Hvem drepte krigerkongen?

Mens kanonene fra de norske fortene spydde sine dødelige kuler ut i desembernatta, sparket den 36 år gamle svenske kongen de grove støvlene inn i de myke sidene av jordveggen i den svenske skyttergrava.

Med hjelp av en adjutant løftet kongen seg opp over brystvernet, de jordfylte, flettede skansekurvene. På toppen av kurvene lå faskiner, bunter av kvist. Kongen fant en god posisjon, og skuet framover. Et par hundre meter foran seg hadde den svenske kongen de mektige murene til Fredriksten festning. Han så etter tegn på om nordmennene samlet seg til et motangrep.

Det er kvelden den 11. desember 1718. To og et halvt år har gått siden han var her sist. Den gangen lyktes han ikke å ta den norsk-danske festningen etter et halvhjertet, dårlig planlagt angrep på Norge. Der krigsmålet kan ha vært å ta landet og bruke Norge som byttemiddel i Den store nordiske krig som hadde pågått siden 1700. Nå er oddsene på hans side.

Med seg har den svenske krigerkongen den største hæren han noensinne har samlet. 30.000 soldater er med på fremrykningen mot Christiania. I tillegg er 10.000 av hans soldater på vei mot Trondheim i nord. Rundt 9.000 av soldatene har omringet Fredriksten. Festningen med 1.600 mann foran kongen vil falle, Norge vil falle. Det er bare snakk om tid.

Tapper eller gal? Karl var et forbilde for sine menn og var mer enn gjerne i hærens frontlinje, men mest sannsynlig led han av Asperger, en form for autisme, som gir utslag i mangel på empati og manglende sosiale evner. FOTO: Livrustkammaren

Kongens franske beleiringseksperter anslår en ukes beleiring før de får skutt hull i murene slik at svenskene kan storme inn. Først må soldatene grave seg planmessig fram i ly av mørket. Løpegrav etter løpegrav skal graves parallelt på hverandre helt til man er nær nok til artilleriet kan ramme festningen. I dagslys vil norske skarpskyttere kunne plukke dem ned i for store antallet. Tapene vil være for store, selv for Karl XII.

Det livsfarlige kveldsarbeidet er godt i gang da kongen og hans følge tar seg fram mellom de noen hundre soldatene med hakker og spader. Helt fram til frontlinjen. Bak seg har svenskene det lille fortet Gyldenløve som ble nedkjempet tre dager før. Fra en høyde 600 meter til venstre skytes det fra et annet fort. Overberget er festningsanleggets høyeste punkt og skyter alt de klarer mot de svenske graverne. Og kongen.

Kong Karl XII hadde på dette tidspunktet vært på krigsfot i 18 år. Halve livet hadde han mer eller mindre levd i felt. Men også hans svenske folk hadde levd lenge med krig. I 80 år, siden svenskene kastet seg inn i den store, europeiske religionskrigen i 1630 hadde de vært en stor, aggressiv krigsmakt i Europa. De menneskelige kostnadene var enorme. Hjemme i hovedstaden Stockholm, der hans regjering var, hadde Karl ikke vært siden Den store nordiske krig brøt ut i 1700. Et angrepsforbund bestående av Danmark-Norge, Russland, Polen og Sachsen hadde da utfordret det mektige Sverige, som behersket Østersjøen og store deler av landområdene rundt.

Les også: Den siste helten på Fredriksten (DA+)

Den unge kong Karl XII slo til før hans fiender egentlig rakk å samle seg. Danskene ble knust sommeren 1.700 og russerne i november samme år i slaget ved Narva. Angrep var det beste forsvar, og den svenske kongen, drevet av personlig hat mot den polsk-sachsiske kong August II som han mente hadde sviktet og forrådt han, begynte sin jakt. Manisk drev han krigen sin, der krigsplanene som oftest forble i kongens hode. Han var blind for alle mulighetene for en gunstig fred. Krig var livet for svenskenes konge. Ugift og barnløs hadde han viet sitt liv til krigen, uten tanke for sitt folk.

«Sveriges bøddel», har forfatteren Ernst Brunner kalt ham.

