Marits Metode

– Da vi feide Russland av banen kjentes det der og da som det største vi hadde vært med på. Det var en sterk lagopplevelse, og det står nok igjen som det gjeveste, sånn i ettertid.

Marit Breivik ser tilbake på det historiske OL-gullet håndballkvinnene tok i Beijing i 2008. Nå er hun klar for å følge Norge til nok et OL, denne gang i Tokyo. Hun vet alt om oppturene det er mulig å oppleve i idretten, men også hvilken motgang som kan vente.

Som sommeridrettssjef er hun med til Japan, der OL-ilden skal tennes på stadion i Tokyo 23. juli. Drømmen om å prestere i store mesterskap kjenner hun godt til. Da hun i 2009 takket for seg etter 15 år som trener for kvinnelandslaget i håndball var det med 13 medaljer i bagasjen.

Hun ga seg etter å ha brutt barrierer og løftet det norske kvinnelandslaget til gull i både EM, VM og OL.

Men da Breivik først overtok som landslagssjef, var hun alltid i tvil om hun gjorde ting riktig. Om hun gjorde de riktige prioriteringene. Hver desember ventet EM eller VM, som en eksamen. Etter hvert som hun fikk den responsen hun håpet hos spillerne og opplevde at metodene ga resultater, fikk hun mer ro. Gode trenerkolleger var også til hjelp.

Landslagsjobben ble kronet med det etterlengtede og historiske OL-gullet i Beijing.

Teller vi opp står hun med sju EM-medaljer (fire gull, to sølv og en bronse), ett gull og tre sølv i VM og en bronse og ett gull i OL.

Nå er det ikke lenge igjen til hun vender nesa mot Tokyo og et nytt OL.

Vi møter Breivik utenfor Olympiatoppen på Sognsvann i Oslo for å ta bilder. Det regner lett og det er lite som minner om sommer, og særlig ikke de varmegradene som kan vente i den japanske hovedstaden i juli og august.

Breivik må bare gjøre seg ferdig med en siste telefonsamtale, så er hun klar for fotoøkt. Innimellom rusler utøvere og andre inn og ut av Olympiatoppen. Noen av dem med digre bager med «NORGE» i store bokstaver. De fleste med munnbind. Det er sagt mange ganger siden mars i fjor, men det er mye som er annerledes nå. Ikke bare avholdes OL og Paralympics ett år seinere enn det som egentlig var planen, men reiserestriksjoner og smittevern må inn i alt av planer.

Det har vært mye jobb på forhånd for å sikre at alt blir gjort riktig til de to arrangementene. I sann pandemiånd har det blitt mange møter på Teams og Zoom.

Utøverne og støtteapparatet skal inn i en egen boble. De får flytte seg mellom bosted og arena, men lite annet.

– Vi får ikke gleden av å bli kjent i Tokyo. Men vi får gleden av å ha veldig fokus på konkurransesituasjonene og den muligheten som ligger der, sier Breivik.

Nylig åpnet japanske myndigheter for maksimalt 10.000 tilskuere på arrangementer, men med strenge regler. Fra stor motstand i befolkningen mot lekene tidligere i år, kan det se ut til at vinden har snudd etter hvert som OL har nærmet seg.

Vind er det for øvrig mye av i Capbreton i Frankrike når vi snakker med Breivik neste gang. Dagen etter at vi først møttes i regnet på Sognsvann reiste hun sørover sammen med det norske kvinnelandslaget i håndball. Der venter to uker med trening og treningskamper for ett av Norges største gullhåp. Breivik skal være med ei knapp uke. Så er det tilbake til Norge igjen.

I tillegg til å ha det samlede ansvaret for sommeridrettene er hun hovedkontakt mellom Olympiatoppen og håndball-kvinnene, sandvolleyball-gutta og fotball-kvinnene. De to første lagene skal til OL, og Breivik gleder seg til å se dem i aksjon. Også for en mangeårig håndballtrener er det like spennende å følge en sandvolley-kamp.

