Jeg sitter i sola utenfor en kafé på Fredensborg i Oslo og speider etter noen lyse krøller i ettermiddagstrafikken. Hun bor visst rett borti gata sammen med en kompis. Leier, ja. Snaue ti minutter over avtalt tid kommer hun overraskende nok slentrende bort etter fortauet. Svarte cargobukser, svart jakke, svarte dr. Martens. Vaktmesterknippe i smygstolen. Mobilen på øret. Signaturhåret ser nyvaska ut, hockeysveisen har begynt å vokse ut nå. 16 tatoveringer, en god del tatt på nachspiel, en østers og et kvinnenavn blant annet. Ja da, vi skal få historiene etter hvert.
Men først må hun få avsluttet den telefonsamtalen. Noen har mista noe, det avtales fram og tilbake, og nei, det er faktisk ikke den hundre år gamle hardingfela som er borte denne gangen, selv om det skal sies at Tuva Livsdatter Syvertsen er kjent for å miste ting. Bortkomne gjenstander og gjenglemte instrumenter må fraktes hit og dit, ja selv en brunost har vært ute på norgesturné, og selvsagt har hun ikke lappen heller, så alle folka hun kjenner må trå til. De hun ikke kjenner også, Facebook-oppdateringene hennes handler stort sett om transportforespørsler og instrument-etterlysninger. Noen som kjører Fagernes-Oslo? Nesbyen-Ål? Har noen en torader i Trondheim? Enn mellotron i Kongsberg-området? Heldigvis har hun fire yngre brødre som bytter på å ta støyten. Den eldste måtte kjøre storesøster med logistiske utfordringer tur-retur Førde her om dagen. («Stakkars Ebbe, jeg mista flyet»).
---
TUVA LIVSDATTER SYVERTSEN (40)
- Født 16. juli 1983, oppvokst på Brønnøya i Asker, en bilfri øy i Oslofjorden.
- Eldst av fem søsken.
- Musiker, hardingfelespiller, vokalist og frontfigur i Valkyrien Allstars.
- Høsten 2006 fikk de Grappas debutantpris og platekontrakt. Debutalbumet kom året etter.
- Med sitt sjette album, «Slutte og byne», vant Valkyrien Allstars Spellemannprisen 2020 i klassen viser.
- Deltatt i «Det store korslaget» på TV2 (2010), «Stjernekamp» på NRK (2012) og «Hver gang vi møtes» (2020).
- Vant NOPAs tekstpris 2020 for låta «Slutte og byne».
- Driver Tuvas blodklubb, en scene for folkemusikk og folkedans, en gang i måneden på Riksscenen i Oslo.
Kilde: Wikipedia
---
– Nesten hvert intervju jeg leser med deg starter om hvor sen du er til intervjuet?
Tuva Livsdatter Syvertsen ser endelig opp fra mobilen, og smiler ikke.
– Jeg var ikke så verst i dag, da.
– Hva handler det om? Er du tidsoptimist?
– Jeg tror bare ikke jeg har lært meg hvor langt et minutt er. Og så synes jeg det er slitsomt med folk som er så jævlig glad i å planlegge.
– Du har ikke dyskalkuli? De sliter vel ofte med tidsforståelse.
– Nei. Men har du sett at hvis man googler navnet mitt, så kommer det opp «Tuva Syvertsen diagnose»?
– Ja, jeg så det …
– Hva faen, liksom!
Hun drar så vidt på smilebåndet.
– Det er jo helt sprøtt.
– Men apropos diagnoser, du har sagt at du har angst for det livsløpet som er lagt opp etter normen?
– Ja, det tror jeg handler om at jeg ikke er vokst opp helt A4. Det er mye motstand og trass i meg.
– Du er vokst opp i et kollektiv?
– Ja. Vi var sju familier rundt et gårdstun på en bilfri øy med sveiveferje. To familier bodde i grisehuset. Tre familier i hovedhuset. Vi bodde i stabburet.
– Stabburet?
– Ja. Det var veldig romantisk og fritt. Mye unger og dyr. Og så gikk jeg på Steiner´n, og der var det jo mye rare folk. Så ja, vi var litt spesielle.
– Drømte du om å være helt vanlig?
– Nei, nei. Jeg hadde et brennende ønske om å stikke meg ut.
– Når oppdaget du at var god til å synge?
