte barrikaden. En av dem var Louise Michel.

Etter åtte dagers kamper bukker Kommunens siste forsvarere under i arbeiderkvarterene ved Belleville og Ménilmontant nordøst i byen. Myrderiene på vergeløse menn, kvinner og barn, som har rast hele uka, når sitt høydepunkt. Vanlig geværild dreper ikke hurtig nok, og hundrevis blir skutt med mitraljøser.

De siste kommunardene holder stand ved en mur i det østlige hjørnet av kirkegården Père Lachaise. Her faller de med våpen i hånd, og hit føres så de som blir fanget i nærheten. 147 kommunarder må bøte med livet da Versailles-troppene fyrer løs. Siden da har muren, som fikk navnet Le mur des Fédérés, Kommunardenes mur, stått som et symbol på friheten. Den kan besøkende på kirkegården i 20. arrondissement se den dag i dag.

Vanlig geværild dreper ikke hurtig nok

Så følger massearrestasjoner, fangeleirer og deportasjoner til straffekoloniene. 5.000 fanger blir ført til Roquette-fengslet, der 1.900 av dem blir skutt i løpet av ett døgn. Offisielle tall sier 17.000 parisere ble henrettet. Andre kilder sier nærmere 25.000. De siste så sent som i januar 1873.

40.000 fanger, blant dem 850 kvinner og 650 barn, ble ført til Versailles. 7553 personer, blant dem forfatteren, læreren og anarkisten Louise Michel, kalt «den røde jomfru fra Montmartre», ble deportert til Ny Caledonia i Stillehavet. De som ikke ble forvist dit, søkte tilflukt i London, Genève eller Brussel.

Forfatteren, læreren og anarkisten Louise Michel ble kalt «den røde jomfru fra Montmartre»,

Blant de dømte var maleren Gustave Courbet, realismens far. Hans oppgave under Kommunen hadde vært å redde byens kunstsamlinger fra å bli ødelagt.

Han ble urettmessig gjort ansvarlig for at Vendôme-søylen ble revet ned. Også forfatteren av Internasjonalen, Eugène Pottier, ble senere dømt til døden in absentia. Han hadde vært medlem av det folkevalgte rådet som styrte Kommunen. Både han og dikteren J-B Clémant så sangen som et våpen i kampen.

«En stakkars spillemann»

Hvordan gikk det så med vår norske kommunard? Han forteller selv om det som skjedde: «Det ble bokstavelig vadet i blod. Alle som på en eller annen måte hadde hjulpet kommunardene, ble satt på proskribsjonslistene (liste over dem som er erklært fredløse, vår anm.). Og således gikk det til, at jeg og en stakkars italiensk musiker som på plakaten var opphøyet til konsertmester, ved standrett dømtes til døden. En morgen kom vi listende fra vort losji for å få litt mat. Vi ble straks attrapert (grepet, vår anm.) og ført til en militærvakt. Er de kapellmester Johan Selmer ved den store opera? Ja, svarte jeg. Italieneren blir også identifisert. Ennå aner vi intet ondt. Så blir vi sammen med 5-6 andre stillet mot en mur, en pelotong soldater sikter på oss med sine geværer og det lyder: – Fyr. Italieneren, der står ved siden av meg, synker sammen i sitt blod. Jeg merker at jeg er hel, og da jeg har plass like ved hjørnet, smører jeg hurtig haser (ta beina på nakken, rømme, vår anm.). En soldat er så tjenesteivrig at han vil skyte etter meg, men offiseren, hvem bøddeltjenesten åpenbart er imot, roper til ham: Å skitt, la den stakkars spillemannen løpe.»

Italieneren, der står ved siden av meg, synker sammen i sitt blod.

—  Johan Selmer

«Således anmeldtes det at direktøren for den store opera, Johan Selmer, norsk av fødsel, var skutt som opprører, og jeg ble slettet av registeret over fremmede i mairiet (rådhuset, vår anm.).»

Kledde seg ut under flukten

Prøysserstyrkene, som lå i leir rundt den nordøstlige delen av byen, hadde streng ordre om ikke å slippe noen gjennom. Men det så ofte offiserene gjennom fingrene med at soldatene gjorde.

Slapp Johan Selmer gjennom her? Det har ikke komponisten sagt noe om. Men det kan ikke utelukkes. Han kom seg uansett til Le Havre, der han igjen fikk hjelp av sin velstående slektning. Og utkledd som matros gikk han om bord i en tysk båt med kurs for Hamburg.

Johan Selmer er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Slik så bysten ut da den ble reist av norske sangere etter Selmers død i 1910. Bysten er laget av billedhoggeren Jo Visdal (1861-1923).

Johan Selmer er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Men ikke engang på 1. mai blir det lagt en enkel rød rose på hans grav. Den flotte bysten som engang sto på graven, er borte. Den ble reist av norske sangere «i det haab, at denne skal blive staaende til alle tider som et tegn paa norske sangeres takknemlighed til den store og kjære kunstner.»

Hvor den har tatt veien vet ingen. Ikke engang Gravferdsetaten som i dag har ansvaret for graven.

Den flotte bysten som engang sto på graven til Johan Selmer, er borte.

Artikkelforfatteren er i slekt med Johan Selmer.

erik.selmer@hotmail.com


---

Pariserkommunen

  • Revolusjonært opprør i Paris mot den franske regjeringen fra 18. mars til 28. mai 1871.
  • En reaksjon på nederlaget i krigen mot Tyskland, fredsbetingelsene og beleiringen av byen.
  • De republikanske pariserne godtok heller ikke de anti-sosiale tiltakene til den konservative regjeringen som satt i Versailles.
  • Kommunen hadde som mål at arbeiderklassens frigjøring skulle være deres eget verk.
  • Kommunen var basert på direkte demokrati, og gjennomførte en rekke sosiale reformer som bl.a. 10 timers arbeidsdag og lik lønn for kvinner og menn.
  • Den revolusjonære Kommunen ble sett på som en trussel også av Tyskland og dens leder Otto von Bismarck. Kommunen led nederlag da Tyskland løslot 130.000 franske krigsfanger som ble satt inn mot opprørerne.
  • Under «den blodige uka» i slutten av mai ble det bygget barrikader og kjempet fra gate til gate. Minst 20.000 kommunarder ble drept i kampene og massehenrettelser som fulgte.

---

Utvalgte kilder og litteratur

Arbeidernes leksikon

Karl Marx: Paris-kommunen, Norsk Forlag Ny Dag, Oslo 1951

Erik Gløersen Selmer: Selmer-slekten inntil 10. generasjon, Skien 1943

Sverre Lind: Johan Selmer, Solum Forlag 2000

Georges Bourgin: La Commune, Que sais-je, Presses Universitaires de France, Paris 1971

Les musiciens devant la Commune de Paris, Association des Amis de la Commune., www.commune1871.org

Prosper-Olivier Lissagaray: Histoire de la Commune de 1871, François Maspero, Paris 1970

Louise Michel: La Commune, Histoire & Souvenirs – I-II, François Maspero 1970

Mer fra: Reportasje