– Der teller hver eneste ball. Enten blir det poeng til deg, eller til motstander. Det er enda flere avgjørende øyeblikk hele tida. I håndball kan du ligge under med flere mål og fortsatt ha nok tid til å vinne kampen, sier hun.

Det var egentlig litt tilfeldig at det ble håndball Breivik satset på. Fram til hun var 15–16 år drev hun både med langrenn og håndball. I vintersesongen rakk hun ofte akkurat hjem fra skirenn i tide til å spille håndballkamp. Som langrennsløper ble hun kretsmester og var med i hovedlandsrennet.

– Året jeg var 16 skulle jeg teste ut hvor god jeg kunne bli i langrenn og ta pause fra håndballen. Så ble to-tre bakspillere i Nessegutten gravide, og de hadde for få. Jeg husker at formannen kom hjem til oss og sa at «Marit må ikke ta pause».

Da ble det slutt på langrenn. Breivik har aldri angret på at hun valgte håndballen.

– Jeg er vel ikke typen som ser meg så mye tilbake i så måte.

Fra Sportsklubben Nessegutten i Levanger gikk hun seinere over til Skogn IL, som hun vant tre NM og to seriemesterskap med. Som 20-åring i 1975 fikk hun landslagsdebuten, men hadde allerede vært på både ungdomslandslaget og juniorlandslaget. Hun rakk å spille 140 landskamper og score 286 mål før hun i 1983 røk korsbåndet og det ble slutt på både elite- og landslagsspill.

Samtidig som hun var aktiv selv, trente Breivik barn og unge. Håndballkarrieren kombinerte hun med å utdanne seg til lærer. Det jobbet hun som i åtte år, men så i 1988 tok Byåsen kontakt og spurte om hun kunne overta som trener. Breivik ble hekta, og fire år seinere tok hun steget videre.

– Jeg fikk en telefon fra Larvik som spurte om det var mulig å flytte en trønder til Larvik.

Det var det, og Brevik trente nyopprykkede Larvik i to år før hun i 1994 overtok kvinnelandslaget. Trenerkarrieren ble rundet av med både OL-gullet i Beijing og EM-gull i Nord-Makedonia i 2008. Da hun en knapp måned etter EM-seieren kunngjorde sin avgang, sa Breivik at hun hadde kommet fram til at 15 år var nok.

– Jeg har hatt en fantastisk tid og takker Håndballforbundet for stor frihet i jobben. Jeg var i sterk tvil da jeg gikk på denne jobben i 1994, men tenkte at det kunne være spennende i to-tre år, sa hun den gang.

Tvilen skyldtes at hun hadde sett på forgjenger Sven Tore Jacobsen at det ikke bare var en hyggelig jobb, forklarer Breivik. Ikke bare kunne mediene være en stressfaktor i motgangstider, det var også konflikter mellom klubbene og landslaget om spillere og prioritering av tid.

– Jeg syntes det var for mye støy. Det var en del konflikter som ikke var konstruktive. Jeg tenkte «skal jeg bruke tid på det der». Men det var såpass stort påtrykk på at jeg skulle ta jobben, og jeg tenkte det var for bleikt å ikke prøve.

Tanken var derfor å gi det noen år for å se om hun passet til jobben og fikk det til.

– Jeg må innrømme at jeg synes de første to-tre årene var ekstremt krevende. Ikke på grunn av omgivelsene, men jeg trodde det skulle gå litt fortere å klatre helt til topps.

Hun hadde mange gode spillere i stallen og følte at potensialet var der. Likevel tok det tid å nå toppen. Etter EM-bronse i 1994, sølv i 1996 og VM-sølv i 1997, ble det endelig gull under EM i Nederland året etter. Hun beskriver det som gjennombruddet, men før det kom også en av de store skuffelsene: fjerdeplassen under OL i Atlanta i 1996.