– Da jeg gikk på Steinerskolen, så sa de vel det. Og jeg hørte jo at det kom lyd, liksom. Men da jeg kunne reise meg opp på Valkyrien, og alle på den brune puben holdt kjeft. Da skjønte jeg at jeg hadde en superpower. Stemmen, det er det feteste instrumentet, ass. Det er en superkraft.
Det er gått 17 år siden Dagsavisen kåret Valkyrien Allstars til årets beste nye band. De var tre unge hardingfelemusikere med fullstendig overtenning og ungdommelig overmot, og på spørsmål fra musikkjournalisten om hva de egentlig holder på med, svarer en 23 år gammel Tuva Syvertsen at det var vanskelig å forklare, men at det beste er å få dem midt i fleisen.
Alle måtte høre hvor fett dette var.
Siden er det mange som har oppdaget nettopp det.
Valkyrien Allstars, ja, de er selvsagt oppkalt etter den brune puben «Valka» på Majorstua der alt starta, er nærmest genierklærte. «Det mest vitale som har kommet ut av folkemusikkscenen» skrev denne avisa i sin tid.
Og om de ikke akkurat oppfant folkemusikken på ny, så har de i hvert fall kraftig modernisert den.
Det som startet som en hardingfeletrio, ble etter hvert utvidet med en trommis og en kontrabassist, en slutta, de sløyfet Allstars i navnet, men det rota til algoritmene, så stjernene kom tilbake, og i 2020 vant de sin første Spellemannpris for sitt sjette album. Tittelsporet, bakrushymnen «Slutte og byne», skrev Tuva Livsdatter Syvertsen etter en heidundrende fyllefest på Folkemusikkveka i Ål i Hallingdal. Hun våknet opp med en helvetes bakrus. Uten fela, det var buss for tog, og på vei hjem til Oslo, mens fylleangsten reiv i brystet, skrev hun «Slutte og byne».
Slutte å drikke/Slutte å være en ubrukelig fitte/Slutte å reise/Slutte å jobbe/Slutte å feste til klokka er åtte/Skal slutte å være så drøy/Slutte å ha det så gøy, jæ /Skal slutte å drikke meg waste som faen på akkert og røyke meg høy
Det lignet mistenkelig på et mesterverk, skrev anmelderne.
– Lærte du noe av den opplevelsen?
– Nei. Jeg har gått på den samma smellen mange ganger etterpå. Men jeg har kanskje lært at jeg ikke skal kjefte så mye på meg selv etterpå. Og jeg tror mange finner litt trøst i den. Det er nok den låta vi har mekka som vi får mest tilbakemeldinger på. Det er fæle følelser som alle har. Men den er jo oppløftende, også. Flere jeg kjenner har den som en fyllesjuke-anthem. De hører på den, og så går det bra.
– Aslak Dørum i DumDumBoys har sagt at det er viktig å ikke drikke så mye at du aldri kan drikke igjen?
– Ja! Veldig god regel. Og man må ikke ha det så mye gøy at det blir kjedelig å ha det gøy.
– Man får ikke gjort så mye heller, hvis man alltid er bakfull?
– Ja, det er veldig sant. Det bør være en balanse der.
Tuva tar en slurk av den svarte kaffen og tenker seg om.
– Men som for meg er tilsynelatende helt umulig.
– Hvorfor?
– Jeg lever såpass impulsivt. Jeg jakter på kick og store følelser. Og da må jeg hele tiden hente meg inn igjen fra det.
– Hvordan gjør du det?
– Da jobber jeg med håndverket og fordyper meg i ting. Skrekken er å bli et overfladisk menneske, som er så avhengig av andres blikk at man glemmer hva man egentlig skal drive med. At man slutter å bli bedre i faget sitt. Det er jeg redd for. Den noiaen er vel en del av drivkraften min.
Hun ser på meg.
– De kjendisgreiene er dårlig for kunsten, ass.
– Hvordan?
– Jeg er sjukt glad i oppmerksomhet. Men det er fort gjort å bli hekta på det. Og det er bare å se rundt seg. Hvis du er med på to realityshows i året, for eksempel, da får du ikke gjort så mye annet. Henge rundt med andre kjendiser. Nei, det tar for mye tid.
– Så jeg prøver å beholde fokus. Og å gjøre de tingene som jeg veit jeg blir glad av. Og det er å lage musikk. Skrive tekster. Spille med folk som utfordrer meg.
– Og å fortsette å gjøre ting jeg er litt redd for.
– Det står «hold fast» tatovert på fingerleddene dine?