Karl XII skulle egentlig ikke ha vært i Halden denne desemberdagen. Nå som beleiringen var i gang, var det ikke så mye mer å gjøre for kongen. Og han skulle allerede dagen før ha reist oppover mot Glomma for å forberede neste steg i invasjonen. Karl ble likevel igjen i Halden i påvente av sin minister og høyre hånd Georg Heinrich von Görtz, som var meldt på vei fra Åland der han hadde forhandlet med russerne. Görtz var ventet når som helst, og Karl kunne derfor på nært hold i «natt og dag, i regn og kulde» følge med på arbeidet med løpegravene. Kvelden 11. desember begynte de svenske styrkene å nærme seg festningen, og artilleriet skulle etter planen fram i posisjon dagen etter.

«Tida var på svenskenes side. Til tross for det var stemningen dyster. Været var rått og tåkete. Å ligge ute i felt på denne årstiden, ble ikke satt pris på av soldatene», skriver den svenske historikeren Bengt Liljegren i sitt verk om Karl XII.

Arbeidet var farlig. Desto nærmere man kom, jo mer effektive var de norske våpnene. Særlig effektive var kanonene som skjøt det som lignet haglladninger. Klaser med jernkuler som ble slynget ut over de svenske linjene. «Druvhagel slogo uti och över tranchéen», forteller et vitne. Det grove haggelet føyk over og ned i de svenske skyttergravene. Nordmennene hadde ingen grunn til å spare på verken krutt eller ammunisjon. De kjente også oddsene.

Les også: Anne Enger: – Ett brev stemplet meg som landssviker. Et annet inneholdt 30 tiøringer – «sølvpenger til Judas» (DA+)

Natt til 9. desember hadde fire soldater blitt drept. Natt til den 10. ble 55 truffet og såret eller drept. Neste natt lå tåka tjukk og rundt 30 soldater ble båret bort.

Klokka fire på ettermiddagen 11. desember kommer Karl tilbake til festningen fra hovedkvarteret i Tistedalen. Der har han iført seg en ren uniform og vært i gudstjeneste. Klokken seks er det blitt mørkt og arbeidsstyrken som var økt til 400 mann, skal begynne kveldens innsats. Kongen er utålmodig. Den franske obersten Maigret gir sine instruksjoner og innretninger, og de første 200 soldatene begynner å grave liggende med faskiner, buntene med greiner, som beskyttelse fra det norske kuleregnet, som hadde begynt da lyden fra spadene og hakkene nådde festningen. Etter hvert som graven får dybde, følger ytterligere 200 soldater på med de flettede kurvene som blir fylt med jord. På noen timer bæres 22 mann bort med skuddskader.

I åttetida letter tåka, og akkompagnert av de norske kanondrønnene, får kongen servert et kveldsmåltid i en av løpergravene. Kongen hadde fått fram både bord og stol, i tillegg til en seng i tilfelle han ville hvile.

Rundt ni vil kongen fram og se. Han ledet alltid fra front, og da lille Gyldenløve fort falt, skal kongen selv ha vært nummer to inn. Ingen andre monarker i Europa ville våget eller fått lov, men Karl lyttet aldri til advarende ord. Det gjorde han enda mer trassig og oppsatt på å gjøre som han ville. Hans skjebnetro var så sterk. Den var allerede bestemt. Hans egen atferd, uansett hvor skjødesløs og farlig, var uvesentlig. Fordi han kunne ikke styre sin skjebne.

Gang etter gang var han blitt skutt. Som da han ble truffet i foten under slaget i Poltava i 1709, dypt inne i Ukraina, og den svenske hæren gikk i oppløsning rundt ham fordi han som øverstkommanderende var ute av spill. Flere hundre mil fra Stockholm eller annen trygg grunn ble Karls styrker knust, og starten på slutten var begynt. For Den store nordiske krig, men også for Karl og Sverige. Under felttoget i Norge i 1716 fikk han hesten skutt under seg. En annen gang fikk han den over seg og brakk lårbeinet. Flere ganger var han langt inne på fiendens territorium alene eller med minimal beskyttelse. Å være i frontlinje er ren tombola. Gang etter gang, år etter år, hadde han flaks.

Les også: NRK-Solvang: «Det var så uhyrlig at jeg fikk lyst til å vise det fram» (DA+)

Når Karl målrettet går mot brystvernet i løpegrava, nærmer hans liv seg helt matematisk slutten. Det er bare snakk om tid.