Breivik følte at hun ikke fikk det beste ut av laget, og var både selvkritisk og skuffa. Hun hadde kontrakt ut året, og EM ventet bare noen måneder etter OL. Da var hun sikker på at det kom til å bli med de to-tre årene hun først hadde sett for seg i jobben.

Rett etter OL var hun og daværende samboer Niels Hertzberg invitert på Hawaii-ferie av ei barndomsvenninne.

– Jeg husker at jeg var potte sur og så deprimert. Sånn sportslig sett tror jeg ikke det er noe som har satt meg mer ut enn det. Jeg la ned forbud mot å snakke om OL, og var i det hele tatt ganske grinete på den ferien. Jeg pleier å si at det var to ting som reddet meg.

Den første var at Niels Hertzberg fridde til henne på Hawaii. Den andre var hjelpen hun fikk av den danske psykologen Jens Frimodt, som var tilknyttet landslaget, da hun kom hjem.

Etter oppturen i EM i 1998 ble det ikke mindre arbeid eller forventninger, og det var alltid noe å strekke seg etter. Tida gikk, og egentlig tenkte Breivik at 2004 var året hun skulle gi seg. Men så klarte ikke Norge kvalifisere seg til Aten-OL. Det står igjen som den andre store skuffelsen.

– Den satt nok sterkt i både spillerne og meg.

Debatten gikk i mediene om et trenerskifte måtte til, men Håndballforbundet støttet Breivik. I EM i desember 2004 svarte laget med å ta nok et gull. Med påfyll i medaljeskapet tok hun fatt på fire nye år. Med det fortsatte samarbeidet med islandske Thorir Hergeirsson i trenerteamet.

Noen år seinere overtok Hergeirsson jobben da Breivik ga seg. Under hans ledelse har det norske landslaget fortsatt medaljesankingen, ofte med gamlesjefen på tribunen. Hun skryter av etterfølgeren, og sier hun har vært veldig bevisst på å ikke blande seg inn i det håndballfaglige etter at hun ga seg.

Breivik ble invitert til jobb i Olympiatoppen av tidligere toppidrettssjef Jarle Aambø, men forteller at hun også fikk trenerforespørsler fra både klubblag og andre nasjoner. Etter 15 år som landslagstrener, og seks år som klubbtrener før det, syntes hun egentlig at det holdt. Færre reisedøgn fikk hun også i den nye jobben, ned fra rundt 150 i året til rundt halvparten.

Selv om hun ikke har hatt et profilert treneransvar siden hun ga seg som landslagstrener, betyr ikke det at Breivik har lagt helt bort trenerjobben. Nå har hun nemlig ansvar for laget der det eldste bonusbarnebarnet, Vilma, spiller.

Alle de 54 jentene på Kjelsås-laget er født i 2010, året etter at Breivik ga seg som landslagstrener. For dem er hun nok først og fremst deres trener, ikke en norsk trenerlegende.

– Men foreldrene deres har fortalt dem ting. Og når vi er ute og spiller kamper har trenere på andre lag villet ha meg med på bilder med deres lag. Da har jentene mine begynt å lure på hvorfor det. Så Vilma har lest det meste om bestemor Marit og passer på å dele med de andre.

Bonusbarnebarna og bonusdatteren er en stor berikelse i livet til Breivik. De gjorde, sammen med familie og venner, at livet gikk videre etter at ektemannen døde brått og uventet i 2013, forteller hun. Niels Hertzberg og Breivik skulle feriere sammen i det lille feriehuset i Brasil, og han hadde reist ned i forveien.

– Det ekstra tøffe med det var å få en dødsbeskjed på flyplassen når du lander og tror du skal på ferie med den du er mest glad i. Det var veldig brutalt. Og nesten ikke til å forstå hvordan det var mulig å komme gjennom den gangen, sier Breivik.