– Ja. Det er en gammel sjømannstatovering. Det er en bra påminnelse når alt er kaos. Det går bra, det går over.
Hun hadde høy puls da hun sto foran det store trebordet i «Hver gang vi møtes» og skulle synge. Rundt satt Aslag Haugen i Hellbillies, Odd Nordstoga, Frida Ånnevik. Blant andre. Folk hun så opp til. Helter. Hun hadde sagt nei flere ganger før. Men nå var hun blakk.
Og Tuva Livsdatter Syvertsen hadde lyst til å imponere.
Hun sang «Røta» så inderlig vakkert at Hellbillies-vokalisten strigrein, eller, i hvert fall rant tårene.
– Hvordan var det å sitte rundt det bordet og smalltalke?
– Jævlig kjedelig! Samtalen er så styrt, og det var ikke rom for å snakke så mye om musikk, heller. Det var helst bare snakk om følelser og tunge tider. «Du vokste opp på gård, fortell litt om det». Samtalen blir ikke så organisk av det. Det hjalp litt da jeg oppdaget at man kunne få champagne til lunsj. Det løste mye.
– Hver gang vi møtes er jo kjent som skikkelig grine-TV? Hvordan gikk det med deg?
– Jeg var ikke i nærheten en gang! Tårekanalene var helt uanfekta faktisk. Hehe. Det verste var jo den dagen jeg ikke skulle synge selv.
– Følte du at du måtte presse fram noen følelser?
– Ja. Men det var en bra opplevelse. Og Røta, den er jeg fornøyd med, altså.
– Du fremstår ganske hard og tøff?
– Jeg er ikke hard. Ikke så tøff, heller. Men modig, kanskje? Jeg tiltrekkes av folk som er både myke og harde på en gang, det er et ideal for meg, å tørre å være sårbar. Det ligger mot i det, også. Jeg tror det ville vært litt lettere å leve hvis man var flinkere til å åpne opp om det som er vanskelig. For det er vanskelig å leve. Det er et jævla mysterium, alt sammen.
– Men har du et tungt sinn?
– Det er ikke sånn at jeg våkner opp om morran og tenker yes, ny dag. Jeg tenker heller nei, fy faen.
Hun har beskrevet det som en slags motstand mot nye dagers begynnelse.
– Men det svinger veldig fort. En psykolog sa til meg en gang at jeg hadde anlegg for depresjon. Da tenkte jeg, hæ, det har jeg da faen ikke!
– Ble du fornærma?
– Jeg ble i hvert fall veldig overraska. Men hun hadde nok rett. Jeg tar ting veldig inn. Jeg kan ikke se en film på kino og så bare gå hjem. Da går jeg og tenker på den i flere dager.
– Sensitiv, altså?
– Ja. Det skal ikke så mye til for å vippe meg av pinnen.
– Du har fått kjeft av den eldre garde i Spelemannslaget?
– Ja. Det var folk som hadde vokst opp med den musikken som syntes vi behandla den litt respektløst. At «dette har vi holdt på med i hundrevis av år. Du må ikke tro at du har funnet opp folkemusikken». Da ble jeg så lei meg at jeg ikke ville ta i den fela igjen.
For det var kjærlighet ved første blikk. I familien Syvertsen ute på Brønnøya var det få regler, men mor Liv, som var barnehagelærer, krevde at alle de fem barna, Tuva, Ebbe, Mattis, Mikkel og Adrian, skulle lære seg å spille et instrument. På Steinerskolen, ja, hun gikk selvsagt der, hadde Tuva vært innom både fløyte og fiolin, og da moren meldte henne inn i Bærum Spellemannslag som 12-åring, fikk hun prøve hardingfele for første gang. Hun bestemte seg der og da.
– Jeg skulle leve som musiker. Selvfølgelig skulle det går bra. Det føltes så kult, som at jeg hadde nøkkelen til en stor hemmelighet.
– Bra selvtillit, da?
– Ja. Men da jeg starta på musikklinja på videregående, skjønte at jeg kjapt at jeg ikke var «the chosen one». Det var mye flinke folk.
Vi har bytta ut kaffen med øl, det er god stemning, og Tuva forteller nokså lattermildt om hvordan hun måtte brødfø seg på strøjobber på danskebåten i begynnelsen av 20-åra.
– Hva gjorde du der?
– Jeg sto inni sånne svære figurer og hadde barne-show. De dyrene er veldig blide på utsida, men jeg banna noen gloser inni der, altså. Det ene dyret var ei ku med store jur, og det er danskebåten ikke sant, så folk skulle jo bort å ta på de jura mine. Jeg fikk 1500 kroner døgnet. Det var litt hardt, ass.
