Reportasje

Fem år i ruiner

Det tok jordskjelvet 35 sekunder å legge Port-au-Prince i ruiner. Fem år senere bor fortsatt titusener av husløse i teltleirer.

Det er knapt mulig å se for seg en mer brutal start på livet. I sju dager lå hun begravd i ruinene, i et betonglandskap av død. Hun fortsatte å puste, mens kroppene råtnet i varmen rundt henne. Mens det stanset opp rundt henne, sluttet aldri det unge hjertet å banke.

På mirakuløst vis overlevde toåringen en av vår tids mest dødelige naturkatastrofer.

I disse dager er det fem år siden hun lå foran oss, blant skadde og døde på et sykehus i hjertet av Port-au-Prince. Noen timer etter at hun var hentet ut av ruinene, svøpt i et tynt lag med støv, som nøysomt ble vasket av den spede kroppen.

Kroppsdel for kroppsdel.
 
Haiti markerte denne uka at det er fem år siden landet ble rystet i grunnvollene av et voldsomt jordskjelv. Det hele varte i 35 ødeleggende sekunder. I den en gang så vakre kystbyen Léogâne, der skjelvet hadde sitt episenter, ble det få dager etter tørt konstatert at 80-90 prosent av bygningene hadde kollapset. I hovedstaden Port-au-Prince klappet hele nabolag sammen. Skoler, kirker, regjeringsbygninger, boliger, sykehus og barnehager falt i grus. Det samme gjorde en allerede skadeskutt infrastruktur.

230.000 mennesker, nær en kvart million, mistet livet. Nær to millioner ble drevet på flukt fra hjemmene sine. Mange flyktet ut til slektninger på landsbygda, nordover til Artibonite, landets brødkurv, eller sørover, for å vende tilbake kort tid senere. Andre ble værende i hovedstaden. Her bygde de opp midlertidige hjem på hver ledige plass. I parker. Og på fotballbaner.

En og en halv million mennesker fant ly i teltleirene som spredte seg ut over landskapet.

Det var denne virkeligheten som møtte alle som kom til landet. Også utenriksminister Børge Brende, den gang generalsekretær for Røde Kors.

– Ingen som var i Haiti i dagene etter jordskjelvet vil noen sinne glemme den enorme katastrofen og lidelsene. Menneskeskjebnene og ikke minst de skadede barna vil alltid være med meg, sier Brende til Dagsavisen når vi fem år senere ber han se tilbake på det som møtte ham.

Det er anslått at tre millioner mennesker, nær en tredel av landets befolkning, ble direkte rammet av skjelvet. De økonomiske skadene ble beregnet til 7,8 milliarder amerikanske dollar, mer enn landets BNP.

Skadeomfanget etter jordskjelvet var enormt. Bildet er fra et sykehus i sentrum av Port-au-Prince. FOTO: LUCA KLEVE-RUUD

Skadeomfanget etter jordskjelvet var enormt. Bildet er fra et sykehus i sentrum av Port-au-Prince. FOTO: LUCA KLEVE-RUUD
 
Synet som møtte oss da vi kom til Port-au-Prince noen dager etter skjelvet var brutalt. Døde lå fortsatt i gater og ruiner etter sammenraste bygninger. I utkanten av byen ble det gravd massegraver. Eimen av lik var en nådeløs påminning om ødeleggelsene.

Da vi kom tilbake ett år senere oppsummerte vi at hverdagen hadde vendt tilbake:

«Kvinnene har vendt tilbake på markedene i handlegater som Avenue Jean-Jacques Dessalines, hovedgaten oppkalt etter det frigjorte Haitis første president, som strekker seg gjennom byen».

Mye av bygningsmassen etter sammenraste bygninger, som lå ut over gater og nabolag, var fjernet. Likevel var det flere steder som om tiden hadde stått stille: Port-au-Prince og andre byer var fortsatt pepret med teltleirer som huset over en million hjemløse. Hjelpeorganisasjonen Oxfam konkluderte med at mellom to og fire prosent av bygningsmassen var fjernet. Og i takt med at dagene gikk og ruinene besto, fortsatte den sosiale uroen å spre seg blant det store flertallet av fattige.