Han kikker opp mot toppen av brystvernet på rundt to meter. Han tupper et feste i jordveggen og løfter seg opp. Himmelen lyses opp av det dansk-norske artilleriet som skyter fra Fredriksten i front og fra Overberget 600 meter til venstre. Dumpe lyder av varmt jern som treffer bakken og kurver med jord og stein, fyller lufta. Dette er kongens naturlige miljø, han er trygg i sin skjebne. Han speider uredd mot den norske festningen knappe 200 meter unna. Han hviler armene og de lyse hanskene på toppen av kvistbuntene, hodet hviler på den venstre armen.

På dette punktet skal Karl XII ha stått kvelden 11. desember 1718 og skuet 200 meter fram mot Fredrikstens mektige murer. Til venstre utenfor bildet lå Overberget fort, som mest sannsynlig skjøt og drepte kongen. FOTO: MIMSY MØLLER

«Det var ikke den minst lyd», skriver den unge løytnanten Carlberg i sin rapport fra kvelden «unntagen at hans hånd falt ned fra kinnet, og hans hode gled sakte inn i hans kappe, men uten den minste skjelving i legemet som forble i samme stilling». Kongen hang død på brystvernet. En kule fra en norsk kanonhaggelladning skutt fra Overberget hadde truffet kongen i venstre tinning og gått rett gjennom hodet.

Den svenske stormaktstiden var over, uten en lyd. Eller som et annet vitne har hevdet, ved lyden «av to fingre som slår i en håndflate». Kong Karl XII var død, nesten uten drama. Som ved et knips var krigerkongen borte. Og igjen gikk den svenske hæren i oppløsning.

– Hvis Karl XII hadde gått til legen i vår tid med blant annet sin manglende evne til å forholde seg til kvinner, er jeg overbevist om at han av en dyktig psykiater hadde fått diagnosen Aspergers syndrom.

Dette skrev den svenske legen Bengt Lagerkvist i 2002 i det vitenskapelige tidsskriftet Läkartidningen. Den tidligere overlegen har fått stor støtte for sitt syn.

Det er mange av kongens personlighetstrekk som er samsvarende med en slik diagnose, og Karl oppfyller fem av seks diagnosekriterier: Store problemer i sosiale relasjoner. Monoman i sin interesse. Ekstremt behov for faste rutiner og ritualer. Stivt og pedantisk språk. Manglende evne til å bruke og tolke kroppsspråk.

Les også: Dette er historiens største gniere (DA+)

Manglende evne til å inngå en dypere relasjon med en kvinne, er et typisk trekk ved sykdommen, understreket Lagerkvist. Karl har trolig heller ikke hatt flyktige forhold til kvinner.

Lagerkvist peker på kongens ufølsomhet overfor andre menneskers behov og tanker, og mangel på empati, som gikk langt utenpå det man kunne forvente selv av en eneveldig konge. «Han oppførte seg nesten helt sikkert sosialt og følelsesmessig på et upassende vis selv for en konge som levde for 300 år siden», skriver en annen svensk ekspert, professor i psykiatri Christopher Gillberg. Han kunne slå parykken av folk, spytte kirsebærstein på tjenere eller ri folk over ende for gøy. Når han var ferdig med å spise, var måltidet over for alle.

Karl XII gikk nesten aldri tilbake på en avgjørelse. Etter at han som ungdom fikk skjenn av sin farmor for å ha vært full, skal han aldri ha drukket seg full igjen. Han var ekstrem og absolutt i nesten alt han gjorde.

Han sto veldig nære folk og pratet, og han kunne fikle med for eksempel en knapp på uniformen til den han pratet med.

Han delte veldig lite informasjon med sine medarbeidere. Han var svært lite mottakelig for råd og anbefalinger. Selv hva slags konkrete krigsplaner han hadde, ble ikke delt med hans offiserer. Med katastrofalt resultat både i Poltava og i Norge i 1718.

Mens hans samtidige rojale i Europa levde et liv i absolutt luksus, levde Karl et enkelt liv i felt og kledde seg i en menings uniform. Han iførte seg aldri parykk, og stelte sitt hår ved å trekke det bakover med fingrene. Tross sin status som stjerne i Europa, skydde han livet ved et hoff, og fikk aldri familie. Han reiste fra sitt hjem i Stockholm som 18-åring, for aldri å komme tilbake.