En redning var at hun hadde venninnen Else Marie Eftedal å lene seg på der nede. Samtidig stilte både hennes egne søsken, mannens søsken og venner opp og sa de kunne reise over og være der sammen med henne.

– Der som i livet etterpå har jeg hatt veldig omsorgsfull familie, kolleger og venner rundt meg, sier Breivik.

Hertzberg ble 72 år gammel. De to giftet seg i 1997, og som erfaren håndballmann – han var tidligere generalsekretær i Håndballforbundet, var han en god støtte og sparringpartner på hjemmebane.

– Hva var det som trakk deg mot Niels da du møtte ham?

– Det er ikke så lett å sette ord på det. Jeg kjente ham før vi ble klar over at vi næret den typen følelser. Det var ikke kjærlighet ved første blikk på den måten. Det var respekt og nysgjerrighet og faglig fellesskap. Så utviklet det seg til en helt annen kontakt, svarer hun, og fortsetter:

– Vi syntes vi var veldig heldige begge to da vi fant ut at vi kunne få det fint sammen. Det kjentes veldig godt da vi fant det ut. Selv om Niels gikk bort altfor tidlig og veldig brått, fikk vi gode år sammen. Det er noe som gir styrke å bære med seg i en sorgfull periode i etterkant og i et savn nå. Alt det fine vi fikk ha sammen.

De seinere årene har Breivik holdt foredrag om både lagbygging og samspill. Hvordan laget skulle jobbet sammen, men også medansvar i spillergruppa, var det viktigste hun mener at hun bidro med da hun overtok som landslagstrener. En del av filosofien hennes er å se den enkelte spilleren, også i et større fellesskap.

Det var ikke snakk om at seks-sju spillere måtte dra hele lasset. Flere skulle med, også for at laget ikke skulle være sårbare hvis noen ikke kunne spille. Etter hvert ble innbytterbenken omdøpt til ressursbenken.

– De som satt der skulle kjenne at de virkelig var en ressurs for laget. Det er viktig å få smake på kamp, ikke bare trene, sier hun.

Fra sidelinja framsto Breivik som regel rolig, også når det kokte. Det fikk hun mye ros for, selv om også hun kunne rope. For mange som har fulgt landslaget var det stor forskjell mellom henne og en av de store konkurrentene: Russlands trener Jevgenij Trefilov, i norske medier ofte omtalt som «den russiske trenerbamsen».

Kjent for verbale utbrudd og fakter under kamper opplevde Breivik ham på nært hold mange ganger.

– Han må ha to forskjellige personligheter. Som trenerkollega var han særdeles høflig og galant. Han kunne komme med gaver; russisk vodka, russisk champagne og russisk kaviar. Og han visste ikke hva godt han kunne gjøre da vi var på treningsleir i Togliatti, byen der han også var klubbtrener. I den relasjonen opplevde jeg ham som en god kollega, sier hun.

Men også Breivik så andre sider av ham da han ble stresset under kamp. Da var han ofte en annen mann, sier hun. Men hun understreker at hun er opptatt av å ha respekt for ulike kulturer og forskjellige forhold mellom trenere og spillere.

En gang byttet hun og Trefilov på å trene den andres landslag under en kort treningsøkt.

– Det var ikke så lett å forstå hva han sa, men han bjeffet på en sånn måte at de skjønte at han ville ha litt mer intensitet, smiler Breivik.

I opptakten til OL i Tokyo har mye i mediene handlet om koronapandemien og Japans tidligere utfordringer med vaksinering og smittespredning. Men det er særlig en annen problemstilling som har opptatt mange i sportsverdenen det siste halvåret: Neste år skal Qatar og Kina være vertskap for henholdsvis fotball-VM og vinter-OL. Men er det greit at regimer som kritiseres for menneskerettighetsbrudd får arrangere store internasjonale mesterskap?