– Haha!
– Og så var det kjøpesenter-turne på Vestlandet med Cartoon Network. Jeg husker alle Idol-folka som gikk forbi, de skulle ha konsert etterpå. Jorun Stiansen og sånn. Jeg sto med hodet inni Scooby-Doo og hadde så lyst til å si «jeg driver med musikk, jeg også».
– Man kan vel kanskje driste seg til å si at det har gått bedre med deg?
– Det har gått bra, ja. Jeg har heldigvis fått råd til å si nei til ting jeg ikke vil.
– Du har også blitt et forbilde for mange, et skeivt ikon er du beskrevet som?
– Hmm. Jeg tenker ikke så mye på det, for å være helt ærlig. Men hvis tekstene mine kan ha samme funksjon for andre, som sangene til Kari Bremnes hadde for meg da jeg var ung, da er det jo jævlig fett. Og stort. Dette har jeg sagt før, men for meg har musikken vært en trøst, og noe som har gjort at jeg ikke har følt meg aleine. Det er derfor jeg holder på med musikk sjæl. Hvis det kan hjelpe andre, og andre kan finne et fellesskap i det, da har jeg fått til det jeg prøver på.
– Å skrive låter er for meg en selvhjelpsøvelse i utgangspunktet. Da er det ingenting som blir meningsløst når det kan deles med andre.
– Men jeg er veldig lite opptatt av at jeg skal oppføre meg på en bestemt måte fordi jeg er et forbilde. At jeg ikke skal gjøre feil. Kanskje det er et vel så bra forbilde. Å være litt menneskelig.
– Jeg har fått en beskrivelse av deg fra Stein Torleif Bjella: Et kraftsentrum. Motkulturell, modig, smart, produktiv og ekstremt musikalsk. Øvre Hallingdal møter Tøyen.
– Ja, det er bra, jeg blir jo glad. Vi er veldig ulike, men musikalsk er vi nok ganske beslekta. Jeg forholder meg i stor grad til visetradisjonen og tangerer den hele tida. Og så har vi til felles at vi er veldig opptatt av tekst. Det er ganske mange som driter i tekst, faktisk.
– Jeg prøvde å få han til å komme med noe sladder også da, ikke bare skryt.
– Stein Torleif er snitch-proof! Det finnes sladder om meg, tror ikke du trenger å lete så lenge heller, men jeg gir det ikke bort. Jeg er den eneste som har fått Stein Torleif til å spise østers forresten!
– Hvordan gikk det?
– Han holdt maska!
Hun flekker plutselig den venstre skulderen sin og viser fram en hjemmesnekra tatovering.
En hakkete, ujevn østers kommer til syne rett ovenfor armhulen.
– Ja, jeg ser jo at det er en østers …
– Ene broren min, Mikkel, hadde fått tak i en tatoveringspenn. Det ble mye nachspiel-tatoveringer på et tidspunkt.
– Men østers?
– Jeg er jævlig glad i østers. Det var Lillebjørn Nilsen som introduserte bandet for østers en gang i Berlin. I 2006, tror jeg. Han bestilte 100 østers, og jeg var solgt. Vi pleide å spise østers rett rundt hjørnet her, også.
– Din tolkning av «God Natt Oslo» er jo helt nydelig.
– Han var en bra kompis, jeg kommer til å savne han, ass.
Tuva strekker underarmen mot meg og viser et ujevnt omriss over øya i Oslofjorden.
– Og her er kart over Brønnøya! Det er også veldig nachspiel.
– Og det kvinnenavnet som står på overarmen din?
– Ja, det er ekskjæresten. Jævlig bra dame.
Hun kommer meg lynkjapt i forkjøpet.
– Veldig mange sier, shit, du gikk på den smellen der, ja.
– Du vurderer ikke å fjerne den?
– Nei.
Tuva Livsdatter Syvertsen ser lett forundra på meg.
– Man kan ikke viske bort fortida uansett. Det går jo ikke. Jeg har ikke noe behov for det, heller.
– Men har du hatt kjærester etter henne?
– Hehe, ja, ja.
– Hva har de sagt da?
– Ingenting.
– Hmm. Jeg tror jeg hadde reagert, altså.