Port-au-Prince kokte av sosial misnøye.

Så hva nå? Fem år har gått. Har Haiti reist seg fra ruinene?

Det meste av bygningsmassen fra bygningene som kollapset under skjelvet er fjernet. Hus er bygd. De fleste av har flyttet ut av teltleirene, men fortsatt er de bosatt av 85.000 internt fordrevne.

– Det er viktig å huske på at Haiti i lang tid før jordskjelvet var både svært fattig og hadde svake offentlige institusjoner. Det er fortsatt store utfordringer når det gjelder for eksempel styresett, noe som har forfulgt landet i et halvt århundre, sier Brende i dag.

Han viser til at det er bygd nye veier og flyplasser. At skoler og sykehus er rehabilitert.

– Men ekstremt mye gjenstår og all hjelp har ikke vært tilstrekkelig strategisk, legger han til og viser til at landet dessuten er blitt rammet av ytterligere kriser.

Bare måneder etter skjelvet ble landet rammet av en koleraepidemi, som knyttes til FN-styrker. Epidemien har så langt tatt livet av 8.500 mennesker, og er fortsatt ikke helt under kontroll. På toppen av dette ble landet i 2012 herjet av ødeleggende orkaner som sveipet over landet.

– Dette er noe av forklaringen på hvorfor Haiti er blant verdens fattigste land, og vil trenge støtte i lang tid framover, sier Brende.

Massedøden kom til Haiti med jordskjelvet i januar 2010. Men som Brende påpeker kom ikke fattigdommen med skjelvet. Det gjorde bare den sosiale nøden verre, det tok knekken på en allerede skakkjørt økonomi og forsterket den humanitære nøden, før orkanene gjorde det hele enda verre.

Men det er bare en del av bildet. Helheten er sammensatt. Ikke bare av naturkatastrofer. Men også av korrupte og brutale ledere. Feilslått politikk. Og en stadig innblanding utenfra.

Fattigdommen har dype historiske røtter i Haiti, den østlige delen av Hispaniola, karakterisert som «paradis» av Christoffer Colombus da han landet her i 1492. Det har preget landet helt siden tidligere slaver erklærte landet uavhengig i 1804, etter et vellykket slaveopprør mot franske plantasjeeiere i 1791. Den gamle kolonimaktens svar på frigjøringen var brutal: Landet skulle betale millioner i erstatning for tap av slaver og jord. Med trusler om embargo krevde de at Haiti skulle betale 150 millioner franske franc i kompensasjon for tapt «eiendom», mot at Frankrike anerkjente landets selvstendighet. Summen ble senere redusert til 90 millioner, men det skulle ta Haiti 122 år å betale. Landet ble drevet inn i en gjeldsspiral.

Før han ble avsatt i et kupp i 2004, reiste ekspresident Jean-Bertrand Aristide krav om at Frankrike skulle betale Haiti 21 milliarder amerikanske dollar i erstatning, et beløp som tilsvarte de 90 millionene.

– Dagens fattigdom er resultatet av et 200 år gammelt plott, slo Aristide fast med fingeren rettet mot Paris.
 
Allerede før jordskjelvet var Haiti det fattigste landet på den vestlige halvkule. Mange lever i ekstrem fattigdom. Arbeidsløsheten er massiv. Ventet levealder er lav.

Bildet bekreftes i en rapport offentliggjort av Verdensbanken i desember. Et flertall på seks millioner lever ifølge rapporten fortsatt på mindre enn to dollar om dagen.

Men Haiti er ikke bare fattigdom. Det er også hensynsløs rikdom. Harde klasseskiller. Den geografiske avstanden er kort fra villastrøket i Pétion-Ville, i åssidene utenfor sentrum av Port-au-Prince, til slumbyer som Cité Soleil ved havnen nede i sentrum.