Debatten har gått, og for ei uke siden stemte fotballtinget nei til Qatar-boikott. Presset på Qatar skal i stedet skje gjennom dialog og krav om forbedringer. Også neste års vinter-OL i Kina har fått ny oppmerksomhet, og alpinstjernen Kjetil Jansrud har vært klar på at han mener landet aldri burde blitt tildelt lekene.

Breivik ønsker debatten om store sportsarrangementer i kritiserte regimer velkommen, og mener det er en sak myndighetene også burde involvere seg i. Ikke bare idrettsbevegelsen.

– Det er et felles ansvar å være med på å påvirke regimer. Det er kanskje naivt å tro at vi som en liten nasjon skal kunne påvirke, men jeg tror mer på fellesskap enn på boikott.

Samtidig er det en veldig komplisert situasjon, fortsetter hun. Oppmerksomheten kan kanskje være med på å trigge og stimulere, men også få fram urett, i de ulike regimene.

– Enten det gjelder minoriteter, kjønn eller legning. Vi har det tett på oss i Europa, for eksempel mot homofile i land som Polen og Ungarn.

Samtidig må det ikke bli noe mål om å ikke ha noe med disse landene å gjøre, mener hun. Tvert om. Breivik ser tilbake på OL i 2008, som ble arrangert i Beijing. For hennes og Norges del endte det med jubel og et etterlengtet OL-gull, men også da var det diskusjoner i forkant om menneskerettighetssituasjonen i landet.

Norges idrettsforbund (NIF) skreiv den gang at de «har tro på at verdens tilstedeværelse i Beijing vil føre til økt dialog mellom myndigheter og menneskerettighetsorganisasjoner, og at utenlandsk nærvær før og under OL vil føre til mer åpenhet i landet.»

Breivik mener det er med rette at Kina-diskusjonen går igjen nå. Noe av argumentasjonen fra Den internasjonale olympiske komité (IOC) den gang var at man kan påvirke fra innsida.

– Så er det påstander som sier at det ikke har skjedd noe positivt fra 2008 til 2021. Da er det all mulig grunn til at diskusjonen løftes opp enda mer av flere.

– Bør kritiserte regimer nektes å arrangere store mesterskap?

– Det er en større diskusjon, for hvilke konsekvenser vil det få? Får de enda mer nok med seg selv og et enda sterkere maktbehov? Mitt gode forbilde og håndballvenn Thorvald Stoltenberg var en mester i å ha dialog, kompromisse, skape fellesskap og kontakt. Jeg tror det er en nøkkel uansett. Vi kan ikke trekke oss unna og bare dømme.

---

Marit Breivik

• Født 10. april 1955 i Skogn i Trøndelag.
• Vokste opp med foreldre og to søsken; ei søster og en bror.
• Gift med Niels Hertzberg, et bonusbarn og tre bonusbarnebarn.
• Spilte håndball for Nessegutten, Skogn IL og Nordstrand Idrettsforening.
• Fikk 140 landskamper og scoret 286 mål.
• Trente Byåsen og Larvik, før hun i 1994 ble trener for det norske kvinnelandslaget i håndball.
• Ble kåret til «Årets trener» på Idrettsgallaen i 2001, 2004, 2006 og 2008.
• I 2009 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «sin innsats som rollemodell i norsk idrett».
• Forbundsstyremedlem i Norges Håndballforbund i ni år, styremedlem i Rosenborg i fire.

(Kilde: Olympiatoppen, SNL)

Fem favoritter

• Musikk: Musikaler, særlig Porgy and Bess, og variert fra klassisk til jazz og pop
• Film: Barndomsopplevelsen: Sound of Music sammen med min søster og mamma
• Bok: Leser nå: Byens Spor av Lars Saabye Christensen
• Mat: Lutefisk før jul og skalldyr på sommeren
• Sted: Borte bra, men hjemme best, etter mange år med mye jobbreising.

---