– Det funker uansett ikke å være sjalu hvis du skal være sammen med meg. Jeg er ikke en lett person å være sammen med. Det sa mamma en dag, også. Det hadde nettopp blitt slutt med ei bra dame, ikke hun på armen. Jeg hadde vel blitt forelska i ei annen, jeg blir som oftest det. Og da var mamma litt oppgitt. «Ja, men Tuva, kunne du ikke bare holdt på henne. Det er ikke så mange som orker å være sammen med deg». Mødre ass, haha. Hun mente det sikkert godt, da.
– Den låta «Dritings i en bil», hvem handler den om?
– En eks, ja. Alle tekstene handler mine handler om en eks. Du kan ikke være hundre prosent sikker på hvem, men hvis du er en eks av meg, kan du være hundre prosent sikker på at du er i låtene mine. Ikke alle er om mine ekser da, det kan også være kjærlighetslivet til de andre i bandet. Det er en god blanding.
– Er du en som forlater, eller en som blir forlatt?
– Pleier å stikke. Det er som oftest fordi jeg er blitt forelska i en annen. Jeg blir så lett forelska.
– Så det ligger noen knuste hjerter rundt omkring?
– Ja. Men jeg har også fått hjertet mitt knust. Så jeg vet hvordan det er.
Hun sjekker mobilen for n-te gang under intervjuet.
– Du er mye på mobilen til å være så treg til å svare på meldinger? Det tok sin tid å avtale dette intervjuet … Hva er din unnskyldning?
– Det er mange som skal ha tak i meg. Og jeg kjenner mye folk.
Hun smiler ned mot telefonen.
– Du er singel nå?
– Ja.
– Hvordan går det?
– Det går jævlig bra. Jeg får så mye gjort! Verden ligger åpen.
Fem dager senere. Vi skal ta bilder, og Tuva Livsdatter Syvertsen kommer krusende oppover Brugata i Oslo sentrum på en elektrisk sparkesykkel. Knappe halvtimen forsinka, i turkis fotsid 80-tallsfrakk og solbriller. Hun ser ut som en rockestjerne, bestiller rekecocktail og gin tonic på den legendariske Dovrehallen selv om klokka kun er 11 på formiddagen, og smiler mot kamera. Nei da, hun gjør ikke det. Smiler, altså.
– Vet du hva som irriterer meg?
– Nei?
– Folk som gifter seg. Ekteskapet, det får jeg vond smak i kjeften av.
– Jeg ble fridd til en gang, faktisk.
– Oi, hvordan gikk det?
– Jeg måtte jo si nei, da. Det var litt hardt. Men jeg kjente veldig på at det kan jeg ikke gjøre. Jeg kasta ringen ut av vinduet. Det ble litt rart en ukes tid. Og folk som får unger? Irriterer meg, også.
Nå har Tuva fått blod på tann.
– Sexy undertøy. Det er ikke sexy, fordi noen har bestemt at det skal være sexy. Eller spaweekend. Først skal man ta spa og så skal man gå på hotellrommet og pule etterpå? Det er så forutsigbart. Oppskriftsmessig romantikk er veldig uromantisk. Hvis vi hadde vært sammen, og jeg kom hjem og du hadde strødd roseblader på senga mi, da hadde jeg blitt rasende.
– Hva kommer denne irritasjonen fra, tror du?
– Jeg vil ikke bli fortalt hva jeg skal føle eller gjøre. Og det er jo en del voksenting jeg ikke får til. Det ligger en motstand der, mot å leve etter normen.
– Du er fylt 40 nå?
– Ja, men jeg har ingen 40-årskrise, altså. Jeg er ikke redd for å bli gammel. Kanskje litt stressa for å bli stygg, bare. For det blir man jo.
– Hva gjør du med det, da?
– Ingenting. Eller jo, jeg løper litt. Og løfter vekter.
– Valkyrien Allstars har fått et mye yngre publikum de siste årene?
– Ja, det er snudd helt opp ned. Da vi begynte å spille, hadde vi et godt voksent publikum. Nå er fansen blitt yngre og yngre. Mye kids og unge voksne. Jeg digger å ha både unge og gamle venner også, at vennekretsen min ikke bare er et eneste stort ekkokammer. Jeg tror man har godt av å være med hverandre på tvers av generasjonene. At man blir litt mindre rasshøl.
– Ja, dattera mi på 18 og venninnene hennes er veldig fan av deg. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte drite meg ut.
– Jaha.
Tuva Livsdatter Syvertsen tar en siste slurk av drinken.
– Hvordan synes du det gikk, egentlig?