Avstanden i levestandard er enorm.

Mellom 80 og 90 prosent av bygningene i byen Léogâne ble ødelagt av jordskjelvet. FOTO: LUCA KLEVE-RUUD

Mellom 80 og 90 prosent av bygningene i byen Léogâne ble ødelagt av jordskjelvet. FOTO: LUCA KLEVE-RUUD

Rapporten fra Verdensbanken slår fast at Haiti har større sosial ulikhet enn noe annet latinamerikansk land. Det er føydale dimensjoner over de sosiale forskjellene: De rikeste 20 prosentene kontrollerer mer enn 64 prosent av landets verdier, mot knapt en prosent for de 20 prosent fattigste.

Det konkluderes samtidig med at det har vært en bedring i urbane strøk, men ikke rurale, og at det er et enormt gap mellom byene og landsbygda. Nesten sju av ti rurale hushold regnes som kronisk fattige, mot i overkant av to av ti i byene. De lever under fattigdomsgrensen på to dollar, og mangler tilgang på grunnleggende varer og tjenester. På landsbygda har den ekstreme fattigdommen holdt seg konstant, konkluderer rapporten.

Halve befolkningen bor fortsatt på landsbygda, til tross for en omfattende migrasjon inn til byene, ikke minst til Port-au-Prince, der mer enn én av fem innbyggere bor i dag. Denne migrasjonen er et større problem enn man aner, mener Prio-forsker Wenche Hauge, som har fulgt landet i en årrekke.
 
Hauge viser til situasjonen etter at Jean Claude «Baby Doc» Duvalier forlot landet i 1986. Han hadde da styrt landet i nesten 15 år, etter at han arvet makten fra sin døde far Francois «Papa Doc» Duvalier. Som sin far styrte han landet med diktatorisk jernhånd, godt hjulpet av det brutale hemmelige politiet Tonton Macoutes, som med svarte solbriller og lojalitet til Duvalier-familien terroriserte opposisjonen.
«Baby Doc» levde i luksus på den franske rivieraen etter å ha tappet statskassa før han i 1986 måtte forlate landet.

– Landet var i økonomisk ruin og du fikk en interimperiode der Verdensbanken og Pengefondet tok over styringen av økonomien, med sine vanlige virkemidler for økonomisk liberalisering, ikke minst på handelsfronten, sier Hauge til Dagsavisen.

Kvotereguleringer ble fjernet og tollbarrier barbert. Samtidig ble det gitt kreditt til bønder som ville produsere for eksport til det amerikanske vintermarkedet. Resultatet var en voldsom vekst i importen av subsidiert ris fra USA, og et tilsvarende fall i den hjemlige produksjonen i Haiti. På tre tiår gikk landet fra å være selvforsynt med ris til å importere 80 prosent av risen.

Da USAs tidligere president Bill Clinton møtte til høring i det amerikanske senatet noen uker etter jordskjelvet, nå som USAs spesialutsending til Haiti, rettet han fingeren mot risproduksjonen. Eksporten hadde kanskje vært bra for enkelte bønder i hans egen delstat Arkansas, slo Clinton fast, og la til at politikken ikke hadde virket og serverte et «mea culpa»: «Hver dag må jeg leve med konsekvensene av den tapte kapasiteten til å produsere risavlinger i Haiti for å brødfø disse menneskene, på grunn av det jeg gjorde.»
 
Svikten i risproduksjonen er ifølge Hauge en viktig del av bakteppet for å forstå migrasjonen inn til byene, og den rurale fattigdommen. Hun viser til at flere hundre tusen trakk ut til landsbygda fra byene etter jordskjelvet, men at de kom raskt tilbake.

– Landbruket lå nede, det var ikke arbeidsplasser der. Det er viktig at man husker dette, så man ikke gjør samme feil igjen. Selv om det er gjort en del investeringer er det ikke nok, landet er blitt veldig avhengig av matimport, slik vi også så det i 2008, sier hun og viser til opptøyene som sveipet over en rekke land i takt med at prisene steg på det globale matmarkedet. Ingen steder var protestene like voldsomme som i Haiti.