Karl XII kledde seg nøkternt, nærmest som en menig soldat. Kongen skiftet uniform samme dag som han ble drept, etter å ha båret den forrige i en knapp uke. Fortsatt ser man spor av norsk gjørme nederst på den blå kappen. FOTO: Livrust-kammaren

Han ville bare leve det militære, regelbundne livet preget av strenge rutiner, et svært definerende trekk for aspergerpasienter. Han var typisk ensporet, og krig var hans eneste interesse og orientering. Han inspiserte daglig troppene gjennom 18 år. Mens andre, og ikke minst hans eget folk lengtet etter fred, var krigen for han en tilstand. Hans manglende evne til å velge fred også når han hadde svært gunstige utsikter, når det var objektivt logisk og fornuftig, taler for at kongen hadde Asperger.

«I vår tid hadde kongen troligvis vært svært psykososialt handikappet. Og man må tro at han selv i sin samtid ble oppfattet som veldig rar, egenrådig og med behov for hjelp», skriver Gillberg

– Nordmennene måtte bare prøve å påvirke gjennom å skyte og skyte, og håpe på et mirakel, og det skjedde, sier Magne Rannestad. Han er påtroppende kommandant på Fredriksten festning.

300 år etter at Karl XII møtte sin skjebne i Norge, lever fortsatt mytene og diskusjonene om hvem som drepte monarken. Fordi så mange gjerne så han død, fordi krigstrettheten var så stor og at han ikke hadde noen arving, har det vært rik grobunn for konspirasjonsteorier.

Rannestad er egentlig ikke i tvil. Kongen ble drept av en «ærlig norsk kule», det var ikke et snikmord utført av hans egne.

Dette er kongens hatt i filt fra dødsnatta, og man kan se at kula har lagd et hull i hattekanten. Kongen brukte aldri parykk, som ellers var vanlig blant nobiliteter på denne tida FOTO: Livrust-kammaren

– Det var rundt 100 kanoner på festningen, og man må regne med at de fleste var i aktivitet. I ammunisjonsregnskapene kan man se at det gikk med 50 tonn prosjektiler bare på de få dagene beleiringen pågikk. Det var ikke noe poeng å sitte igjen med ammunisjon da festningen ble stormet, og det var de i full gang med.

– Den natta kongen døde, var det rundt 200 mann som grov den lille forbindelseslinja fram. Av dem ble mellom 10 og 25 truffet av sånne kuler. Og kongen reiser seg opp blant dem og tar en sånn kule ekstra, og ble en til i statistikken. Det er bare logikk. Men dette har blitt problematisert selvsagt, for konger kan ikke dø så enkelt. Det måtte ligge noe mer bak, og det har gitt grobunn for alle konspirasjonsteoriene, sier Rannestad.

Slik skal Karl XII ha stått og kikket fram mot fienden. Påtroppende kommandant Magne Rannestad viser kongens positur på toppen av brystvernet foran de svenske løpergravene da det dødelige skuddet falt. FOTO: MIMSY MØLLER

– Men du tror ikke på konspirasjonene?

– Jo, for de var der, mange ville se ham død. Krigstrøttheten var massiv, og en svensk historiker har kalt det «lyckoskottet». «Endelig ble vi kvitt dritten» – så elendig var det. Men der det hele butter, er at man ikke kommer unna med et nærskudd mot kongen uten å bli oppdaget. Det var mørkt, svenskene skjøt ikke. Et skudd mot kongen ville noen sett og hørt, det ville kommet et knall og en blits fra kruttet. Det var mange mennesker i nærheten, men ingen har meldt noe, sier Rannestad.

Kongen er etter sin død gravd opp, skallen er undersøkt og røntgenfotografert. Våpentekniske, ballistiske tester, er utført. Et normalt skudd fra noen meters avstand, ville gitt helt andre skader enn de to kliniske hullene i kongens skalle.

– Kula hadde veldig lav hastighet, nærmest som en luftgeværkule. Et nærskudd ville sprengt hodet hans, sier den pensjonerte oberstløytnanten.

– Det var årtusenets innertier. Det måtte gå sånn. Hans «soldatenglück var over», den var brukt opp.

Svenskenes største, nålevende historiker Peter Englund har i en artikkel denne høsten satt to streker under sin historiske fasit: «Saken er avsluttet. Karl XII ble drept av en fiendekule. Diskusjonen handler nå kanskje om hvilken type våpen den norske kula ble avfyrt med, og den usikkerheten tror jeg de fleste av oss kan leve med».

Liket av kongen ble balsamert og graven er åpnet opp flere ganger. Første gang i 1746. Dette bildet er tatt i 1917 da kroppen ble røntgenfotografert. Bildet viser kulas utgangshull. FOTO: NTB SCANPIX