Styrking av landbruket og grep for å få bukt med fattigdommen på landsbygda, og dermed bremse migrasjonen inn til byene, har vært et kjernespørsmål i debatten om gjenoppbygging av Haiti. Et spørsmål haitiske myndigheter har streket under med fet penn. Sammen med en innsats rettet direkte in mot en styrking av landbruket og matsikkerheten mener Hauge det må sikres arbeidsplasser utenfor byene.

– Det nytter ikke å bare skape flere frihandelssoner i Port-au-Prince. Det har ikke lyktes før, og vi vet at arbeidsforholdene er elendige. Det må tenkes nytt, sier hun.
 
Selv om fattigdommen fortsatt er kronisk høy finnes det lyspunkter, mener Brende.

– Den økonomiske veksten har tatt seg opp igjen etter jordskjelvet, og ligger på fire prosent årlig. Det er bra, men ikke nok. Befolkningen vokser fortsatt raskt, og behovet for arbeidsplasser og investeringer er enormt. Alt for få investorer ønsker å satse i Haiti, samtidig som lite konkurranse i det lokale næringslivet skaper ineffektivitet og øker kostnadene. Det er stort behov for fortsatt investering i infrastruktur, sier Brende.

Han peker også på at korrupsjon fortsatt er et betydelig problem, og at svake offentlige myndigheter mangler ressurser til å levere grunnleggende helse- og utdanningstjenester til befolkningen.

– På landsbygda har under fem prosent tilgang på strøm. Naturressursene på Haiti er under stort press, for eksempel har avskoging ført til omfattende erosjon og skader på landbruket. Haiti er sårbart for naturkatastrofer, og innsatsen for å forebygge må fortsette. Det vil ta mange år å løse disse problemene, og Haiti vil trenge bistand i lang tid. Så vi må være realistiske når det gjelder hva man kan få til og hvor fort.

Brende er ikke alene om å peke på korrupsjonen og sviktende ressurser til å levere helse- og utdanningstjenester. Det gjorde også sittende president Michel Martelly under presidentvalgkampen ett år etter jordskjelvet. Valget ble en farse, og anklager om valgfusk haglet over regjeringspartiet. Uten et tydelig program seilte Martelly inn til knapp seier, på en bølge av misnøye.

– Du må huske dette: Folk vil ha endring. De har ikke mat. De har ikke et fungerende helsevesen. Det er galskap.

Slik forklarte Martelly sin egen popularitet da vi møtte ham i hans eget hjem i Pétion-Ville før andre runde av presidentvalget i juni 2011. Han fortsatte med å lange ut mot korrupsjonen i haitisk politikk og det han kalte «organisert juks av dem som sitter med makten».

– Vi trenger politikere med hjertet i Haiti, med rene hender, slo han fast. Med lovnader om at alle, i et land med omfattende hjerneflukt, skulle sikres mulighet til utdanning.

Fire år har gått. Martelly er president. Og protestene er tilbake i gatene. Men denne gangen er det ikke til støtte for Martelly, han må tvert imot forsvare seg mot de samme anklagene om korrupsjon og vanstyre som forgjengerne.

– Det er viktig for folket å få utsikter til politisk stabilitet og utvikling. Selv om de siste åtte årene har vært relativt stabile, så er det også i dag sterke motsetninger mellom ulike politiske grupperinger. Det er viktig at disse uenighetene finner en fredelig, forhandlet løsning, ikke minst på spørsmålet om avholdelse av valg. Fra norsk side kan vi bidra med å dele våre erfaringer fra forsoningsprosesser i andre land, dersom haitianerne skulle ønske det, sier Brende på spørsmål om hvordan han ser på den politiske krisen som har preget landet fem år etter skjelvet.

Hauge påpeker at valget som sikret Martelly makten ble gjennomført i en kaotisk situasjon, det var for kort tid etter jordskjelvet, mener hun. Hauge viser til at den politiske bevegelsen som i sin tid var basen for fattigdomspresten Jean-Bertrand Aristide, ikke deltok i valget, og at mange av de som protesterer nå kommer fra nettopp denne bevegelsen.

– Man var mer opptatt av at det internasjonale samfunnet skulle se at det ble gjennomført valg, enn å se på hvem som deltok og ikke. Her ligger det et problem.

En av de største utfordringene i gjenoppbyggingen av Haiti er ifølge Hauge dette: Å styrke den haitiske staten. Et allerede svakt statsapparat ble hardt rammet av jordskjelvet. 17.000 statsansatte mistet livet.

– Man har fortsatt vært for lite i stand til å styrke den haitiske staten, sier Hauge. Mye av nødhjelpen har vært holdt utenfor påvirkning fra myndighetene, som er blitt holdt marginalisert, mener hun.

– Dermed har man ikke vært i stand til å styrke staten. Nødhjelp er viktig, men det kommer en tid etterpå også, sier hun.

Brende viser til at Haiti er pekt ut som såkalt «fokusland» for norsk bistand. Hva angår bistanden viser han til at en del tiltak har tatt for lang tid å få på plass og at støtte som ble lovet ble aldri gitt.

– Men det internasjonale samfunnet har bidratt med betydelige beløp, med til sammen over tre milliarder dollar i nødhjelp og annen bistand, og gitt over en milliard i gjeldsslette, sier Brende og legger til at Norge har stått ved sine løfter om å gi rundt 900 millioner kroner i bistand siden jordskjelvet, sier han.

I en evaluering av den norske bistanden til Haiti, utført for Norad, kritiseres deler av den norske innsatsen. Det slås fast at det ikke har vært mulig å konkludere på de samlede effektene, men alt i alt konkluderes det med at effekten av den norske støtten har vært «moderat», og det vises til stor usikkerhet på framtidige effekter. En sentral grunn til usikkerheten er ifølge rapporten at det manglet en helhetlig strategi basert på en grundig politisk analyse av den haitianske konteksten. Det skal ha vært et svakt kunnskapsgrunnlag for beslutningene som ble tok. Norske myndigheter berømmes likevel for tidlig å ha tatt en beslutning om å tenke langsiktig.

Det er bra at Haiti er pekt ut som fokusland for bistanden, mener Wenche Hauge.

– Da håper jeg også at man tar den haitianske staten mer med i prosessene, sier hun.

Det er likevel ikke bare mørkt, mener hun. Noe går framover. Folk flest er for eksempel relativt positive til det haitianske politiet, og det er ingen selvfølge i et land med utbredt mistillit til myndighetene. En rekke land har jobbet med å trene opp en politistyrke som i 2013 var på 11.228 politioffiserer, med mål om å øke antallet til 15.000 innen utgangen av 2016. I et land uten egen hær, med stor misnøye med FN-styrkene, spiller denne politistyrken en viktig rolle, mener Hauge.

– Det har ikke med seg historien med undertrykking fra Tonton Macoute, sier hun og viser til det hemmelige politiet som herjet under far og sønn Duvalier, på 1960- og 70-tallet.
Hva angår Duvalier vendte Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier tilbake til Haiti i 2011, etter 25 år i eksil. Landets gamle diktator, kjent for å styre landet med hard hånd, for å ha slått ned på opposisjonen og tappe statskassa, sa ifølge AFP at han vendte tilbake som en gest av solidaritet med det jordskjelvrammede landet. I oktober døde han. Noen måneder etter at en haitiansk domstol ifølge AFP slo fast at han kunne anklages for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten i henhold til folkeretten, og at han kunne bli holdt ansvarlig for andre overgrep begått av hæren og paramilitære styrker under hans styre.

Den siste Duvalier er død.

Haiti lever.